Stikkord: Utvandrerhistorie

  • Var oldemor verkeleg i Amerika?

    Var oldemor verkeleg i Amerika?

    Fallgruver ved registrering av fotografi knytt til utvandringa til Amerika

    Når ein viktig person mangla i familien

    Mot slutten av året 1909 kom det brev med fotografi til familien i Noreg frå Maria Hanson (1865 – 1937) i Minnesota, USA. I brevet kunne familien hennar heime på Jæren lesa at ektemannen Peter Hanson (1863 – 1909) vart sjuk og døydde i september dette året. Maria var frå Re i Time og Peter frå Gilja i tidlegare Høyland kommune. Dei emigrerte i 1880-åra, møttest i Hanley Falls, Minnesota og gifta seg i 1889. No sat Maria igjen åleine med ansvaret for farmen dei hadde kjøpt og dei åtte barna som dei fekk mellom 1890 og 1908.

    Maria Hanson og familien hennar i Hanley Falls, Minnesota, 1909. Ukjend fotograf, USA. Privat eige.

    I dag er brevet med denne triste bodskapen for lengst borte. Det vart truleg kasta, slik skjebnen var for dei fleste Amerikabreva. Men fotografiet er bevart. Sjølv om den skriftlege informasjonen om sjukdommen og dødsfallet ikkje finst i dag, talar fotografiet «sitt tydelege språk». Maria og barna er samla rundt eit bord med eit stort portrett av ektemannen og faren. Den lokale fotografen laga truleg først ei forstørring av eit lite portrett av Peter Hanson. Etterpå fotograferte han familien saman med portrettet. På denne måten fekk dei både eit minne om ektemannen og faren, og fotografiet kunne formidla den triste hendinga til familien heime i Noreg.

    Dette biletet er ikkje manipulert. Det formidlar ein bodskap utan at noko er fotografert inn i biletet, fjerna eller flytta på. Sjølv om den som registrerer fotografiet i dag ikkje kjenner personane, forstår registrator kva dette fotografiet vil fortelja.

    Var oldemor verkeleg i Amerika?

    Fotografen kunne og forandra på eit bilete slik at det fekk eit nytt innhald og dermed ein annan bodskap enn den opphavlege. Han kunne til eksempel laga ein fotomontasje av to eller fleire ulike bilete. Då måtte fotografen gjerne både klippa ut delar av to eller fleire fotografi og setja dei saman til eitt nytt før avfotografering til ny negativ. Det var svært ofte nødvendig å skjula samanføyingskantar. Då måtte fotografen retusjera det nylaga biletet ved hjelp av pensel og maling før avfotografering.

    Det er ikkje alltid lett å oppdaga slike manipulasjonar når fotografiet, den nye positiven, har eit lite visittkortformat (ca. 6 x 9 eller 7 x 10 cm). Mange av dei eldre atelierfotografane var uvanleg dyktige på dette området. Ofte ser me ikkje resultatet av arbeidet deira med fotografiet før dette vert skanna og blåst opp på dataskjermen.

    Johanna Pedersdotter Vigrestad (1842 – 1918), ca. 1915. Foto: Pauline Wiig, Bryne. Negativ: Statsarkivet i Stavanger. Digital versjon: Fotoarkivet Hå folkebibliotek 1982/12 HÅ 57:1.
    Fire generasjonar. Johanna Pedersdotter Vigrestad til høgre med dottera Johanne Margrethe i Chicago til venstre. Ho har dotterdotter si på fanget og dottera bak. Reprofoto: Austin, Chicago, USA. Negativ: Statsarkivet i Stavanger. Digital versjon: Fotoarkivet Hå folkebibliotek 1982/12 HÅ 57:30.

    Dei to kvinneportretta her er talande eksempel på biletmanipulasjon. Portrettet av den eldre kvinna er frå atelieret til fotograf Pauline Wiig på Bryne og firegenerasjonsbiletet frå studioet til fotograf Austin i Chicago, USA. Kvinna på portrettet er Johanna Pedersdotter Vigrestad (1842 – 1918). Dette fotografiet stod fremst i eit familiealbum frå garden Vigrestad. På fotokartongen finst firmanamnet til Pauline Wiig. Ho var styrar for fotoatelieret til broren Henrik Wiig på Bryne frå 1904 til 1911. I 1912 etablerte ho eige firma i nye lokale på Bryne. Dermed kan portrettet av Johanna daterast til åra mellom 1912 og 1918. Samanliknar me dette med andre portrett frå Pauline Wiig, ser me tilsvarande golvteppe og dekorasjonar på fondveggen i atelieret på portrett frå åra 1915 – 1916. Portrettet av Johanna er med andre ord ikkje ein reprokopi av eit eldre fotografi. Det var dermed ikkje så vanskeleg å tidfesta biletet, og albumeigaren visste kven kvinna var.

