Stikkord: Vegkontor

I arkivet etter Rogaland vegkontor finnes det bortimot tre hundre fotografiske glassplater mellom øvrige foto i arkivet. Glassplatearkivet dokumenterer vegarbeid i fylket. Først og fremst ble bruer av ulike slag fotografert under byggeprosess, ferdigstillelse samt vedlikehold. Men også bygging og vedlikehold av tunneler, veger og kaier finnes det interessant dokumentasjon av. Arbeidet foregikk i hele fylket, fra Dalane i sør til de nordligste deler av fylket. De to fotografiene under viser variasjonen i landskap og hvilke utfordringer det krevde for planlegging og bygging av veger. Til venstre ser vi kantskjæring av veg på flate Jæren. Bildet til høyre som viser Honganvik gard langs Saudafjorden, illustrerer kontrasten til Jæren og hvilke naturutfordringer vegkontoret måtte løse for at folk skulle komme seg frem langs veiene.

Jens Laurits Arup Bassøe (1853-1946), Rogalands første amtsingeniør og ansatt ved Rogaland vegkontor 1899-1923, er fotografen bak bildene. Men flere av motivene er også fra den perioden han var avdelingsingeniør i Stavanger og Søndre Bergenhus amter (1891-1899). De fotografiske glassplatene er digitalisert, og ligger fritt tilgjengelig i Arkivverkets historiske foto.

Bassøe fotograferte ikke bare bruer, tunneler og veier. Flere av bildene viser vegarbeidere¹ og andre med ulik tilknytning til arbeidet. Motivene forteller hvor avhengig vegprosjektøren var av håndverkerne for å etablere veier for over hundre år siden, i motsetning til dagens maskinelle vegutbygging. Det krevde nok sin mann, og styrke og god helse var helt nødvendige forutsetninger for kroppsarbeideren i Bassøes tid. I motivene ser vi både pent antrukne ingeniører og kraftige karer som drev med kroppsarbeid. De sist nevnte er det flest av i motivene, og de viste seg frem for fotografen med sitt særpreg, og ikke sjelden med steinhuggerens enkle verktøy. Verktøyet de bar med seg var feisel (slegge), håndbor (et slags spett på en halv meter), spade og trillebår, som var et kjennetegn for anleggsarbeideren på 1800- og begynnelsen av 1900 -tallet.

Fotoarkivet er godt dokumentert av Bassøe selv med beskrivelser, stedsangivelser, og i visse tilfeller år for når bildet ble tatt. I hans nøyaktige registreringer savner vi likevel en opplysning som i dag anses som interessant, nemlig navn på avbilda personer. Ikke et eneste navn har han notert. Men så var heller ikke samfunnet så individfokusert den gang som nå. Bassøes intensjon med fotografiene har trolig vært å vise arbeidsprosesser og resultat av disse.

I teksten som følger stiller vi spørsmål som kan lede oss på veien til antagelser om hvem veiarbeiderne var. Klærne deres sier mye om samfunnet de levde i. Vernetøy som hjelm, briller, støvmaske og vernesko som i dag brukes av alle anleggsarbeidere, er helt fraværende hos arbeiderne på bildene. Men så vet vi også at steinhuggere var svært utsatt for å få lungesykdommen silikose av steinstøvet de pustet inn. Klærne sier i tillegg noe om sosial posisjon, og slik kan også menneskene i vegarkivet gi noen svar på hvem de var. Vi er særlig interessert i om det er svenske rallare med i fotografiene. Om så er tilfelle, har vi å gjøre med noen av de tidligste fotografiene av arbeidsinnvandrere til Norge.

Rallar, slusk eller lokal vegarbeider?

