Når man tenker på hagedekorasjon er kanskje statuer, figurer og fontener det man først og fremst forbinder med emnet. I fotografier og kunst fra Norge ser man fra rundt århundreskiftet 1800-1900 at det i en periode må ha vært ganske vanlig at glasskuler ble brukt som hagedekorasjon. Glasskulene, som ser ut til å ha et metallbelegg som gjør dem like reflekterende som et speil, sto ofte på en stang på et godt synlig sted i hagen. Denne artikkelen er en kort omtale av fenomenet. Kanskje du finner en glasskule i dine gamle familiebilder om du ser nøye etter?
Man kan forstå at glasskulen som dekorasjon var attraktiv på flere plan. Man kunne se seg selv og omgivelsene rundt reflektert og fordreid i glasskulen, og den var skinnende og blank slik at den skilte seg godt ut f.eks. mellom vekster i hagen. Det var derfor en gjenstand som fikk en prominent plass, gjerne på en stang eller pidestall.
Det finnes en del fotografier av kulene, bl.a. på digitaltmuseum.no hvis man søker etter fotografier med teksten «glasskule». Det finnes også noen slike fotografier i Dalane Folkemuseums samlinger. Nedenfor har jeg tatt med to av disse. Begge er tatt av Erik Hadland Torjusen (1855-1935). Det første er fra hagen utenfor familien Bøes feriested på Slettebø utenfor Egersund, det som før hadde vært sorenskriver Christian Feyers gård, og som i dag utgjør kjernen i Dalane Folkemuseums anlegg på Slettebø. Om man ser etter, vil man kunne se glasskulen i hagen foran boligen. Fotografert rundt 1900.
Slettebø cirka 1900, familien Bøe. Glasskule i hagen. Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0157).
Nedenfor et utsnitt av det samme fotografiet. Her er glasskulen tydelig å se. Familiens overhode står bakenfor og til siden for glasskulen, nesten som for å vise fram kulen.
Glasskule i hagen. Fra venstre: Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0157) (utsnitt).
Fotografier har ofte mange små detaljer, der man ikke alltid oppdager alt den første gangen man ser på dem. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg for noen år siden at det var en glasskule i det følgende bildet fra dampskipskaien i Egersund rundt 1900:
Dampskipskaien i Egersund, ca. 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0304)
I fotografiet ovenfor er det vanskelig å se noen glasskule, men om vi går mye nærmere inn i bildets midtre del, ser vi glasskulen tydelig på en stang utenfor restauranten «Gibraltar».
Glasskule utenfor restauranten Gibraltar, ovenfor Strandgaten i Egersund, ca. 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0304) (utsnitt)
Glasskulen har alene på grunn av sin runde form et nivå av skjønnhet og perfeksjon som gjør den attraktiv for kunstnere. Speilbelegget gjør også at kulen skiller seg tydelig fra omgivelsene, den er åpenbart ikke naturskapt.
Christian Krohg – Haven med glasskulen (1918, Nasjonalmuseet)
Maleren Christian Krohg har laget to malerier med glasskuler, «Selvportrett i glasskulen» og «Haven med glasskulen», som han malte på Tromøya sommeren 1918. «Selvportrett i glasskulen» viser Krohg selv stående i en hage mens han titter inn i en glasskule som reflekterer og forvrenger kunstneren og omgivelsene. I «Haven med glasskulen» ser vi også at hageeieren har lagt ut en annen type hagedekorasjon; konkylier langs kanten av gjerdet. Det kan hende det indikerer nære tilknytninger til sjøfolk og havet.
Maurits Cornelis Escher – Hand with Reflecting Sphere (1935).
Fordreiningen glasskulen lager av omgivelsene fasinerer kanskje enda mer når vi betrakter den innendørs. I 1935 lagde den nederlandske kunstneren Maurits Cornelis Escher et litografi, «Hand with Reflecting Sphere», hvor speilbildet av kunstneren ses mens han holder en kule med speilbelegg. Om dette kan betraktes som et selvportrett har han tatt seg visse kunstneriske friheter; mens han tegnet dette må han ha sittet med tegnesaker, men i speilbildet ser vi at han sitter avslappet i en stol.
Pieter Claesz – Vanitas with Violin and Glass Ball (1628) (utsnitt).
