Fotonettverk Rogaland inviterer til fagdag 31. januar for kolleger og pensjonister som jobber/har jobbet med foto i Rogaland! Det vil bli spennende foredrag knyttet til etterkrigstidas nasjonale og regionale fotohistorie, og foredrag som kan inspirere til å gå i gang med dokumentasjon av den lokale fotohistorien.
Tid og sted: 31.01.2024, kl.10-14 i Auditoriet i Måltidets hus, Richard Johnsensgate 4, Stavange
Påmeldingsfrist: 23.01.2024 til hanne.sandvik@arkivverket.no
Håper du blir med!
Program
10:00-10:10 Velkommen 10:10-10:40 Anja Hysvær Langåt, Norsk Folkemuseum – Dagliglivets fotografiske praksiser etter 1940 til 2011 10:40-10:55 Filmvisning fra intervjuene til «Fotografen forteller» 10:55-11:10 Beinstrekk 11:10-11:30 Evy Andersen, Museumstjenestene i Rogaland – Jođi buoret gooru/Det er bedre å være på reise enn å være i ro. Om arbeidet med eit identifiseringsprosjekt grunna på Elisabeth Meyers fotografier frå samiske områder 1940-49 11:30-11:50 Atle Skarsten – Militærhistorisk forening Rogalands innsamling av album og fotografier fra andre verdenskrig 11:50-12:50 Lunsj 12:50-13:10 Marthe Tolnes Fjellestad, Perspektivet Museum i Tromsø – Fotografisk samtidsdokumentasjon i museene 13:10-13:30 Lisabet Risa, tidligere Statsarkivet i Stavanger – Fotografihistoria sett frå Rogaland. 13:30-13:50 Shadé B. Martins og Rune Egenes, Norsk Oljemuseum – Fotografisk samtidsdokumentasjon ved oljemuseet 13:50-14:00 Avslutning
Samarbeid og mangfold ved innhenting av metadata til fotografi
Metadata – informasjon som beskriver annen informasjon – er grunnlaget for gjenfinning av bilder og det påvirker også hvordan vi forstår og bruker bildene. I årets fagdag vil vi se på hvordan samarbeid og mangfold kan gi bedre kunnskaping om den fotografiske kulturarven.
Fagdagen er åpen for alle som er knyttet til ABM-sektoren i Rogaland.
Våren 2022 besøkte Museumstjenestene i Rogaland Ferkingstadhuset. Huset er et kombinert salteri, bolighus og verksted som er en del av Dokken museum, Haugalandmuseet. Huset ligger i sjøkanten, bokstavelig talt. Rundt 1830 ble det bygd på et skjær og forbundet til land med en molo, som gikk igjennom svalgangen til det tilhørende naustet. Seinere ble områdene rundt fylt igjen slik at det nå er tørr grunn helt frem til huset. Det påvirkes allikevel mye av saltvann, vær og vind i tillegg til den tidligere salterivirksomheten.
Huset ble åpnet for publikum i 1978, etter å ha innredet det for å vise et hjem rundt 1900-1910. Boligdelen består av en tradisjonell miljøutstilling med gjenstander som er gitt i gave for anledningen. Noe er også fra museets samling. Her er også mange innrammede fotografier. Det henger bilder på veggene, i pynteskap, på orgel og bord, og det ligger fotoalbum flere steder. Et fåtall av bildene var registrert fra før.
Finstua i Ferkingstadhuset, med foto på veggene og på bordet. Et fotoalbum fra Amerika ligger også på bordet.
Våren 2022 startet Museumstjenestene i Rogaland et interiørprosjekt. I prosjektet tar vi for oss de utstilte samlingene med mål om å øke kompetansen innen formidling og forvaltning av interiør. Slik kan publikum få en god opplevelse, samtidig som samlingene sikres for fremtiden. I interiørprosjektet undersøkes blant annet hva en gjør med utstilte fotografier.
Haugalandmuseet valgte å benytte anledningen til å finne ut hva de vil gjøre med fotografiene i Ferkingstadhuset. Da sesongens vårrengjøring stod for tur ble Museumstjenestene invitert med. Vi målte den relative luftfuktigheten og temperaturen i alle rom og vurderte tilstand og tiltak for bevaring av bygning og gjenstander. Fotoarkivaren tok også med et utvalg av bildene til Karmsund folkemuseum.
Bildene er nå digitalisert og registrert i Primus, og nå er spørsmålet om vi skal henge dem opp igjen i Ferkingstadhuset, eller om vi skal erstatte dem med kopier og i tilfelle hvilke kopier vi skal erstatte dem med. Etter å ha registrert det vi har funnet av opplysninger om bildene vet vi nå at de spenner fra rundt 1878 til rundt 1925, og ingen har tilknytning til Ferkingstadhuset eller familien som bodde der. Mange av bildene bærer preg av å ha stått i et rom med skiftende klima og lysforhold. Dette til tross for at det i flere år har vært rullgardiner for vinduene, primært i vinterhalvåret. Vi planlegger nå å erstatte fotografiene med kopier, enten av de digitaliserte bildene, eller av noen helt andre bilder fra museets rikholdige fotosamling. Rammene blir behandlet av konservatorene i Museumstjenestene med tanke på at de kan gjenbrukes i utstillingene. Se mer om å kopiere foto i utstillinger på Museumstjenestene.no.
I tråd med registreringsveilederen fra MIST har vi valgt å registrere fotografier i ramme på følgende måte i Primus: Rammen er registrert som et komplekst objekt med gjenstandsnummer. Det gjør det mulig å beskrive detaljer ved rammen. Fotografiene er registrert som en gruppering under rammen, med fotonummer. Det gjør det mulig å beskrive motivet og fotografiets proveniens samtidig som sammenhengen med rammen ivareatas uansett hvordan museet vil velge å forvalte disse videre. Foto i ramme som ikke skal i utstilling vil normalt lagres komplett i fotomagasinet. I denne sammenheng blir det mer aktuelt å benytte rammene til å vise frem kopier. De originale bildene blir da lagret på magasin. Valgene dokumenteres i Primus slik at sammenhengen mellom original, kopi og ramme alltid vil være tydelig.
