Utstilte fotografier i Ferkingstadhuset, Dokken museum
Våren 2022 besøkte Museumstjenestene i Rogaland Ferkingstadhuset. Huset er et kombinert salteri, bolighus og verksted som er en del av Dokken museum, Haugalandmuseet. Huset ligger i sjøkanten, bokstavelig talt. Rundt 1830 ble det bygd på et skjær og forbundet til land med en molo, som gikk igjennom svalgangen til det tilhørende naustet. Seinere ble områdene rundt fylt igjen slik at det nå er tørr grunn helt frem til huset. Det påvirkes allikevel mye av saltvann, vær og vind i tillegg til den tidligere salterivirksomheten.
Huset ble åpnet for publikum i 1978, etter å ha innredet det for å vise et hjem rundt 1900-1910. Boligdelen består av en tradisjonell miljøutstilling med gjenstander som er gitt i gave for anledningen. Noe er også fra museets samling. Her er også mange innrammede fotografier. Det henger bilder på veggene, i pynteskap, på orgel og bord, og det ligger fotoalbum flere steder. Et fåtall av bildene var registrert fra før.
Våren 2022 startet Museumstjenestene i Rogaland et interiørprosjekt. I prosjektet tar vi for oss de utstilte samlingene med mål om å øke kompetansen innen formidling og forvaltning av interiør. Slik kan publikum få en god opplevelse, samtidig som samlingene sikres for fremtiden. I interiørprosjektet undersøkes blant annet hva en gjør med utstilte fotografier.
Haugalandmuseet valgte å benytte anledningen til å finne ut hva de vil gjøre med fotografiene i Ferkingstadhuset. Da sesongens vårrengjøring stod for tur ble Museumstjenestene invitert med. Vi målte den relative luftfuktigheten og temperaturen i alle rom og vurderte tilstand og tiltak for bevaring av bygning og gjenstander. Fotoarkivaren tok også med et utvalg av bildene til Karmsund folkemuseum.
Bildene er nå digitalisert og registrert i Primus, og nå er spørsmålet om vi skal henge dem opp igjen i Ferkingstadhuset, eller om vi skal erstatte dem med kopier og i tilfelle hvilke kopier vi skal erstatte dem med. Etter å ha registrert det vi har funnet av opplysninger om bildene vet vi nå at de spenner fra rundt 1878 til rundt 1925, og ingen har tilknytning til Ferkingstadhuset eller familien som bodde der. Mange av bildene bærer preg av å ha stått i et rom med skiftende klima og lysforhold. Dette til tross for at det i flere år har vært rullgardiner for vinduene, primært i vinterhalvåret. Vi planlegger nå å erstatte fotografiene med kopier, enten av de digitaliserte bildene, eller av noen helt andre bilder fra museets rikholdige fotosamling. Rammene blir behandlet av konservatorene i Museumstjenestene med tanke på at de kan gjenbrukes i utstillingene. Se mer om å kopiere foto i utstillinger på Museumstjenestene.no.
I tråd med registreringsveilederen fra MIST har vi valgt å registrere fotografier i ramme på følgende måte i Primus: Rammen er registrert som et komplekst objekt med gjenstandsnummer. Det gjør det mulig å beskrive detaljer ved rammen. Fotografiene er registrert som en gruppering under rammen, med fotonummer. Det gjør det mulig å beskrive motivet og fotografiets proveniens samtidig som sammenhengen med rammen ivareatas uansett hvordan museet vil velge å forvalte disse videre. Foto i ramme som ikke skal i utstilling vil normalt lagres komplett i fotomagasinet. I denne sammenheng blir det mer aktuelt å benytte rammene til å vise frem kopier. De originale bildene blir da lagret på magasin. Valgene dokumenteres i Primus slik at sammenhengen mellom original, kopi og ramme alltid vil være tydelig.
Ferrotypier fra USA
Tre av bildene fanget vår oppmerksomhet allerede ved et tidligere besøk på våren, og det ble funnet nummer på baksiden. Numrene viste seg å være eldre registreringer av det som skulle være Haugalandmuseets tre daguerreotypier. Verken fotografiet eller innrammingen minnet om daguerreotypier. Under vårrengjøringen tok fotoarkivaren derfor med en magnet og testet baksiden av rammen – her var det mye jern. Det som var registrert som daguerreotypier viste seg å være ferrotypier.