Ideen om å male eller tegne speilbilder i glasskuler var ikke ny da disse kunstverkene ble laget. Det har vært et tema i malerier i flere hundre år før disse kunstverkene, bl.a. har en annen nederlender, maleren Pieter Claesz, laget et maleri i 1628 av stilleben, hvor kunstneren selv kan ses reflektert i en kule mens han sitter lengst bak i rommet og maler ved staffeliet. Jeg kjenner ikke til om Claesz hadde noen hagedekorasjoner, men det han hadde til felles med hageeiere nesten 300 år seinere var fasinasjonen for reflekterende kuler.
Dalane er en region med spredt bebyggelse, men før de motoriserte kjøretøyenes tid opplevdes avstandene som enda større enn i dag. Det var viktig å ha en kirke i nærheten, siden det tok lang tid å forflytte seg selv få kilometer. Av denne grunnen manglet det ikke på kirker i regionen, selv om det var tynt befolket. Denne artikkelen tar for seg fotografier av tre utvalgte kirker i Dalane, og er en del av Fotonettverk Rogaland sin markering av reformasjonsjubileet 1517-2017. Fotografiene i artikkelen kommer fra Dalane Folkemuseum sin fotosamling. (mer…)
Billy the Kid, nummer 4 fra venstre, spiller krokket ved Fort Sumner, New Mexico i 1878.
Dette bildet på en ferrotypi i privat eie, fotografert i 1878, viser en stor gruppe personer som spiller krokket ved Fort Sumner i New Mexico i 1878. Det interessante er at person nummer fire fra venstre er Billy the Kid, en av de mest kjente lovløse fra den «ville vesten». Dette faktum ble oppdaget i 2015, da det ble bekreftet at dette faktisk var Billy the Kid. Det var fram til dette kun kjent ett bilde av Billy the Kid, men mange har tidligere forsøkt å fremstille falske bilder som de har påstått var Billy the Kid.
Et slikt bilde er selvfølgelig av uvurderlig historisk verdi, men er også verdivurdert til 40 millioner kroner. Dette bildet er i privat eie, men mange museer har store mengder eldre fotografier av forskjellige typer. Når man ser hvilken verdifull informasjon som kan gjemme seg i ett enkelt fotografi, illustrert av denne ferrotypien fra 1878, kan man jo begynne å lure på hvor store verdier museene, som forvalter tusenvis av eldre fotografier, egentlig forvalter. Og når dette fotografiet ikke ble oppdaget før 137 år etter at det ble tatt, hvilke hemmeligheter venter fremdeles på å bli funnet i museenes samlinger? Ta dette som en inspirasjon til å oppdage noe nytt, enten i samlingene eller på bestefars loft!
Selv om alle nå tar digitale bilder, er det analoge fotografiets historie langt fra slutt, den har bare så vidt begynt…
Fotograf Erik Hadland Torjusen på ukjent restaurant eller spisesal, antageligvis i Holmenkollen i Oslo. Foto tatt mellom 1887-1903. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT0285 (utsnitt).
Fotofirmaet E. H. Torjusen ble opprettet i 1880, og skulle bestå til omkring 1915. Bak fotofirmaet E. H. Torjusen finner vi fotografen Erik Hadland Torjusen (1855-1935), en allsidig mann. Han var blant annet fotograf, telegrafbestyrer, ordfører og stortingsmann. Han var også formann i både Egersunds Mandssangforening og Egersunds Skog- og Træplantningsselskab, samt medstifter av Dalane Folkemuseum. Han fikk muligheten til å oppleve mange store samfunnsendringer i sin levetid – både politisk og teknologisk. Torjusen var sønn av handelsborger Rasmus Torjusen og Berthe Tallina Torjusen (f. Hadland). Som så mange andre i Egersund fikk han jobb på A/S Egersunds Fayancefabriks Co., da som kontorist i 1872. I 1875 tok han telegrafisteksamen i Stavanger. Han arbeidet først som telegrafist i Nordland fram til 1878, så i Tønsberg. Det var antagelig der han traff sin kone, Anna Sofie Torjusen (f. Hytten). I 1880 ble han telegrafist i Egersund. Han opprettet da sitt fotografiske atelier, som han drev fram til cirka 1915. Han var en dyktig fotograf, som i løpet av de 25 årene rakk å ta svært mange fotografier, både portretter, gate- og landskapsfotografier. Det er disse fotografiene som i dag utgjør det største monumentet over Torjusens arbeid, og som det bare vil bli viktigere og viktigere å bevare.