Ferrotypier fra USA
Tre av bildene fanget vår oppmerksomhet allerede ved et tidligere besøk på våren, og det ble funnet nummer på baksiden. Numrene viste seg å være eldre registreringer av det som skulle være Haugalandmuseets tre daguerreotypier. Verken fotografiet eller innrammingen minnet om daguerreotypier. Under vårrengjøringen tok fotoarkivaren derfor med en magnet og testet baksiden av rammen – her var det mye jern. Det som var registrert som daguerreotypier viste seg å være ferrotypier.
Ferrotypi er en fotografisk prosess som gir et direkte positivt bilde. Det ble benyttet en brun- eller svartlakkert jernplate. Dersom jernplaten var tinnbelagt kalles prosessen tinntype. Egentlig er det et negativt bilde som produseres, men det fremstår som et positivt bilde siden det eksponerte sølvet er lysere enn områder uten eksponerte sølvpartikler. Metoden ligner på fremstilling av ambrotypier.
Ferrotypiet ble først beskrevet av franske Adolphe Alexandre Martin i 1853 og ble raskt populær. Den var rask og billig, og det var lett for fotografene å reise rundt der folk samlet seg for å fotografere. Metoden var i bruk til godt ut på 1900-tallet. (Kilder: Wikipedia og Lavendrine 2009).
To av de tre ferrotypiene stammer fra Petra Gurine Lillesund og viser henne og hennes første mann Michael Baardsen. Petra var født i 1864 og kom fra Espevær. Hun giftet seg med Michael Baardsen en gang mellom 1891 og 1910 (f. 1852, stuert og senere vaktmester/hotelleier fra Stavanger). Det har vært vanskelig å finne informasjon om familiene, og en opplysning fra den gamle registreringen kan være grunnen. Der står det at fotografiene er lagd i USA.
Petra og hennes første mann Michael Baardsen. Antageligvis fotografert 1891-1910 i USA. MHB.05291 og MHB.05290.
Fotografiene over viser Petra Gurine og Michael Baardsen. De må ha giftet seg en gang mellom 1891 og 1910. Petra fikk da Michaels etternavn. Vi vet at Michael og Petra reiste på besøk til USA i 1922. Kan de ha vært i USA i perioder før dette? Opplysninger tyder på at ferrotypiene er laget i USA, men det er mulig at rammene ble laget i Norge. Vi finner ingen informasjon om giftemålet og vi finner ikke paret i folketellingene i Norge før i 1910. Kan de ha giftet seg i USA og latt seg fotografere der før de tok med bildene hjem og fikk rammet dem inn? Fra rundt 1870-årene var det vanlig i USA å presentere ferrotypiene i passepartout og uten ramme.
Michael døde i 1924, og i 1929 giftet Petra seg med Ommund Helland Nilsen Lillesund (f. 1861), tok hans etternavn og bosatte seg på Lillesund i Haugesund. Se foto av paret på DigitaltMuseum. Det finnes ingen opplysninger om at Petra fikk egne barn.
Er det en sammenheng med det tredje ferrotypiet?
Anne Petrine og Ellen Olava Ellingsen rundt 1878-1880. Haugalandmuseet, MHB.04710
Jentene på det tredje ferrotypiet er Tine og Olava er født i henholdsvis 1970 og 1975 i Fevik i Aust-Agder. Deres pikenavn var Anne Petrine Ellingsen og Ellen Olava Ellingsen. Ut fra bildene må de ha vært tatt rund 1878 og 1880. Tine giftet seg med Oskar Haaland og ble haugesunder, mens Olava giftet seg med Halfdan Moritz-Olsen og ble bergenser. Til nå har vi ikke klart å spore noe slektskap mellom Tine og Olava på den ene siden og Petra og Michael. Vi finner heller ingen opplysninger om at de to jentene har vært i USA.
Mens de to første bildene kommer fra Petra Lillesund, er det siste fra dødsboet etter Tine og Oskar og kom til museet i 1955, 3 år etter Tines død.
De tre ferrotypiene ligner mye i utforming, selv om det også er forskjeller. Det er benyttet en overdådig pyntet ramme med utskjæringer, gulldekor og imitasjoner av mahogny. Blikkplatene er omtrent like store (full størrelse i forhold til tidens mål) og omtrent den samme blåfargen er benyttet til bakgrunn. Allikevel er rammene litt ulikt utført og det er benyttet to passepartouter for å lage en buet innramming av det siste mens de to andre har oval innramming.
Ferrotypiene er vakkert utformet med håndmaling over fotografiet. Det er benyttet guashe på store deler av draktene og detaljer som øyne, hår osv, mens huden kanskje har vært malt med akvarell. Bakgrunnen har fått en vakker lyseblå farge. De har holdt seg godt til tross for bevaringsforholdene. Lakken på baksiden av platen løsner ved berøring, og malingen har krakkelert litt på fremsiden, men dette syns bare ved forstørring. Også rammene er vakkert utformet med tre lag med tre. Det er imitasjoner av mahogny, utskjæringer og gulldekor.
Det er et par tilsvarende bilder i andre museer, men disse har dessverre lite informasjon om alder og produksjon: PM.2010:031, BKM.F.006051 og GMF.27010.
Til tross for den gode tilstanden, er ferrotypier sårbare ovenfor endringer i luftfuktighet. Portrettene av Petra og Michael har litt muggvekst og gamle fuktskader. I og med at det ikke er klimastyring i Ferkingstadhuset, vil det kunne føre til at bildene nedbrytes fort dersom vi henger dem opp igjen. Siden bildene ikke har ingen relasjon til Ferkingstahuset, vil vi henge opp en kopi av disse eller andre bilder og sørge for fine, tidstypiske rammer for å holde på den visuelle fortellingen i utstillingen.
