Glasskuler som hagedekorasjon for 100 år siden

Når man tenker på hagedekorasjon er kanskje statuer, figurer og fontener det man først og fremst forbinder med emnet. I fotografier og kunst fra Norge ser man fra rundt århundreskiftet 1800-1900 at det i en periode må ha vært ganske vanlig at glasskuler ble brukt som hagedekorasjon. Glasskulene, som ser ut til å ha et metallbelegg som gjør dem like reflekterende som et speil, sto ofte på en stang på et godt synlig sted i hagen. Denne artikkelen er en kort omtale av fenomenet. Kanskje du finner en glasskule i dine gamle familiebilder om du ser nøye etter?

Man kan forstå at glasskulen som dekorasjon var attraktiv på flere plan. Man kunne se seg selv og omgivelsene rundt reflektert og fordreid i glasskulen, og den var skinnende og blank slik at den skilte seg godt ut f.eks. mellom vekster i hagen. Det var derfor en gjenstand som fikk en prominent plass, gjerne på en stang eller pidestall.

Det finnes en del fotografier av kulene, bl.a. på digitaltmuseum.no hvis man søker etter fotografier med teksten «glasskule». Det finnes også noen slike fotografier i Dalane Folkemuseums samlinger. Nedenfor har jeg tatt med to av disse. Begge er tatt av Erik Hadland Torjusen (1855-1935). Det første er fra hagen utenfor familien Bøes feriested på Slettebø utenfor Egersund, det som før hadde vært sorenskriver Christian Feyers gård, og som i dag utgjør kjernen i Dalane Folkemuseums anlegg på Slettebø. Om man ser etter, vil man kunne se glasskulen i hagen foran boligen. Fotografert rundt 1900.

Nedenfor et utsnitt av det samme fotografiet. Her er glasskulen tydelig å se. Familiens overhode står bakenfor og til siden for glasskulen, nesten som for å vise fram kulen.

Fotografier har ofte mange små detaljer, der man ikke alltid oppdager alt den første gangen man ser på dem. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg for noen år siden at det var en glasskule i det følgende bildet fra dampskipskaien i Egersund rundt 1900:

I fotografiet ovenfor er det vanskelig å se noen glasskule, men om vi går mye nærmere inn i bildets midtre del, ser vi glasskulen tydelig på en stang utenfor restauranten «Gibraltar».

Glasskulen har alene på grunn av sin runde form et nivå av skjønnhet og perfeksjon som gjør den attraktiv for kunstnere. Speilbelegget gjør også at kulen skiller seg tydelig fra omgivelsene, den er åpenbart ikke naturskapt.

Maleren Christian Krohg har laget to malerier med glasskuler, «Selvportrett i glasskulen» og «Haven med glasskulen», som han malte på Tromøya sommeren 1918. «Selvportrett i glasskulen» viser Krohg selv stående i en hage mens han titter inn i en glasskule som reflekterer og forvrenger kunstneren og omgivelsene. I «Haven med glasskulen» ser vi også at hageeieren har lagt ut en annen type hagedekorasjon; konkylier langs kanten av gjerdet. Det kan hende det indikerer nære tilknytninger til sjøfolk og havet.

Fordreiningen glasskulen lager av omgivelsene fasinerer kanskje enda mer når vi betrakter den innendørs. I 1935 lagde den nederlandske kunstneren Maurits Cornelis Escher et litografi, «Hand with Reflecting Sphere», hvor speilbildet av kunstneren ses mens han holder en kule med speilbelegg. Om dette kan betraktes som et selvportrett har han tatt seg visse kunstneriske friheter; mens han tegnet dette må han ha sittet med tegnesaker, men i speilbildet ser vi at han sitter avslappet i en stol.

Ideen om å male eller tegne speilbilder i glasskuler var ikke ny da disse kunstverkene ble laget. Det har vært et tema i malerier i flere hundre år før disse kunstverkene, bl.a. har en annen nederlender, maleren Pieter Claesz, laget et maleri i 1628 av stilleben, hvor kunstneren selv kan ses reflektert i en kule mens han sitter lengst bak i rommet og maler ved staffeliet. Jeg kjenner ikke til om Claesz hadde noen hagedekorasjoner, men det han hadde til felles med hageeiere nesten 300 år seinere var fasinasjonen for reflekterende kuler.