I den tiden Bassøe hadde sitt virke gikk Norge fra naturalhushold til industrialisering. Utviklingen krevde forbedring av infrastrukturen i landet, og nye krav til vegstandarder ble utviklet. Å vedlikeholde bygdeveger lå tidligere på lokale bønder under oppsyn av lensmenn, mens ansvaret for hovedvegene var statens. Men med nye og moderne tider med blant annet behov for hjultransport og senere bilkjøring, krevdes flere folk i arbeid, og import av arbeidskraft ble vanlig. For anleggsarbeid, som utbygging av jernbanen, er det kjent at mange svenske arbeidsinnvandrere, rallare, var med. Men også til annet arbeid som vegarbeid behøvdes rallaren. Både i litteratur og på folkemunne ble også begrepet «slusk» og «bus» brukt om anleggsarbeidere. Mest kjent i Rogaland er trolig «rallar» og «slusk», mens «bus» ble mest brukt i andre deler av landet.

I litteraturen ser vi at rallar og slusk blir brukt om hverandre. Boka Renhårig slusk redigert av Edvard Bull, består av intervjuer med gamle anleggsarbeidere. I forordet leser vi at Bull bruker sluskbegrepet «..først og fremst om profesjonelle anleggsarbeidere fra tida før første verdenskrig, de rastløse som aldri slo seg lenge til på ett sted». Han hevder også at det svenske ordet «rallar» aldri slo riktig igjennom i Norge før rallarvisene ble populære, og da langt utenfor anleggsarbeiderens egen krets. Dette bekreftes av Bjørg Eva Aasen, ansatt på Norsk jernbanemuseum på Hamar. Hun arbeider med formidling på museet, og har stor kunnskap om tidligere anleggsarbeidere i Norge. Aasen minner om at bruken av «rallar», som for eksempel i Rallavegen langs Bergensbanen og Rallaruka i Narvik, er begrep som har kommet til i moderne tid. Videre mener hun at rallarbegrepet kun ble brukt av de svenske anleggsarbeiderne om seg selv rundt forrige århundreskifte. Hun mener også at sluskbegrepet ble brukt om norske anleggsarbeidere, men ikke om bønder og fiskere som tok seg sesongarbeid på vei- og jernbaneanlegg.

Forfatter Kristofer Uppdal, som selv var anleggsarbeider og skrev om egne erfaringer, brukte både slusk og rallar om norske anleggsarbeidere i sin litteratur. Dette angripes i et sitat fra en norsk anleggsarbeider i Bulls forord til Renhårig slusk som «…noe forbanna tøys som Kristofer Uppdal fant på». Videre mener Bull at rallarbegrepet «i Norge har sikrere plass i litteraturen enn i dagligtale på anleggene».

På grunnlag av disse uttalelsene brukes rallar i denne artikkelen kun om de svenske anleggsarbeiderne, og slusk om de norske. Bønder og fiskere omtales som lokale vegarbeidere.

Hva forteller vegarbeidernes klær om hvem de var?

Mennene i fotografiet over gir et godt bilde av veiarbeidernes klær. Nærmest kamera står tre menn som skiller seg ut i klesveien fra de øvrige. De har hvit skjorte med stivet snipp, annet hodeplagg, og to av dem har frakk. Vi antar at disse er vegingeniører. De øvrige er ganske sikkert slusker og/eller rallare som har bygd brua. De er kledd i busserull, et klesplagg som kjennetegnet kroppsarbeideren i den aktuelle tida. Det samme gjelder det vi gjerne kaller rallarhatten. Et par har også skyggelue, og en har sjømannslue på hodet. Alle tre nevnte hodeplagg er også kjent fra svenske fotografier av anleggsarbeidere. Rallarhatten og sjømannslua ser vi også som hodeplagg i bildet under.