Reklame for «E. H. Torjusen’s Fotografisk Atelier Eckersund». DFF-EHT0948.
En reklametegning for «E. H. Torjusens Fotografisk Atelier Eckersund» viser fotoatelieret som en bygning med glasstak og glassvegg, nesten som en krysning mellom hus og drivhus. Slik måtte det være hvis man skulle ta portrettfotografier innendørs. Før man fikk innlagt elektrisitet, var nemlig det beste fotolyset dagslys. Det ideelle var å ha glassveggen vendt mot nord, da det ga likt lys hele tiden, uten skygger. Systemet var i bruk til langt ut på 1950-tallet. Utenfor atelieret ser vi en nydelig hage i to forskjellige nivåer med trapp mellom, og huset har flere bitte små etasjer. Reklamebildet er kraftig overdrevet og idyllisert i forhold til virkeligheten.
E. H. Torjusens atelier i Strandgaten i Egersund (den øverste bygningen i bildet), fotografert i 1896 av Peter Arnfinn Flak. DFF-AF0107 (utsnitt).
I virkeligheten var Torjusens atelier et lite, avlangt hus som lå i hagen bak huset hans i Strandgaten 31 i Egersund. Før omleggingen av nummereringen i Strandgaten, det vil si på Torjusens tid, hadde dette huset adressen Strandgaten 14. I det huset bodde Erik Hadland Torjusen sammen med moren sin, kona, de 8 barna sine, og søsteren Inga Sofie Torjusen.
Eriks søster, Inga Sofie Torjusen, som også jobbet som fotograf for E. H. Torjusen. Cirka 1885. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT0076 (utsnitt).
Inga Sofie var også fotograf slik som broren, og en slektning uttalte i ettertid at det var alltid «tante» (dvs. Inga Sofie) som utførte mesteparten av arbeidet. Erik ble nemlig utover 1900-tallet etter hvert svært opptatt med sine mange verv i forskjellige organisasjoner og foreninger, tidvise ordførerverv i Egersund, samt jobben som telegrafbestyrer i Egersund.
Torjusens atelier og bolig lå på slutten av 1800-tallet i nærheten av mange flotte motiver for fotografering. For folk som kom til Egersund sjøveien og gikk i land på dampskipsbryggen, var enden av Strandgaten inngangsporten til byen. Det var derfor naturlig at mye av næringslivet hadde etablert seg i denne gaten, og at Egersunds handelssentrum var mer vridd i denne retningen enn det er i dag.
Bradbenken i Strandgaten i Egersund, fotografert 1890-1900. Foto: Erik Hadland Torjusen, DFF-EHT0484.
Hadde man tatt en spasertur fra Torjusens hus og mot dampskipsbryggen i enden av Strandgaten, ville man først truffet på en bradbenk på høyre siden av gaten. Bradbenker ble brukt til å kjølhale sjøfartøy for å reparere blant annet skipets kjøl og side slik at det ble tett. Dette foregikk ved at man krenget hele skipet over på siden ved hjelp av tauverk, slik at man fikk adgang til bunnen av skipet som vanligvis var under vann. Så tettet man sprekkene med drev; gammelt, opptrevlet tauverk, og smørte det hele med tjære eller smeltet bek.
Dampskipskaien i Egersund fotografert rundt 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen, DFF-EHT0304.
Gikk man videre et par hundre meter, kom man til dampskipskaien. Der kunne det være livlig. Før jernbanen ble ført fram til Oslo, var båt den mest effektive måten å komme seg fram langs kysten. Svært mye frakt, av post og varer pakket i tønner og kasser, gikk ut og kom inn med skip. Hvis en Egersunder skulle et sted i verden, begynte han mest sannsynlig reisen her. Og hvis noen reiste fra øst og skulle til Stavanger eller videre nordover, gikk de (etter byggingen av jernbanen i 1878) ofte av i Egersund for å ta toget på Jærbanen videre mot Stavanger, for å slippe bølger og sjøsyke over det beryktede Jærhavet.
Det er vanskelig å forestille seg hvordan det må ha opplevdes å komme i land på dampskipskaien i Egersund på slutten av 1800-tallet, men gjennom Torjusens forbløffende detaljrike bilder kan vi få et lite innblikk (helbilde ovenfor og utsnitt nedenfor). Legg merke til glasskulen i hagen utenfor restauranten i utsnittet nedenfor, en tidligere forholdsvis vanlig hagedekorasjon som man også kan se i kunstneren Christian Kroghs to oljemalerier fra 1918, «Haven med glasskulen» og «Selvportrett i glasskulen».