Amerikabilder på kammerset
Bildene i Ferkingstadhuset har fungert som en kuliss. De har blitt satt inn i en konstruert kontekst, samtidig som deres opprinnelige historie har blitt skjult. Bildene nevnes ikke i formidlingen, og det har ikke vært et poeng å finne informasjon om når og hvor de er fra. Et godt eksempel på dette er to små fotografier som hang i en hjemmelaget ramme over senga på kammerset. Rammen er sirlig utformet med små utskårne granlister mens bildene inni er så falmet at det nesten ikke lenger er mulig å se motivet. Da vi åpnet rammen viste det seg å være tekst bak på bildene.
Tekst bak på bildet til venstre: Jacob, og vore tre heste, ferdig til at gaa utog og plöie.» Tekst bak på bildet til høyre: «Ruth til John og migself. Til bestemor». Haugalandmuseet, MHB.18205/MHB-F.014409 og MHB-F.014410.
En liten klistrelapp på rammen viser at bildet kom fra dødsboet etter Bent Lindland som bodde på Lindland. Bent hadde en nær slektning ved navn Jakob som emigrerte til USA. En opplysning viser at også hans søster Hannah emigrerte med han. I og med at teksten ikke syntes før man åpnet rammen, tyder det på at rammen har blitt tilført etter at bildene har kommet. Kan Bent Lindland ha lagd rammen, eller har han kjøpt den fra en sjømann?
Rutiner for forvaltning av fotografier i utstillinger
I interiørprosjektet har vi sett på fotografier som henger på vegger i utstillinger av mange slag. Noen bilder har en tilknytning til stedet og henger kanskje på sin opprinnelige plass, noen er reprodusert, noen er hengt opp for å vise en tid eller fortelle en historie og noen ganger står vi uten informasjon om motivet og hvorfor bildene er vist frem. Fotografienes proveniens bør ha betydning for videre tiltak.
Generelt sett er fotografier mer sårbare for lys og variasjon i klima enn andre gjenstander. En konsekvens er at de falmer og at fargen forandres. Dette skjer så gradvis at det ikke alltid er lett å få med seg, og uten at en tenker over det består utstillingen fort av falmede, gule bilder. Samtidig er det få gjenstander som er så lette å kopiere som fotografiene. Et godt tiltak vil derfor være å lage gode kopier av bildene, og bytte disse ut med passelige tidsintervaller, f.eks. hvert 5. år.
Dette høres enkelt ut, men det oppstår fort problemstillinger. Hva gjør vi f.eks. med rammene, og hvorvidt skal kopiene redigeres for å tilpasses den tiden utstillingen skal illustrere? I Ferkingstadhuset er en del av rammene originale sammen med fotografiet. Andre kan derimot ha blitt tilført i ettertid, uten at vi har opplysninger om dette. Vi planlegger å benytte en del av rammene om igjen til kopier i Ferkingstadhuset, men sørger for at dette beskrives i Primus. Ferrotypienes rammer er så spesielle for disse bildene at vi ikke har avgjort om denne fremgangsmåten også skal gjelde dem.
Amerikabildene er kraftig falmet og vil ikke kunne restaureres i betydelig grad. Her anser vi imidlertid både historien og rammen som så godt illustrerende for fortellingen om den som bodde på kammerset (kanskje sønnen i huset, som var reist til sjøs), at en mulighet vil være å kopiere bildene og henge dem opp igjen i rammen, slik at historien om Jakob, Bent og Hannah kan benyttes i formidlingen.
I mange utstillinger har vi avdekket mulige konsekvenser av kontakten mellom rammen og veggen bak. Dersom det i perioder er mye fukt i veggene gir dette utslag i muggvekst, fuktskader og krakkelering, oppsvelling eller at fotografiene løsner fra limen og bøyer seg. En forbedring vil være å sette på små puter i plast der rammene er i kontakt med vegg for å gi et lite luftlag mellom bilde og vegg. Andre tiltak kan være å unngå at bildene står i direkte sollys og installere mørke rullgardiner som kan trekkes ned når stedet ikke er åpent for publikum. Man kan også unngå muggvekst ved å sørge for at den årlige vårrengjøringen inkluderer å tørke bort spindelvev og støv på baksiden av rammene. Våt rengjøring anbefales ikke. I interiørprosjektet vil vi se nærmere på rutiner for forvaltningen av blant annet fotografier i utstillinger.
Med disse små tiltakene kan vi kanskje jobbe oss bort fra en oppfatning om at alle gamle bilder er falmede og gule.
Noen andre bilder i den rikholdige utstillingen i Ferkingstadhuset.
Vi har gleden av å invitere til fagdag 8. februar i Time bibliotek!
Tema: Arkiv, bibliotek og museer på digitale plattformer.
Tid og sted: 8. februar, kl. 10.00-14.30 på Time bibliotek, Bryne.
Pandemien har skapt en forventning om at vi skal være mer til stede i folks stuer via digitale løsninger. Det er et ønske og en forventning om at arkiv, biblioteker og museer i tillegg til å være en fysisk møteplass, også skal kunne oppleves digitalt hjemmefra. Digitale plattformer kan brukes til å nå nye målgrupper, til å fortelle historier på nye måter og til å skape mer engasjement blant brukerne.
Hvordan ønsker vi å utvikle oss digitalt, og hva bør vi tenke på? Hvor kan vi hente inspirasjon til gode løsninger for digital formidling av den fotografiske kulturarven? Målet med fagdagen er å hente inspirasjon til nye måter å ta i bruk digitale løsninger på i arbeidet med den fotografiske kulturarven – for bedre publikumsopplevelser, brukermedvirkning og maskinbasert læring i kunnskapsproduksjonen.