Som nevnt tidligere er det særlig interessant om det finnes svenske arbeidsinnvandrere, rallare, med i fotoarkivet etter Rogaland vegkontor. Spørsmålet vi har stilt er om det er mulig å skille ut rallaren på bakgrunn av klesdrakt. Rallaren er jo kjent for folk flest som en med bredbremmet filthatt, busserull, hvit skjorte under vesten, og med et skjerf knyttet i halsen. Men var denne stereotypen nødvendigvis svensk? Her råder det usikkerhet. Om det kun var den svenske arbeidsinnvandreren som kledde seg slik, er de fleste avbilda kroppsarbeiderne i fotografiene svenske. Ved å sammenligne fotoarkivet med svenske foto av rallare, ser vi at bekledningen er nokså lik med filthatt, skyggelue, busserull, hvit skjorte og vest. Person nummer tre fra venstre med rallarhatt i bildet over, navngir forfatter Svein Magne Olsen i Fra tråkk til motorveg, som oppsynsmann Sjur Aarthun -altså et lokalt personnavn.

Konklusjonen blir at klærne sier lite og ingenting om hvorvidt det er rallar, slusk eller lokal vegarbeider som er avbilda i arkivet.

Den svenske steinhuggeren, rallaren, – var han på vegarbeid i Rogaland?

Svært mange av de svenske arbeidsinnvandrerne i Norge fra den senere del av 1800-tallet til omtrent 1920, var profesjonelle steinhuggere. De ble også kalt steinarbeidere. De var ei etterspurt, faglært yrkesgruppe her til lands i nevnte periode. Dette var ei tid med stor utvandring fra Norge, og samtidig sier folketellingene at det var innvandring til landet. Generelle levekår i Norge var preget av fattigdom, og de fleste utvandrerne reiste for å søke bedre kår utenlands, særlig til Amerika. Kan bortfallet av store grupper utvandra nordmenn gitt innvandrere muligheter i Norge som de ikke hadde i hjemlandet? Eller var steinhuggerne en spesialisert yrkesgruppe som det ikke fantes stort av i Norge?

Et av svarene på hva som fikk svenske arbeidsinnvandrere til å komme til fattige Norge rundt forrige århundreskifte, finner vi i avisartikkelen «Tysværs første Arbeiderparti ble stiftet for 50 år siden» , Rogalands Avis 1977. I artikkelen kan vi lese om Johan Strand som i 1916 kom som steinhugger til Hervik i Tysvær. I folketellingene fra 1910 finner vi det som trolig er ham, men da som steinhugger ved Iddefjorden. Han slo seg imidlertid ned i Tysvær kommune for godt, på Falkeid, under bygging av kai på Kårstø hvor han møtte falkeidjenta Anne Helene Berget som han stiftet familie med. Strand forteller i samtale med forfatter av artikkelen, Atle Heskja, at «…de såg seg nødt til å reise fra Sverige, da det så godt som ikke fantes mat i Lysekilen. De åt kålrot og blodpølse, mens kjøtt og poteter gikk til Tyskland. Det var krigsår». Det var altså nøden som fikk noen av de svenske steinhuggerne til å dra over kjølen. Strand forteller også om sterk tilknytning til fagbevegelsen, og bekrefter med det inntrykket av engasjement for fagforeningsarbeid blant svenskfødte steinhuggere. Han definerer seg som å høre til «et farende folk» som flyttet dit det var arbeid å få. Han forteller at han alt som 15-åring jobbet som steinhugger, og håndverket lærte han av sin far. Å være tilknyttet fagforeningen og å stemme Arbeiderpartiet så han på som en selvfølge. Han sier sågar at han betraktet det som «utenkelig å arbeide side om side med en som var u-organisert». I dag forteller bygdefolk på Falkeid som husker Johan Strand, at de minnes han som en flott person og en sliter³.

Gjennom muntlige overleveringer skriver forfatter Svein Ivar Langhelle om de svenske steinarbeiderne ved granittbruddet i Hervik. Bygdeungdom fikk ikke jobb på steinhuggeriet – «for det var berre fagfolk som hadde arbeid der». Fagfolkene var stort sett svenske, og de hadde ord på seg for å «skifta ofte plass». Samtidig hadde de med seg, som nevnt i omtalen av Johan Strand, en sterk tilknytning til fagbevegelsen som de viste gjennom å formidle politiske skrifter. Dette gav grobunn for sosialistisk overbevisning også hos bygdefolket i Hervik ifølge en av Langhelles informanter.