Restaurant Gibraltar i Egersund lå opp en bratt bakke rett etter dampskipskaien i Egersund. Ca. 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen, DFF-EHT0304 (utsnitt).Skilt på dampskipskaien i Egersund. Utsnittet er dratt i bredden for å korrigere for perspektivet. Fra venstre ser vi reklame for «R. E. Ottesens Chokolade», et skilt som forteller om «Jernbanetog til Stavanger» og til slutt logoen til «J. R. Hiorth Dampskibs Expedition». Ca. 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen, DFF-EHT0304 (perspektivkorrigert utsnitt).Til venstre ser vi innehaveren av dampskipsekspedisjonen, dampskipsekspeditør Jacob Fredrik de Rytter Hiorth. Mannen til høyre er ukjent. Cirka 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen, DFF-EHT0304 (utsnitt).Sønnene til dampskipsekspeditør Jakob Fredrik de Rytter Hiorth og Kaja Sevaldsen Hiorth. Fra venstre: 1: Anders Sevaldsen Hiorth, 2: Thorald Schlytter Hiorth, 3: Jacob de Rytter Hiorth.
E. H. Torjusen tok, som så mange fotoatelierer, massevis av portrettfotografier. Selv om det er mange registrerte landskaps- og byprospekter i samlingen, er portrettmengden mye større, og samlingen hos Dalane Folkemuseum inneholder rundt 10 000 glassplater med portrettfotografier. Dessverre er fotografens fortegnelse over glassplatene og kundene tapt, slik at de fleste av de avbildede personene er ukjente. Men personene på bildet ovenfor er kjente. Det er sønnene til dampskipsekspeditør Jakob Fredrik de Rytter Hiorth, som også selv er avbildet lenger oppe i artikkelen. Portrettbildet, som kanskje er fotografert av Eriks søster Inga Sofie, fungerer som et slags frampeik for de tre avbildede guttenes karriere. Mest kjent ble kanskje Jacob de Rytter Hiorth, gutten som holder en åre. I løpet av sin sjømannskarriere seilte han blant annet som kaptein på et passasjerskip for selskapet «Black Star Lines», personlig ansatt av eieren, den kjente afroamerikanske lederen Marcus Garvey fra Jamaica. Marcus Garvey var grunnleggeren av «The Universal Negro Improvement Association and African Communities League», en forening som jobbet for å forbedre forholdene for afroamerikanere. Han har senere blitt en nasjonalhelt på Jamaica og er blant annet avbildet på mynter av både 25 cents og 20 dollars verdi i Jamaicansk valuta.
Når man ser hvor mye interessant historie man kan knytte til et portrettfotografi når navnene er kjent, er det synd at det ikke er en fortegnelse over større deler av fotosamlingen etter firmaet E. H. Torjusen. Men de kan kanskje bli identifisert i framtiden.
Til avslutning vil jeg vise et fotografi av en av de velbemidlede familiene i Egersund på slutten av 1800-tallet. Fotografiet er av familien Bøe på landstedet deres på Slettebø i Egersund. Det er den tidligere sorenskrivergården fra 1850-tallet som ble bygget av Christian Feyer, og som nå inngår i hovedanlegget til Dalane Folkemuseum på Slettebø. Bygningen bak familien i fotografiet er lysthuset på Slettebø, som ble bygget før selve gården av konsul Truls Christian Krogh på 1830-tallet.
Familien Bøe på landstedet på Slettebø i Egersund, foto tatt foran lysthuset. Antatt fotografert 1898. Fra venstre: Bakerst: 1: Kirsten Bøe, 2: Anna Bøe, 3: Ole Hamre Bøe, 4: Dr. Wilhelm Bøe, 5: Wilhelm Bøe. Foran: 1: Engel Hveding med 2: datter Christine, 3: sønn Wilhelm Hveding og 4: Engel Bøe. Lengst framme: 1: Barnepiken «Goa» med 2: Engel Hveding. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT0063 (retusjert).