Program:
10.00-10.20 Kaffe og registrering
10.20-10.30 Velkommen
10.30-11.00 Kaja Rosenqvist, Stiftelsen Norsk folkemuseum: Fra vannfarger til AI – Teknikker og problemstillinger ved kolorering av historiske foto
11.00-11.30 Elin Stueland, Stavanger Aftenblad om bruk av scrollytelling som formidlingsløsning
11.30-11.45 Beistrekk
11.45-12.15 May Johannessen, Stavanger kunstmuseum : “Kunst i 360”, et innholdsrikt digitalt formidlingsprosjekt og samlingsportal for enkeltverk i svært god høyoppløselig kvalitet.
12.15-13.00 Lunsj
13.00-13.30 Signe Trolle Gronemann, København kommune (nettbasert): Brukermedvirkning i Københavns kulturhistoriske foto, kbhbilleder.dk
13.30-13.45 Plenumsdiskusjon om digital formidling og brukermedvirkning i ABM sektoren i Rogaland.
13.45-14.15 Jørgen Schyberg, Nasjonalbiblioteket: Hvordan kan vi bruke kunstig intelligens i ABM-sektoren?
14.15-14.30 Oppdateringer fra Fotonettverk Rogaland
Påmelding innen 25. januar til anne.tove.austboe@museumstavanger.no.
Blant noen esker med bilder, album, klisjeer og trykksaker fra Norsk grafisk museum dukket det i høst opp et postkortalbum. Det viste seg at det ikke var knyttet noe informasjon til albumet, og bildene tydet ikke på at albumet hadde noen tilknytning til grafisk virksomhet. Som fotoarkivar søker man gjerne svar på spørsmål som: hvem har tatt bildene, når og i hvilken sammenheng ble de tatt, hvem har eid dem, hvordan har de brukt bildene og hvordan havnet albumet på museet? Her stod vi på bar bakke. Men et album rommer så mange historier at vi snart hadde et bilde både av postkortfotografenes virksomhet, alle de små og store forlagene og av levde liv for over hundre år siden.
I denne artikkelen vil jeg bruke albumet som et eksempel på hvordan digitaliserings- og katalogiseringsarbeid kan gi gjenstandene nye meninger og gi ny kunnskap om en annen tid og kultur.
POST KORT ALBUM
Innenfor permene trukket i grønn tekstil lå det 120 postkort, noen var omhyggelig satt inn i kronologisk rekkefølge, to på hver side, mens andre lå hulter til bulter. Med få unntak var kortene adressert til Olava Lunde, telegrafist fra Stavanger, i perioden 1902-1913. 117 av bildene er trykte fotografier (noen er på fotopapir), et postkort er i skinn og to er tegnede illustrasjoner.
De to første bildene viser steder Olava bodde over lengre tid, Hetlandsgaten 2 i Stavanger og Steinnesvåg på Finnøy. Resten av kortene er for det meste fra korrespondanser mellom Olava og venninner. Motivene er først og fremst hentet fra byer og bygder, men det er også noen postkort med bilde av privatpersoner eller fra unionsoppløsningen.
I et album er bildene satt inn i en kontekst sammen med tekst, plassering, formgiving og bruksspor, som løstliggende bilder, samlinger og arkiv ellers ikke har. Bare det at postkortene er satt inn i et album tyder på at de har hatt en spesiell betydning for eieren. Hvert postkort rommer små bruddstykker fra levde liv. I et album blir bruddstykkene satt sammen til en større helhet. Til slutt kan vi se konturene av en hel historie.
Albumet vekket nysgjerrighet. Hvem var Olava Lunde, hvordan kom albumet til Norsk Grafisk Museum og hvem var alle fotografene og forleggerne? I det følgende vil jeg med utgangspunkt i albumet forsøke å danne et bilde av Olava Lundes historie og hvordan det kan ha vært å være yrkesaktiv kvinne i en tid med store omveltninger.
De fleste postkortene kan dateres. Ekspedisjonsdatoen kan stå på poststempelet, avsender kan ha skrevet dato for hilsenen eller fotografen kan ha tatt med årstall sammen med navn. Datoene kan altså enten vise når hilsenen var skrevet, når kortet ble sent fra by til by eller når bildet ble tatt. Mange av postkortene har også kjent fotograf og/eller forlag. Det ville derfor vært mulig å dykke inn i postkortfotografenes og forlagenes historier. I denne omgang har jeg valgt å ikke følge dette sporet videre, men her venter det flere forskningsoppgaver.
Julehilsen til Olava i 1902. Bildet er av Breiavatnet i Stavanger sett mot øst. Utgitt av Photo-Hall/Jan Greve, antageligvis samme år. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-007
POSTKORT I NORGE
Det eldste postkortet i albumet er fra 1902. Da hadde postkortene allerede eksistert i flere år. Det første kjente postkortet med et gjengitt fotografi i Norge, nærmere bestemt Nordkapp, er fra 1887. Dette var fire år etter at myndighetene hadde godkjent privat produksjon av postkort hvor avsender kunne klistre på ferdig frankerte frimerker. Etter dette økte produksjonen og bruken av postkort sakte, men sikkert. Det var først og fremst prospektkort med motiv fra de store byene eller mest besøkte turiststedene.1 Prospektkort er et postkort med bilde av et sted eller en bygning. De tidligste kortene kjennetegnes av stedsprospekter med rom for å skrive hilsen rundt, over eller under bildet. Fra 1905 ble det tillatt med et felt for hilsen på adressesiden, og dermed kunne hele baksiden brukes til bilde.2 Utviklingen er godt synlig i postkortalbumet.
Det ble brukt en litografisk trykketeknikk3 til fremstilling av de første prospektkortene. Ved hjelp av flere trykk med forskjellige farger, kunne man få fine fargebilder. Tidlig på 1900-tallet gikk forlagene over til lystrykk.4 Farger måtte da tilføres enten med pensel eller sjablonger. På mange av disse kortene ser det ut som fargene har blitt påført mer unøyaktig. De fleste kortene forble imidlertid i svart-hvitt.