Arbeidet til en stenhugger forstås som bryting og bearbeiding av stein til brostein, kantstein og annen steinsetting i bygg og anlegg. Dette krevde nøyaktighet og kunnskap om hvordan steinens krystaller lå, og de ulike steinsorters kløyveretning⁴. I tillegg til å være kjent som dyktige håndverkere, var de altså også kjent for å være noen av de første arbeidergruppene som var ivrige talsmenn for fagforeningssaken.

Det er naturlig å undersøke om svenske steinhuggere var med på vegarbeidet for Rogaland vegkontor all den tid fotografiene dokumenterer byggekunst som krevde profesjonalitet. Det gjelder særlig de fint tilhugde steinhvelvbruene.

Folketellingene er kilder som kan gi noen svar på spørsmålet om svenskfødte steinhuggere. Likevel må troverdigheten i folketellingene tas med «ei klype salt», og visse forbehold om feil og mangler må tas hensyn til. Det er ofte stavefeil i primærkilden som automatisk overføres til den digitale versjonen. For eksempel forekommer det at Sverige skrives som «Sverrige». Data for denne skrivemåten er ikke med her.

Rallaren og slusken var kjente for å leve et omflakkende liv med lett oppakning, og det var ikke uvanlig at oppholdet ved anleggene kunne ha kort varighet. Derfor kan en stille spørsmål ved hvorvidt alle som levde slik rallaren gjorde med brakkeliv og ellers løs tiknytning til samfunnet rundt dem, kom med i folketellingene. Denne gruppa kan ha vært utfordrende å telle. Det må derfor tas høyde for at det kanskje var flere svenskfødte arbeidsinnvandrere enn det folketellingene viser.

En noe misvisende faktor i alle omtalte folketellinger gjelder navngivingen av svenskfødte arbeidsinnvandrere til Norge. De viser en overveiende tendens til fornorsking av svenske navn. Svenske etternavn som i Sverige vil ende på -sson, skrives svært ofte på norsk form som -sen. Særsvenske bokstaver byttes også ut til fordel for særnorske bokstaver. En kan med dette som grunnlag forfekte at praksisen er med på å vaske bort den svenske arbeidsinnvandreren.

I artikkelforfatterens familie er det kjent at et familiemedlem giftet seg med en av steinhuggerne som arbeidet med bygging av saltvannsslusene i Skjoldastraumen i Tysvær. Hun må ha møtt ham lenge før slusene stod ferdig, trolig i Stavanger en gang på 1880-tallet. Slusene ble offisielt åpnet i 1908, og Bassøe har fotografert både sluser og arbeidere. Hva nåtidas familie i Skjoldastraumen ikke har kjent til er at steinhuggeren var svenskfødt, noe 1910-folketellingene viser. Det gir mening når vi vet at han var steinhugger og hadde navnet Alfred som var et mye brukt navn i Sverige på 1800-tallet. Men Alfreds etternavn er fornorsket i 1910-tellingen slik tidligere nevnt praksis ser ut til å ha vært blant registratorer for folketellingene – Johannesson har blitt til Johannesen. I 1910 bor han og Anna på Kvås i Vest-Agder, har 9 barn, og Alfred arbeider som vegoppsynsmann.

Som relevante søkeord for å finne rallaren i folketellingene ble søkeordene «stenhugger», «stenarbeider» og «veiarbeider» valgt, samt «Sverige» som fødested. Tellingene i 1865, 1875, 1900 og 1910 ble valgt fordi de er landsdekkende og digitalt søkbare.