Fotosamlingen etter firmaet E. H. Torjusen ble overlevert til Dalane Folkemuseum før 1925, dette vet vi da det nevnes i en notis i en lokal avis i forbindelse med fotograf Erik Hadland Torjusens 70-årsdag. Erik Hadland Torjusen var en av museets medstiftere i 1910.
Kilder:
Arkivverket (2016) Digitalarkivet. Ministerialbok for Eigersund prestegjeld, Ogna sokn 1827-1850 (1116Q): Jacob de Rytter Hiorth [Internett].
Fotonettverk Rogaland (2012) Atelierfotografar i Egersund og Dalane før 1960 [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://fotonettverk-rogaland.no/historia/3-fotografane-og-arbeida-deira/3-2-atelierfotografar/atelierfotografar-i-egersund-og-dalane-for-1960/> [Nedlastet 23. februar 2016].
Hill, Robert A. (1989) The Marcus Garvey and Universal Negro Improvement Association Papers Volume VI. Berkeley and Los Angeles, California, University of California Press.
Hill, Robert A. (1990) The Marcus Garvey and Universal Negro Improvement Association Papers Volume VII. Berkeley and Los Angeles, California, University of California Press.
Hiorth, Petro (1970) Stamtavle over slekten Hiorth. Stavanger, Dreyer Aksjeselskap.
Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste PolSys (NSD PolSys) (2012) Erik Hadland Torjusen [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=&lan=eng&MenuItem=N1_1&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=33&person=12992> [Nedlastet 23. februar 2016].
Bøe, Jon Magne (2012) En reise i Torjusens bilder. I: Årbok for Dalane 2011-2012. Egersund: Dalane Folkemuseum, 37-64.
På 1890-tallet reiser egersunderen Peter Arnfinn Flak i Egersund og Dalane og fotograferer gater, bygninger og landskap. Nesten 120 år seinere går Dalane Folkemuseum i Flaks fotspor. Jon Magne Bøe har tatt foto på samme sted og med samme utsnitt som Flak. Nå gis fotografiene ut i ei bok med tittelen «Egersund – 120 år gjennom kameraøyne». I denne boka presenteres fotografiene ved siden av hverandre. Sammen med historikk til bildene skrevet av Leif Dybing, gir boka en innsikt i Egersunds historie og utvikling.
Eksempel på innhold fra Egersund – 120år gjennom kameraøyneForsiden av Egersund – 120 år gjennom kameraøyne
Under fotograferingen ble det lagt spesielt mye vekt på at fotografiene skulle være tatt fra samme sted og vise det samme utsnittet som Flaks fotografier. På denne måten vil man kunne bruke bildene til direkte sammenligninger.
Inga Sofie Torjusen (f. 8.12.1861, d. 4.5.1917) var datter av handelsborger Rasmus Torjusen og Berthe Taline Torjusen f. Hadland. Hun hadde 5 søsken: storesøstrene Ingeborg Theodora Hadland Torjusen og Anna Amalie Torjusen, storebroren Erik Hadland Torjusen og lillebrødrene Karl Theodor Torjusen og Randus Tallius Torjusen.
Dette utsnittet viser Inga Sofie Torjusen. Motivet i det ubeskårne fotografiet er familien Torjusen. Fotografiet er naturligvis tatt i atelieret til E. H. Torjusen. Cirka 1885. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT0076.
Broren Erik ble telegrafist og jobbet flere steder i Norge. Da han flyttet tilbake til Egersund i 1880, opprettet han samtidig «E. H. Torjusen’s fotografisk Atelier Eckersund», senere kalt «E. H. Torjusens fotografiske Forretning», men også «E. H. Torjusen» eller bare «Torjusen».
Fra 1900 var Erik først konstituert telegrafbestyrer, og så fra 1906 ble han fast ansatt som telegrafbestyrer i Egersund. Samtidig var han ordfører for Egersund og etter hvert formann i en rekke foreninger. På denne tiden er det rimelig å anta at Inga Sofie overtok stadig mer og mer av fotografigeskjeften. En slektning av Inga Sofie har uttalt at det alltid var «tante» (dvs. Inga Sofie Torjusen) som utførte mesteparten av arbeidet. Inga Sofie hadde god tid til å jobbe med fotografering, for hun hadde ingen barn og bodde sammen med broren og familien hans. I folketellingene av både 1900 og 1910 står Inga Sofie oppført med bostedsadresse som er lik broren Eriks, i familiehuset i Strandgaten 14 (i dag Strandgaten 31) i Egersund. Yrket hennes er oppført som fotograf. Torjusens fotoatelier lå i hagen bak huset, slik at Inga Sofie med andre ord hadde kort vei til jobb.