HVEM VAR OLAVA LUNDE?
Det første postkortet i albumet viser fire kvinner som smiler til fotografen fra en veranda i Hjelmelandsgata 2 i Stavanger. Olava og søsknene bodde der rundt 1910. Kan Olava og Klara være blant de avbildede? Kortet er privatprodusert, og er uten tekst på baksiden. Ukjent fotograf. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-001.
Olava Andrea Cathrine Lunde ble født i 1881 i Stavanger. Hun var eldst av de tre barna til skipper Ole Andreas (1845-1903, fra Hundvåg) og Anna Elisabeth Lunde (f. Johnsen, 1854-1910). I 1891 kom broren Trygve, og i 1894 kom lillesøsteren Klara.
I folketellingen fra 1900 er Olava registrert som telegraflærling med bosted hos besteforeldrene, Nikolai og Hanna Johnsen i Stavanger. På denne tiden hadde familien flyttet til Steinnesvåg på Finnøy, hvor foreldrene drev en landhandel. Olava hadde nok måttet flytte ut for å utdanne seg til telegrafist. Kortene frem til 1904 er allikevel adressert til Steinnesvåg, så hun var nok hjemme ofte. I 1903 døde faren. Tre år etter flyttet familien til Stavanger, men de fortsatte å tilbringe juletida på Steinnesvåg frem til og med 1907. I 1907 startet Olava å jobbe som telegrafist i Stavanger, etter å ha jobbet i ett år på telegrafstasjonen i Haugesund. Etter dette bodde hun sammen med søsknene sine i Hjelmelandsgate 2 i Stavanger, med unntak av muligens en periode hos besteforeldrene i 1909 og et kort opphold i Florvåg på Askøy i 1910. Kanskje hadde hun et kortere engasjement som telegrafist der? Det ser ut til at Olava aldri stiftet familie med mann og barn, og hun døde i 1945 i Stavanger.5
“Du har det vel travelt nu, da fisket er bedre nu” står det på dette postkortet til Olava fra Helga, Augusta Frisak og Edle. Det ble sendt i mars 1907. Da bodde og jobbet Olava på telegrafstasjonen i Haugesund. Vi kan se for oss at mange tilreisende i fiskesesongen gav mer arbeid for byens telegrafstasjon. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-048.
KJÆRE NU
Olava var tidlig i 20-årene da hun startet å samle på postkort. De første årene kom kortene fra Stavanger, men etter hvert begynte venninnene å reise rundt i landet, fra Kristiansand i sør til Trøndelag i nord. Flere av venninnene var telegrafister, og mye av venninnenes reising var knyttet til tjeneste i andre deler av landet. De forteller om engasjementer de gleder seg til å være ferdige med, eller som dessverre går mot slutten. Flere ganger ber de Olava om å hilse til kontoret.
“Vet du at Bu er konst. kasserer og jig er konst. i Bus post?”
ST.G 02961-052
I flere av kortene tiltales Olava med kallenavnene “Nu” eller “Polava”. Hilsenene tyder på en tett, humoristisk og vennskapelig tone. Flere av avsenderne bruker også forkortelser istedenfor egne navn, som “Ry”, “RO”, “B” og “An”.
“Og tak for al ærting o.s.v. i det gamle aaret. Din alt andet end kjære Sud”
ST.G 02961-052
Olava må ha vært en flittig skribent selv, og hun takkes ofte for sine brev og kort. I 1912 startet for eksempel venninnen Elisa sitt kort med: “End om jeg havde været saa flink som dig til at glæde mine medmennesker med lidt nyt”. Og det var nettopp det postkortene dreide seg om: å styrke forbindelser og vennskap, ved å formidle hva nytt som hadde skjedd i det siste, som det “deilige” været, besøk i teater, badeturer og lignende, men også om sykdom, død og hverdagslige ønsker.
Dette postkortet er laget ut av et privat bilde. Fire unge kvinner sitter ved et bord og leser, tegner, syr og hekler. Foruten avsenderen av kortet, Klara, er Tally Solberg og Ragnhild Raaholdt blant de avbildede. På bordet er det bilde av en mann, et skrin, en karaffel, børster, penner, blekk og blyanter. Klara (kanskje søsteren) konstaterer ganske enkelt at «Vi har det ikke saa fint til hverdags, som vi har det der». Ukjent fotograf, ca. 1905-1910. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-046.
Hele 45 av postkortene har hilsener knyttet til jul, nyttår og bursdager. Det var altså vanlig å sende en hilsen til disse anledningene, men det var også vanlig å sende hilsener uten noen bestemt tilknytning til høytid eller bursdag. Selv om det er litt flere kort fra sommeren, er det ikke et gjennomgående trekk at venninnene sendte sommerhilsener, slik man gjerne har gjort i senere tid. Olava fikk flest kort i perioden 1904-1912. Det ble nesten ikke sendt noen kort etter frembruddet av første verdenskrig.
1905 blir av kunsthistoriker Ivar Ulvestad kalt for “det betydeligste postkortåret av alle”6. Ulvestad er blant dem som har skrevet mest om postkortenes historie i Norge, med bøkene «Vennlig hilsen. Postkortenes historie i Norge» (1988) og «Norske postkort. kulturhistorie og samleobjekter» (2005). I årene rundt unionsoppløsningen ble det sendt postkort som aldri før. Også Olava Lunde sendte og mottok mange kort dette og det påfølgende året. Syv av postkortene fra 1905 og 1906 er bilder av den nye kongen eller hendelser knyttet til unionsoppløsningen. Noen av disse kortene har ingen påskrevet hilsen eller adresse. Olava må ha kjøpt dem selv, eller fått dem i brev.