    Lenger ute i albumet (foto nr. 30) finst biletet med dei fire kvinnene i Chicago. Var gamlemor Johanna verkeleg på besøk hos dottera Johanne Margrethe og resten av familien i USA? Me kan jo lett tru dette sidan ho hadde så å seia heile familien sin der. Johanna fekk 11 barn. To av dei døydde små. Av dei ni som voks opp, reiste åtte til USA, dei aller fleste til Chicago. Berre ei av døtrene var igjen heime. To av sønene kom tilbake. Barna i USA var flinke til å senda heim flotte portrett til foreldra, særleg dei tre eldste døtrene som kom til Chicago rundt 1890. Dei fleste portretta i albumet heime på Vigrestad var frå studioet til fotograf Anton Rohde i Chicago. Dette her av dei fire kvinnegenerasjonane er frå rundt 1920 (fig. 3). Det merkte seg ut, i første omgang sidan det var frå ein annan fotograf i Chicago enn Anton Rohde.

    Nærare ettersyn viste at dette fotografiet var manipulert. Johanna Pedersdotter besøkte ikkje barna sine i USA. I Chicago monterte fotograf Austin saman fotografiet sitt med portrettet til Pauline Wiig på Bryne. Dette vart gjort på ein så bra måte at det var nærast uråd å sjå dette på biletet i albumet. Om me ikkje oppdaga samanhengen til portrettet av Johanna åleine (nr. 1 i albumet), ville nok dette konstruerte firegenerasjonsbiletet ført til at også Johanna Pedersdotter kom med i listene over utvandra frå Jæren til USA.

    Når fotografnamn skapar forviklingar

    Det var ikkje uvanleg at folk bestilte nye kopiar av portrett frå fotografen. Det var heller ikkje uvanleg at dei som reiste til Amerika, ville overraska familien heime med nye og flotte kopiar av eldre familiebilete som dei hadde hatt med seg i reisekofferten. Som i tilfellet med oldemor ovanom (fig. 2 og 3) kan slike fotografi i «ny drakt» lett føra til feilregistrering både når det gjeld tid og stad.

    Dei to portretta her i kabinettformat (ca. 13 x 18 cm) finst i eit album med bilete frå 1860-åra og framover til ca. 1915. Då vart det umoderne med portrett i visittkort- og kabinettformat.

    Desse to portretta merkar seg ut i albumet. Den gode kvaliteten på fotografia og det enkle og tilsynelatande tidlause preget på klede og hårfrisyre til dei avfotograferte, gjer det vanskeleg å tidfesta dei. Ein tilsynelatande sikker og handfast informasjon er fotografreferansen: O. G. Jacobsen, 488 Milwaukee Ave, Chicago. Men kven var dette unge paret i Chicago på slutten av 1800-talet?

    Når me registrerer eldre fotosamlingar frå eit avgrensa område, til eksempel ein gard med fleire enkeltbruk og familiar som er slektningar, er det nyttig å studera fleire album under eitt. Eigaren av albumet med dei to Chicago-portretta, kjende ikkje personane. Det gjorde heller ikkje eigaren av eit anna visittkortalbum der dei same fotografia fanst, men i visittkortformat og med ein heilt annan fotograf, nemleg Erik Jensen, Hetlandsgata i Stavanger (Jensen Hetlandsgaden Stavanger). Format og type fortalde oss at dei to portretta var frå rundt 1870 då Jensen hadde atelier i Stavanger (1869 – 1874).

    Dette lærte oss at dei to fotografia frå USA var langt yngre reprofotografi enn dei to frå rundt 1870. Nokon, kanskje dei to avfotograferte, hadde tydelegvis hatt med seg eit sett av dei små originalfotografia til USA og fått laga nye kopiar av dei på eit seinare tidspunkt.

    Til sist fall alle brikker på rett plass. I eit tredje album var det også eit sett av portretta, også der i visittkortformat, men temmeleg bleikna og utan fotografinformasjon på kartongen. Desse to bileta var truleg resultat av ei etterbestilling lokalt. I dette tilfellet visste albumeigaren kven personane var: Ekteparet Peder Gundersen (1842 – 1918) og Sissel Pedersdotter (1849 – 1922 ) var aldri i USA, men levde begge på heimegarden Hårr heile livet. Det var med andre ord ikkje dei som sende desse nye, og etter norsk målestokk svært så flotte fotografia heim til familien, og heller ikkje dei som hadde fotografia med heim til Noreg etter opphald i USA.