Man antar at Inga Sofie utførte mesteparten av arbeidet med atelierfotografering, men siden det finnes få skriftlige kilder fra E. H. Torjusen, og fotografiene kun ble signert med firmanavnet på papirkopiene, er det vanskelig å vite nøyaktig hvilke fotografier som er tatt av henne. Ett av fotografiene kan man likevel vite nokså sikkert at er tatt av henne. Vi ser henne ute av fokus i venstre bildekant mens hun tar bilde av en stor skoleklasse. Hun venter på at kameraet skal fange inn motivet. Hun har nok blitt fanget inn på grunn av motivets størrelse, som har ført til at kameraet måtte settes helt bak i atelieret for å fange inn alt. Når det ble laget papirkopier ble bildet beskåret slik at kun motivet faller innenfor bildet. Slik er det kun på glassplatene at man kan finne denne slags kuriositeter.
I løpet av hennes levetid fikk Inga Sofie oppleve store forandringer i samfunnets struktur. Teknologisk sett var det en rivende utvikling. Verden var i overgangen mellom hest og motoriserte kjøretøyer. Telefonen ble etter hvert vanligere og vanligere. Innen fotografi, begynte det så smått å bli vanligere å fotografere på film, som førte til at man kunne lage mindre og lettere fotoapparater. Politisk var det også store omveltninger. Norge ble frigjort fra Sverige i 1905. Kvinner fikk også stadig mer støtte i sin kamp for likestilling. I Egersund fantes det en stemmerettsforening, men det er ukjent om Inga Sofie var aktiv i denne eller andre kvinneforeninger. I 1913 fikk hun oppleve at kvinner fikk alminnelig stemmerett. Hun fikk dessverre ikke sjansen til å benytte stemmeretten sin i mer enn ett stortingsvalg, i 1915.
Etter hvert ble det konkurranse fra J. W. Eskildsen, som etablerte seg i Egersund fra 1905. Men Inga Sofie holdt «E. H. Torjusens fotografiske Forretning» gående minst til 1915, da det er en annonse for forretningen i Dalane Tidende. Men på et tidspunkt etter dette kan det virke som at hun har blitt syk. Dødsannonsen hennes forteller at hun døde 4. mai 1917 på Stavanger sykehus. Hun ble bare 55 år gammel. Etter hennes død legges driften av forretningen ned. Forretningens glassplater blir gitt til Dalane Folkemuseum av broren hennes, Erik Hadland Torjusen, en av museets medstiftere.
Motivet for fotografiet er en skoleklasse. Vi kjenner ingen av de avbildete elevene. Det kan virke som om skoleklassen er så stor at kameraet tilsynelatende har måttet bli plassert helt bak og mellom noen møbler. Fotografen, Inga Sofie Torjusen, står derfor skrått til venstre foran kameraet (fra vår synsvinkel) og er synlig i bildekanten. Cirka 1900. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT1125.Atelierfotografi av ukjent dame. Stolen i bildet er en av fotoatelierets ofte brukte rekvisitter. Bakgrunnen er den samme som er brukt i DFF-EHT1125 (ovenfor, av skoleklassen). Cirka 1890-1910. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT0095.Atelierfotografi av Borghild Hammer. Hun sitter og strikker med bunad på. Rekvisitter som skal gi inntrykk av å være på fjellet. Cirka 1890-1910. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT0521.Atelierfotografi av ukjent dame, nærbilde. Fokus er skarp i ansikt og bryst, med økende grad av dybdeuskarphet lenger bakover. Cirka 1890-1910. Foto: E. H. Torjusen, DFF-EHT1065.
Terje Bråtveit og Rune Roalkvam: I Suldal har eg heime. Fotografi av Odd T. Straabø. Suldal Sogelag, Sand, 2012.
I 2008 gav Suldal Sogelag ut boka Helsing frå Suldal. Postkort 1890 – 1960 (sjå tidlegare presentasjon). Der kan ein både lesa om, og sjå postkorta til bygdefotografen Odd T. Straabø (1851 – 1934) frå garden Stråpa i Suldal. Suldal står i ei særstilling i Rogaland på det fotografihistoriske området som den første turistkommunen i fylket. Stråpa var viktig her som landskaps- og postkortfotograf. Men Straabø var også ein dyktig bygdefotograf i Suldal i åra mellom 1900 og 1932. Han fotograferte mange familiar og enkeltpersonar i dalføret. Det er bevart om lag 250 glasnegativ og mange positiv, både i album og som enkeltfotografi i private heimar. Desse har nå fått si eiga bok, ei praktbok i stort format.