Kong Haakon VII avbildet sammen med det norske flagget, riksvåpenet og teksten «NORGES KONGE». Fotografen har signert med M. & W 1905. Vi vet ikke hvem dette var. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafiske museum, ST.G 02961-036.
Korrespondansen fra en by til en annen må ha gått fort. Postkortene kunne være fremme dagen etter at de ble skrevet. Det ser vi både på poststemplingen, og på innholdet i hilsenene. Flere ganger avtaler de ting som skal skje 1-2 dager frem i tid, som da Olava blir bedt om å kjøpe blomster i byen:
“Kjære Olava Vil du forsørge 3 by buketer til en pris af omkring kr 1;25 pr stykke. Sende hjem med (…) på onsdag saa betaler vi Johnsen for dem. Alt vel. Hjemme ver alle hilset. Hesby 22.02.09. Hendrik Vestbo skal begraves Torsdag, Magrethe kom i gaar.”
ST.G 02961-042.
Kortet ble sendt på mandag, var fremme i Stavanger på tirsdag og blomstene skulle sendes på onsdag, kanskje til begravelsen på torsdag. Olava må ha bodd hos besteforeldrene på denne tiden, mens hun jobbet på telegrafstasjonen i Stavanger.
Fra kontinentet gikk postgangen som regel over bare 2-3 dager.
EN YRKESVEI FOR KVINNER
Den første offentlige telegraflinjen i Norge åpnet i 1855, og få år etter ble de første kvinnelige telegrafistinnene ansatt. Dette var den første offentlige funksjonærstillingen kvinner kunne ha. En grunn var at kvinner ikke krevde like mye lønn som menn, men det var også et mål å åpne yrkeslivet for skikkede kvinner. Antallet kvinnelige telegrafister økte raskt. Dette var et trygt og godt ansett yrke, til tross for at telegrafistinnene ikke fikk gifte seg før i 1906, og da måtte man søke om å få fortsette dersom man ønsket å gifte seg. Det kan nok derfor ses på som typisk at Olava ikke stiftet familie.7
Moderniseringen av landet var også et motiv for postkortfotografene. Her har de nye telefonlinjene i Kristiansand blitt foreviget. Foto: Ukjent fotograf, 1905 – 1909. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-102.
PROSPEKTENE
Motivene er en del av kommunikasjonen mellom Olava og hennes venninner. Vi må anta at de har hatt flere muligheter i valg av motiv, som blant annet illustrerte postkort av nisser. Allikevel er det prospektkortene som er dominerende i albumet. Kan Olava ha fått andre typer postkort også, men valgt å bare sette inn prospektkortene og noen få illustrasjoner, kanskje av det hun så på som viktigst? Bildene sier noe om det de så på som viktig i sin tid, som unionsoppløsningen, Bergensutstillingen og stemmerett for kvinner. En gjennomgang av flere postkortalbum vil avdekke om det var en generell tendens at det ble sendt mest prospektkort, eller om det er spesielt for dette albumet.
Avsenderne har valgt prospekter fra de stedene de befant seg på, slik vi også velger når vi sender postkort hjem fra ferie. I og med at postkortene ble sendt hele året, og ikke bare fra ferie, dominerer motiver fra de stedene der venninnene bodde.
Vi ser av grafen over at Stavanger dominerer på de første postkortene, mens kortene fra 1908 og utover kommer fra mange flere ulike steder. Fra 1908 til 1910 er faktisk ingen kort fra Stavanger, men Bergen blir mer tilstedeværende. Bergen og Finnøy er de mest dominerende stedene i denne tidsperioden. Olava og familien flyttet fra Finnøy i 1906, men var tilbake flere ganger i 1907. Dermed var det naturlig at relasjonene med venner og familie på Finnøy ble opprettholdt gjennom postkorrespondanse i årene som fulgte. Dette var også de første årene hvor Olava, og kanskje også flere av hennes venninner, var ferdig utlærte telegrafister. Det ser dermed ut til at de har fått kortere eller lengre engasjementer andre steder i landet i årene som fulgte. Flere endte i Bergen. Etter hvert ser vi at flere har dratt på rene ferieopphold. Suldal var et populært turistmål tidlig på 1900-tallet, og fra 1911 kommer flere av kortene derfra.
Grafen over viser motivene delt inn i kategorier. Det er en overvekt av bilder som viser landskapet fra litt avstand, enten det er bygdelandskap eller bylandskap. Landemerker og kjente bygninger er også godt representert, i likhet med bygater og parker i byene. Blant prospektkortene er det få nasjonalromantiske fremstillinger av landskapet. Det er flere fremstillinger av kulturlandskap enn av natur. Bygdene er “saklig” dokumentert der de ligger mellom fjord og fjell, ryddige og folketomme. Noen fremstillingsformer går igjen, slik som vi ser på bildet under. Disse kortene har sannsynligvis blitt fremstilt med tanke på både et lokalt marked som ville kunne kjenne igjen sitt hjemsted, og en bredere målgruppe, hvor bygdene representerte norskhet.8 Kanskje Olava samlet på disse postkortene for å kunne reise og oppleve landet (og utlandet) gjennom bildene?
Øystese i Kvam kommune. Det er et kryss på taket der avsender bodde. Fotograf Torstein Lofthus, 1905-1908. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-074.
Ivar Ulvestad skriver i boka “Norske postkort” om avbildingen av bygdene som landskaping. Motivene er valgt ut fra forventningene om stedet, og med stedet menes gjerne offentlige bygninger, næringsområder og transportknutepunkter. Også Lisabet Risa fremhever denne formen for gjengivelse av bygde-Norge.9 Jeg vil også fremheve den motivgruppen som er vist i bildet over, hvor bygda vises fra avstand sammen med fjord og fjell, uten fokus på noen bestemte bygninger, knutepunkter eller lignende. Denne motivgruppen etterfølges av flyfotografiene noen tiår senere. Vi finner også slike oversiktskort fra byene, men her er motivene oftere tatt på gateplan, slik at veier, bygninger og landemerker blir fremtredende i bildet.