Ferrotypi er en fotografisk prosess som gir et direkte positivt bilde. Det ble benyttet en brun- eller svartlakkert jernplate. Dersom jernplaten var tinnbelagt kalles prosessen tinntype. Egentlig er det et negativt bilde som produseres, men det fremstår som et positivt bilde siden det eksponerte sølvet er lysere enn områder uten eksponerte sølvpartikler. Metoden ligner på fremstilling av ambrotypier.
Ferrotypiet ble først beskrevet av franske Adolphe Alexandre Martin i 1853 og ble raskt populær. Den var rask og billig, og det var lett for fotografene å reise rundt der folk samlet seg for å fotografere. Metoden var i bruk til godt ut på 1900-tallet. (Kilder: Wikipedia og Lavendrine 2009).
To av de tre ferrotypiene stammer fra Petra Gurine Lillesund og viser henne og hennes første mann Michael Baardsen. Petra var født i 1864 og kom fra Espevær. Hun giftet seg med Michael Baardsen en gang mellom 1891 og 1910 (f. 1852, stuert og senere vaktmester/hotelleier fra Stavanger). Det har vært vanskelig å finne informasjon om familiene, og en opplysning fra den gamle registreringen kan være grunnen. Der står det at fotografiene er lagd i USA.
Fotografiene over viser Petra Gurine og Michael Baardsen. De må ha giftet seg en gang mellom 1891 og 1910. Petra fikk da Michaels etternavn. Vi vet at Michael og Petra reiste på besøk til USA i 1922. Kan de ha vært i USA i perioder før dette? Opplysninger tyder på at ferrotypiene er laget i USA, men det er mulig at rammene ble laget i Norge. Vi finner ingen informasjon om giftemålet og vi finner ikke paret i folketellingene i Norge før i 1910. Kan de ha giftet seg i USA og latt seg fotografere der før de tok med bildene hjem og fikk rammet dem inn? Fra rundt 1870-årene var det vanlig i USA å presentere ferrotypiene i passepartout og uten ramme.
Michael døde i 1924, og i 1929 giftet Petra seg med Ommund Helland Nilsen Lillesund (f. 1861), tok hans etternavn og bosatte seg på Lillesund i Haugesund. Se foto av paret på DigitaltMuseum. Det finnes ingen opplysninger om at Petra fikk egne barn.
Er det en sammenheng med det tredje ferrotypiet?
Jentene på det tredje ferrotypiet er Tine og Olava er født i henholdsvis 1970 og 1975 i Fevik i Aust-Agder. Deres pikenavn var Anne Petrine Ellingsen og Ellen Olava Ellingsen. Ut fra bildene må de ha vært tatt rund 1878 og 1880. Tine giftet seg med Oskar Haaland og ble haugesunder, mens Olava giftet seg med Halfdan Moritz-Olsen og ble bergenser. Til nå har vi ikke klart å spore noe slektskap mellom Tine og Olava på den ene siden og Petra og Michael. Vi finner heller ingen opplysninger om at de to jentene har vært i USA.
Mens de to første bildene kommer fra Petra Lillesund, er det siste fra dødsboet etter Tine og Oskar og kom til museet i 1955, 3 år etter Tines død.
De tre ferrotypiene ligner mye i utforming, selv om det også er forskjeller. Det er benyttet en overdådig pyntet ramme med utskjæringer, gulldekor og imitasjoner av mahogny. Blikkplatene er omtrent like store (full størrelse i forhold til tidens mål) og omtrent den samme blåfargen er benyttet til bakgrunn. Allikevel er rammene litt ulikt utført og det er benyttet to passepartouter for å lage en buet innramming av det siste mens de to andre har oval innramming.
Ferrotypiene er vakkert utformet med håndmaling over fotografiet. Det er benyttet guashe på store deler av draktene og detaljer som øyne, hår osv, mens huden kanskje har vært malt med akvarell. Bakgrunnen har fått en vakker lyseblå farge. De har holdt seg godt til tross for bevaringsforholdene. Lakken på baksiden av platen løsner ved berøring, og malingen har krakkelert litt på fremsiden, men dette syns bare ved forstørring. Også rammene er vakkert utformet med tre lag med tre. Det er imitasjoner av mahogny, utskjæringer og gulldekor.
Det er et par tilsvarende bilder i andre museer, men disse har dessverre lite informasjon om alder og produksjon: PM.2010:031, BKM.F.006051 og GMF.27010.