Folketellingene fra 1865 forteller at det er noen få svenskfødte steinhuggere/steinarbeidere/vegarbeidere i landet, men i Rogaland er det kun tre av dem. I 1875 er det heller ikke mange av dem i Rogaland med ni personer i de tre utvalgte yrkesbetegnelsene. I folketellingene for 1900 og 1910 ser vi av tabellen under at antallet svenske steinhuggere/steinarbeidere/vegarbeidere har endret seg radikalt for hele landet, der de fleste oppholder seg i Østfold hvor steinindustrien var stor og viktig. I Rogaland finner folketellingen i 1900 åtte svenske steinhuggere og sju steinarbeidere. I 1910-tellingene telles det kun tre svenske steinhuggere, men hele 21 svenske steinarbeidere i Rogaland. Dessuten finnes det sju svenske veiarbeidere i Rogaland i 1910, kun en i 1900, åtte i 1875 mens det ikke er noen i 1865.

Tallene i folketellingene viser altså at det ikke har vært noen større tilstrømming av svenske arbeidsinnvandrere til Rogaland sammenlignet med landet for øvrig. De viser heller ikke om de som ble talt arbeidet ved Rogaland vegkontor. 1875 og 1900-tellingene viser imidlertid et høyere antall svenskfødte jernbanearbeidere som var med å bygge, og trolig vedlikeholde Jærbanen.

Men kan det likevel finnes svenskfødte vegarbeidere i fotografiene til Bassøe?

«Alfabetisk fortegnelse over rømte og afskedigede arbeidere»

Det finnes personalinformasjon i arkivet etter Rogaland vegkontor, men innholdet dekker dessverre ikke den tidlige perioden fra rundt år 1900. Imidlertid ble protokollen «Alfabetisk fortegnelse over rømte og afskedigede arbeidere» nylig oppdaget hos Statens vegvesen. Protokollen belyser spørsmålet om svenskfødte arbeidsinnvandrere ved Rogaland vegkontor fra 1896 til 1908. Med denne oppdagelsen har vi straks bedre informasjon om ansettelsesforhold i perioden som Bassøe fotograferte anleggsarbeidere.

Av protokollen ser vi at grunner for avskedigelse kunne være «drukkenskab og slagsmaal», «uorden», «tyveri», «brændevinshandel» og «slet opførsel». Men oftest var grunnen at de rømte fra gjeld for både opphold og skyld hos handelsmannen. Også muntlig overleveringer antyder at slusken og rallaren av og til stakk av fra betaling for kost og losji⁵. Som et forsvar for rallaren og slusken kan en argumentere med at forholdene for arbeiderne og den standard som kost og losji hadde, kanskje ikke var de beste.

Protokollen gir oss bekreftende svar på hvorvidt svenskfødte anleggsarbeidere var ansatt ved Rogaland vegkontor i Bassøes tid ved kontoret. I lista over tilsatte som regelrett stakk av eller fikk sparken, finner vi både svenske og norske navn. Fødested er også oppgitt. Et raskt søk etter navnene i protokollen gjennom folketellingene for 1900, gir imidlertid ikke treff. Dette kan bekrefte tidligere påstand om mangler i tellingene av denne gruppen.

Som et røft overslag kan vi si at omtrent halvparten av navnene i protokollen er svenske. Vi må også kunne anta at det var rallare som ikke kom med i protokollen over rømte og oppsagte. Vi konkluderer derfor med at en viss andel av de fotograferte kroppsarbeiderne i fotoarkivet etter Rogaland vegkontor med stor sannsynlighet var svenske. Det betyr at arkivet representerer noen av de eldste fotografiene av arbeidsinnvandrere til Norge.

Sluttnoter:

1. I artikkelen brukes «vegarbeider» om alle yrkesgrupper som bidro til at vegnettet ble utbygd

2. Olsen, Svein Magne (1995) Fra tråkk til motorveg, s. 89.

3. Muntlig kilde: Lars Egil Storhaug.

4. https://www.tanum.se/download/18.7664b4813898b7df985f684/1445607600885/D%C3%A5tidsexempel.pdf

5. Langhelle, Svein Ivar (1997) Tysvær Slik levde dei frå 1820 til 1920, s. 152.