Begivenhetene rundt unionsoppløsningen er også godt representert. Postkortene var en god anledning for å la alle få se de viktige begivenhetene, og det er et godt spenn i motivene, fra portretter av kongefamilie og utenriksminister til stortingets beslutning om å gå ut av unionen 7. juni 1905. I likhet med to postkort fra avdukingen av statuen av avholdsmannen Asbjørn Kloster mangler flere av bildene fra unionsoppløsningen hilsen på baksiden. Her har gjengivelsen av hendelsene vært av interesse for Olava. Stedskortene og kortene fra viktige hendelser viser til sammen hva som har vært viktig for Olava og hennes venninner i årene frem mot første verdenskrig. Ved å studere flere slike album vil vi kunne utfylle historien om hva som har vært viktig for unge kvinner fra middelklassen.
En festkledd folkemengde er samlet ved Akershus festning for å se heisingen av det norske flagget 9. juni 1905. Gitt ut av Mittet og Co Kunstforlag. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-035.
POSTKORTFOTOGRAFENE OG UTGIVERNE
I mange tilfeller er navn på fotograf, oppdragsgiver og/eller utgiver skrevet på kortet, og det er overraskende mange navn. Dessverre er det ikke alltid lett å skille mellom hvem som er fotograf, utgiver og oppdragsgiver. Perioden er kjennetegnet av en kraftig økning i antallet fotografer og forlag. Ifølge Ulvestad var det en fotograf per 9000 innbyggere i 1875, mens det i 1910 var en fotograf per 3000 innbyggere.10 Postkortenes popularitet og lavere produksjonskostnader var en viktig årsak. Bak albumets norske prospektkort er det rundt 30 kjente fotografer og 20 forlag! Historiker Lisabet Risa er den som i størst grad har samlet en oversikt over postkortfotografene og forlagene i Rogaland.11 Dette har gitt et godt utgangspunkt, men her gjenstår fremdeles mye arbeid. En gjennomgang av postkortalbumene ved arkivene, bibliotekene og museene i fylket, vil gi en oversikt over omfanget av postkortproduksjonen i fylket, med navn på et stort antall fotografer og utgivere. Dette vil ikke bare være et viktig bidrag til norsk fotografihistorie, men også være et viktig hjelpemiddel for videre dokumentasjonsarbeid.
TIDSKAPSELEN
Første gang vi åpnet albumet hadde vi ingen informasjon om tidligere eier eller giver. Det viste seg at albumet var en tidskapsel. Gjennom postkortene kan vi dykke inn i historien om Olava Lunde og hennes omgangskrets i en tid preget av store omveltninger. Vi vet enda ikke hvordan albumet har kommet til Grafisk Museum, men folketellingene har gitt oss et mulig spor. I samme hus som søsknene Olava, Klara og Trygve Lunde (Hetlandsgaten 2 i Stavanger) bodde kjemigraf Alfred Arthur Lederer og stentrykker Peder Olaf Pedersen med kone. Kan det være at albumet har endt opp hos dem med tid og stunder, og at de har hatt noen forbindelse til grafisk museum?
Hvilken betydning har det om vi har en hel historie? Postkortalbumet er en kilde til kunnskap om en person og hennes venner. Dette kan være en god innfallsvinkel for å forstå hvordan livet var for unge voksne kvinner i en tid hvor Norge ble selvstendig og kvinner fikk bedre mulighet for medbestemmelse og selvstendighet i samfunnet. Albumet blir dermed en kilde til refleksjon og kritisk tenkning om det samfunnet vi lever i og skal være med å utvikle. Historier om enkeltmennesker, samfunn og natur inviterer til “refleksjon om at en annerledes verden er mulig, på godt og vondt. Evnen til å forestille seg andre virkeligheter er grunnleggende for å fremme allmenn refleksjon, forståelse og kritisk tenkning”(utdrag fra Museum Stavangers strategiplan).12
I 2013 mottok Karmsund folkemuseum de første fotografiene fra fotografen Tor Brekke. Bildene ble tatt i perioden 1970-1990 ved HMV (Haugesund Mekaniske Verksted). I 1990 ble HMV kjøpt opp av Umeo, deretter ABB og eies i dag av Aibel. HMV har tidligere blitt dokumentert av flere fotografer som museet i dag har arkivet etter. Bildene fra Tor Brekke kompletterer dermed dokumentasjonen av Haugesunds største arbeidsplass. Tor Brekke tok bildene i en periode hvor verkstedets fokus skiftet fra skip til offshore plattformer og dekker en periode hvor verkstedet gikk fra lokalt eierskap til styring utenfra.
Bildene viser arbeidet ved verkstedet, skip og plattformer ved verkstedet og ansatte i arbeid og på fritiden. Brekke tok også bilder fra verkstedsområdene, men også fra fly og båt. I 2016 fikk museet en større del av Brekke sitt fotoarkiv. Her er det også bilder fra andre mindre og større bedrifter i regionen fra 1960. Hydro Alnor, dagens Hydro Aluminium Karmøy, er dokumentert på lik linje med HMV, mens hoteller, datafirmaer, skip med tilknytning til Haugesund og andre lokale foretak også ble dokumentert. Det er også bilder fra fiskeflåten i Haugesund på 1960-tallet, både ved kai og under fiske ute på feltet. Gjennom bildene får vi unik innsikt i fisket i regionen, mens det ennå var synlig i bybildet. Brekke har også dokumentert mange av fergesambandene i regionen. Fra kaianlegg med fergekøer til ferger. Mange av sambandene eksisterer ikke lenger og utgjør dermed en viktig dokumentasjon av kommunikasjonen i regionen de siste tiårene før 2000-tallet. Bildene hans dekker en periode med få bilder i museenes fotosamlinger. Hans dokumentasjon av Haugalandet fra rundt 1960 til 1990 er derfor svært verdifull for historieskrivingen. Arkivet består av positive lysbilder, samt negativer i svart hvitt og i farge. Det er også noen positiver på papir. For mer informasjon om Tor Brekke og arbeidet for HMV, se artikkelen «Industrifotografen Tor Brekke» fra Grethe Paulsen Vie (2016).