Til tross for den gode tilstanden, er ferrotypier sårbare ovenfor endringer i luftfuktighet. Portrettene av Petra og Michael har litt muggvekst og gamle fuktskader. I og med at det ikke er klimastyring i Ferkingstadhuset, vil det kunne føre til at bildene nedbrytes fort dersom vi henger dem opp igjen. Siden bildene ikke har ingen relasjon til Ferkingstahuset, vil vi henge opp en kopi av disse eller andre bilder og sørge for fine, tidstypiske rammer for å holde på den visuelle fortellingen i utstillingen.
Amerikabilder på kammerset
Bildene i Ferkingstadhuset har fungert som en kuliss. De har blitt satt inn i en konstruert kontekst, samtidig som deres opprinnelige historie har blitt skjult. Bildene nevnes ikke i formidlingen, og det har ikke vært et poeng å finne informasjon om når og hvor de er fra. Et godt eksempel på dette er to små fotografier som hang i en hjemmelaget ramme over senga på kammerset. Rammen er sirlig utformet med små utskårne granlister mens bildene inni er så falmet at det nesten ikke lenger er mulig å se motivet. Da vi åpnet rammen viste det seg å være tekst bak på bildene.
En liten klistrelapp på rammen viser at bildet kom fra dødsboet etter Bent Lindland som bodde på Lindland. Bent hadde en nær slektning ved navn Jakob som emigrerte til USA. En opplysning viser at også hans søster Hannah emigrerte med han. I og med at teksten ikke syntes før man åpnet rammen, tyder det på at rammen har blitt tilført etter at bildene har kommet. Kan Bent Lindland ha lagd rammen, eller har han kjøpt den fra en sjømann?
Rutiner for forvaltning av fotografier i utstillinger
I interiørprosjektet har vi sett på fotografier som henger på vegger i utstillinger av mange slag. Noen bilder har en tilknytning til stedet og henger kanskje på sin opprinnelige plass, noen er reprodusert, noen er hengt opp for å vise en tid eller fortelle en historie og noen ganger står vi uten informasjon om motivet og hvorfor bildene er vist frem. Fotografienes proveniens bør ha betydning for videre tiltak.
Generelt sett er fotografier mer sårbare for lys og variasjon i klima enn andre gjenstander. En konsekvens er at de falmer og at fargen forandres. Dette skjer så gradvis at det ikke alltid er lett å få med seg, og uten at en tenker over det består utstillingen fort av falmede, gule bilder. Samtidig er det få gjenstander som er så lette å kopiere som fotografiene. Et godt tiltak vil derfor være å lage gode kopier av bildene, og bytte disse ut med passelige tidsintervaller, f.eks. hvert 5. år.
Dette høres enkelt ut, men det oppstår fort problemstillinger. Hva gjør vi f.eks. med rammene, og hvorvidt skal kopiene redigeres for å tilpasses den tiden utstillingen skal illustrere? I Ferkingstadhuset er en del av rammene originale sammen med fotografiet. Andre kan derimot ha blitt tilført i ettertid, uten at vi har opplysninger om dette. Vi planlegger å benytte en del av rammene om igjen til kopier i Ferkingstadhuset, men sørger for at dette beskrives i Primus. Ferrotypienes rammer er så spesielle for disse bildene at vi ikke har avgjort om denne fremgangsmåten også skal gjelde dem.
Amerikabildene er kraftig falmet og vil ikke kunne restaureres i betydelig grad. Her anser vi imidlertid både historien og rammen som så godt illustrerende for fortellingen om den som bodde på kammerset (kanskje sønnen i huset, som var reist til sjøs), at en mulighet vil være å kopiere bildene og henge dem opp igjen i rammen, slik at historien om Jakob, Bent og Hannah kan benyttes i formidlingen.
I mange utstillinger har vi avdekket mulige konsekvenser av kontakten mellom rammen og veggen bak. Dersom det i perioder er mye fukt i veggene gir dette utslag i muggvekst, fuktskader og krakkelering, oppsvelling eller at fotografiene løsner fra limen og bøyer seg. En forbedring vil være å sette på små puter i plast der rammene er i kontakt med vegg for å gi et lite luftlag mellom bilde og vegg. Andre tiltak kan være å unngå at bildene står i direkte sollys og installere mørke rullgardiner som kan trekkes ned når stedet ikke er åpent for publikum. Man kan også unngå muggvekst ved å sørge for at den årlige vårrengjøringen inkluderer å tørke bort spindelvev og støv på baksiden av rammene. Våt rengjøring anbefales ikke. I interiørprosjektet vil vi se nærmere på rutiner for forvaltningen av blant annet fotografier i utstillinger.
Med disse små tiltakene kan vi kanskje jobbe oss bort fra en oppfatning om at alle gamle bilder er falmede og gule.