I desember 2012 kom nemleg boka I Suldal har eg heime. Fotografi av Odd T. Straabø. Dette er ei bok på 288 sider og med om lag 300 fotografi med utfyllande tekstar til. Boka har også tre mindre kapittel som presenterer den allsidige Straabø, som smed, snikkar, fotograf og som bankmann. Straabø vert også sett inn i ein fotografihistorisk samanheng, og vi kan lesa om det bevarte positiv- og negativmaterialet etter han.
Straabø let etter seg fleire fotografitypar, både postkort, landskapsbilete elles, familiebilete, portrett og bilete frå arbeid og fritid. I fotografihistorisk samanheng dominerer turistfotografia inntrykket av Suldal i eldre tid. Straabø skapte ein serie verdfulle dokumentarfotografi frå dalføret. Desse representerer det eigenlege Suldal, ikkje det glansbiletet som turistfotografane skapte. Fotografia til Straabø dokumenterer nemleg ”kvardags-Suldal”. Dei fortel både på ein direkte og indirekte måte om korleis det var å leva i gamle Suldal kommune i åra rundt 1900 – 1930.
Fotografia etter Straabø og boka med fotografia hans representerer eit viktig bidrag til Suldalshistoria.
Utgjevar: Suldal Sogelag, Sand. 2012. ISBN 978-82-996123-5-7
Den 10. juni 2012 opnar utstillinga Drømmen om det perfekte bildet på Preus museum, den nasjonale museet for fotografi. Organsisasjonen Norsk Selskap For Fotografi markerer 85 års-jubileet sitt med ei flott utstilling av kunstnarlege fotografi. Vi kan studera 230 fotografi frå 1930 og fram til i dag. Til saman 156 fotografar frå heile landet er representert, aktive amatørfotografar organiserte i norske kameraklubbar eller fotoklubbar. Norsk Selskap for Fotografi (NSFF) vart stifta i 1927, og er ein fellesorganisasjon for medlemmer i fotoklubbar og andre fotointeresserte. I dag har selskapet over 3400 medlemmer frå 105 lokale klubbar.
Statsarkivet i Stavanger er også knytta til Norsk Selskap For Fotografi. I 1972 deponerte organisasjonen den eldste delen av store arkivet sitt ved Statsarkivet. Dette privatarkivet får stadig tillegg. Eldre konkurransefotografi utgjer ein større del av arkivet. Mange av desse er nå utlånte til jubileumsutstillinga saman med ein serie eldre juryprotokollar frå dei årlege nasjonale fotokonkurransane.
Tittelbladet til katalogen over ein del av arkivet til Norsk Selskap for Fotografi, privatarkiv nr. 108 ved Statsarkivet i Stavanger. Katalogen omfattar alle konkurransebilda frå 1950- og 1960-åra. Foto: Statsarkivet i Stavanger.
Norsk Kulturråd lanserte den nye publikasjonen Fotojuss for arkiv, bibliotek og museum, ABM-rapport nr. 72, den 13. februar 2012. Rapporten er resultat av et samarbeidsprosjekt mellom kulturrådet, Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket.
Usikkerhet rundt opphavsrett, personvern etc. i forbindelse med digitalisering og publisering av fotografier hindrer ofte fotobevaringsinstitusjoner fra å tilgjengeliggjøre materiale for publikum, men med denne publikasjonen har vi fått et godt verktøy og oppslagsverk til denne jobben.
Fotojuss veileder oss i lovverk som gjelder fotografier, men jussen gir ofte ikke alle svar. Heftet gir oss derfor noen praktiske eksempler på hvordan vi kan tenke og praktisere skjønn der det er nødvendig. Fotojuss skal være et ”levende dokument”, som skal legges ut på nettet og oppdateres ved behov.
Utgjevar: Norsk Kulturråd i samabrneid med Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket. ISBN 78-82-8105-097-3
Torgnesskar, Per Olav (red.): Fotojuss for arkiv, bibliotek og museum. Oslo 2012.