Tor Brekke var en industrifotograf med blikk for de gode motivene. Han har selv gitt uttrykk for å ha jobbet ekstra med personbildene, men det er tydelig at han har lagt mye innsats inn i flere av bildene. Industrihaller er vanskelige steder å få frem gode bilder i. Brekke skal ha brukt ulike filmmerker for å få frem de rette lysforholdene. Bildene hans er skarpe og preges ofte av spesielle lysforhold og gode komposisjoner. Relasjonen mellom det lille mennesket og de store maskinene er i mange tilfeller slående. Mange av bildene gir et inntrykk av å ha blitt tatt i arbeidssituasjonen, samtidig som det er tydelig at han har lagt en innsats i å finne rett plass for fotograferingen og ventet på rett øyeblikk for at situasjonene skal være fint komponert. Brekke tok også noen kunstfoto. Disse er ikke knyttet til industrifotograferingen og er derfor ikke tatt med her.
Bildene hans er i sjangeren Straight Photography. Straight Photography kjennetegnes av kontraster, rikt toneomfang og skarpt fokus. Retningen kan gjerne ses i kontrast til piktoralismens manipulerte bilder med uklart fokus. I samlingen er det bilder med utelukkende dokumenterende hensikt, men også bilder hvor det kan se ut som han vil uttrykke noe mer. Brekke har god sans for linjer, former og lys. Straight Photography og flere av retningene innenfor denne sjangeren kjennetegnes av at bildene ikke har blitt manipulert, hverken under fotografering eller i mørkerommet. Det gjelder også de fleste bildene til Brekke, med unntak av noen personbilder, som ser ut til å ha vært iscenesatt.
Karmsund folkemuseum arbeider med digitalisering og katalogisering av arkivet hans. Museet har foreløpig lagt ut 916 bilder på digitaltmuseum.no. Her kommer noen smakebiter av hva som finnes i arkivet fra Tor Brekke.
Å fange stemningen
Tor Brekke er en mester med lys. Ved hjelp av spesiell lyssetting og rett valg av film får han frem en dyp stemning i bildene. Bildene under er gode eksempler på dette. De to første bildene har en fin balanse mellom grønt, gult, rødt og svart. Legg merke til det avlange speilet til venstre i bildet fra Hydro Alnor. Kan Tor Brekke ha satt det opp for å oppnå en større dybde i bildet? Blåfargen og båtene i forgrunnen gir bildet av Hotel La Mer en maritim stemning og står i kontrast til det varme rødgule lyset fra hotellet (dagens Scandic Maritim).
Foto: Tor Brekke, 1979. Lysbilde i farge. Hydro Alnor. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-043.
Foto: Tor Brekke, 1980. Lysbilde i farge. «Tracteuren» på Hotell Saga, Haugesund. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-140
Foto: Tor Brekke, 1971. Lysbilde i farge. Hotel La Mer i Haugesund. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-137
Industriens estetikk
Noen industrifotografer klarer det kunststykket å gi et vakkert bilde av arbeidssituasjoner som rør som heises på plass, eller av en propell under installasjon. Tor Brekkes bilde av søsterskipene «Audax» og «Vivax» er det første eksempelet jeg har sett på en vakker fremstilling av buksérbåter. Ferdigstillelsen av roret og propellen på et stort skip er en lek med farger og former.
Foto: Tor Brekke, 1990. Lysbilde i farge. Søsterskipene «Audax» og «Vivax» var nye da bildet ble tatt og de er fremdeles en del av rederiet Østensjøs flåte. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-012.
Foto: Tor Brekke, 1981. Lysbilde i farge. Propellen til «Wilnora» under bygging på HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-8106-16
Mennesket og maskinen
Noen av bildene, spesielt fra Haugesund Mekaniske Verft (HMV), gir et inntrykk av at Brekke har ønsket å få frem dimensjonene på de store skipene eller plattformene i relasjon til menneskene som jobber på dem.
Foto: Tor Brekke, ukjent år. Materiale? Arbeid på kjølen til et skip på HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum
Foto: Tor Brekke, 1980. Lysbilde i farge. To personer støtter et rør som heises på plass på HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-8022-1_1
Portretter
Arkivet inneholder ikke mange portretter, men de som finnes er ofte av høy kvalitet. Portrettene under er gode eksempler på de portrettene vi har fra Tor Brekke. Her er det enkeltpersonenes identitet som industriarbeidere som står i fokus.
Foto: Tor Brekke, ukjent år. Lysbilde i farge. Portrett tatt på Hydro Alnor med tittelen «Truckførerske». Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-085
Foto: Tor Brekke, 1990. Lysbilde i farge. Mekaniker Tor E. Fahlvik ved HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum
Fiske
På 1960-tallet var Haugesunds fiskeflåte i fokus hos Tor Brekke. Han tok bilder av flåten ved kai i Haugesund, og han dro ut på fiskefeltet og tok bilder av båtene i aksjon. Bildene fra denne perioden er hovedsakelig i svart hvitt.
Foto: Tor Brekke, ant. 1967. Råkopi av negativ film. Fiskebåten «Klaring» drar inn snurpenota på fiskefeltet utenfor Haugesund. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-129
Foto: Tor Brekke, ukjent år. Råkopi av negativ film. Bildet har tittelen «Tre måker» og har antagelig blitt bruk som omslag til en trykksak (kommunevåpenet til Haugesund viser tre måker). Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-275-1