    Dermed vert det feil om ein registrerer desse fotografia som tekne i Chicago, og at desse viser to personar som utvandra dit. Ekteparet frå Hårr høyrer med andre ord ikkje til i utvandrarstatistikken.

    I dette tilfellet var det hell som gjorde at me kom fram til opphav og bakgrunn. Sissel og Peder fekk ti barn. Tre døydde som barn eller i ung alder. Fem av dei andre reiste til USA rundt år 1900, men dei fleste kom tilbake etter ei tid. Då må det ha vore eitt av barna deira som hadde dei to små ungdomsportretta av foreldra meg seg i reisekofferten til USA. Kanskje sende vedkomande dei to nye frå Chicago heim til familien, eller kanskje laga han dei til seg sjølv for å ha to minnebilete av foreldra i større format og av langt betre kvalitet enn dei små originalbileta frå om lag 1870.

    Konklusjon

    Desse eksempla på fotografi frå USA og Noreg er nokre få av svært mange som byr på problem ved registrering nå i ettertid. Mange fotografi som vart sende frå Noreg til familie i USA, eller frå USA til Noreg, kunne vera manipulerte. Svært mange fotografi som emigrantane hadde med seg, vart reprofotograferte i USA, forstørra, kopierte på moderne, glansfullt fotopapir som ikkje fanst i Noreg då, og kanskje også kolorerte for hand. Dermed fekk dei også ein ny fotografreferanse. Alt dette er det ikkje lett å oppdaga nå i ettertid.

    Tanken var likevel god hos dei som fekk forandra på fotografia sine. Dei ønskte at bileta dei sende til familien skulle ha så god kvalitet som råd. Fotografia skulle gje eit så godt, og vel også eit så flatterande inntrykk som råd var av livslagnaden deira, enten dette var i USA eller i Noreg.

  • Lengselens bilder og Verden i 3D, del 3

    Lengselens bilder og Verden i 3D, del 3

    Stereofotografi til norske immigrantmiljø

    Også norsk-amerikanske fotografar vart engasjerte i stereofotografering. Denne tredje artikkelen har eksempel på fire som leverte stereofotografi til norske immigrantmiljø, både fotografiseriar med norske landskapsmotiv, og enkeltbilete. Fleire fotografar selde også private minnebilete som stereofotografi. Motiva var då mest alltid norsk-amerikanske familiar eller norske familiar og heimane deira. Desse er likevel svært få samanlikna med dei mange hundre stereofotografia med norske landskapsprospekt. Dei private stereobileta var nok alle bestillingsbilete. Dermed viser dette at det fanst stereoskop i mange innvandrarheimar på den tida, også i Iowa der desse eksempla er henta frå.

    I boka si er Sigrid Lien engasjert i dei norsk-amerikanske fotografane som historieforteljarar gjennom bileta deira. Dette temaet er ikkje minst aktuelt for stereofotografia som norske og norsk-amerikanske fotografar tok til immigrantmiljøa og til familiane deira her i Noreg. Kva slags bilete av heimlandet ville dei formidla til dei norske immigrantmiljøa, og kva slags bilete ville immigrantane senda til familie og slekt heime?

    Materialet til Sigrid Lien er først og fremst henta frå Wisconsin og Minnesota. Illustrasjonane i denne artikkelen er resultat av besøk i private norsk-amerikanske miljø i Iowa og Minnesota og på aktuelle institusjonar der, som Ames Historical Society, Story City Historical Society, og på arkivet og biblioteket ved Vesterheim Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa.

    Dei fire som stereofotograferte i delar av Rogaland og tidlegare Hordaland var Rasmus P. (R. P.) Thu, Martin Morrison, Peter Andrew (P. A.) Peterson og Kristen Pederson (Christ. P.) Myklebust. Dora Storaker var fotograf i Roland, Iowa. Me kjenner ikkje bevarte stereobilete etter henne.

    Peterson og  Myklebust kom til Noreg etter 1900, også Dora Storaker. Alle tre var fødde i Kvinnherad kommune, truleg i Skånevik, og alle budde i småbyar nord i Iowa. Alle returnerte til USA etter å ha fotografert familiar og landskap til utflytte frå Sunnhordland, indre Ryfylke og Haugalandet. Rasmus P. Thu og Martin Morrison var jærbuar, men dei hadde også ein stor del av kundane sine i Ryfylke og Sunnhordland.

    Den allsidige Rasmus P. Thu frå Klepp og Wisconsin

    Rasmus P. Thu (1864 – 1946) hadde den mest omfattande og allsidige produksjonen av dei fire, men han fekk ein svært lang fotografkarriere. Thu reiste til USA første gong i 1883. Han budde då i Marseilles, Illinois, ein liten by sørvest for Chicago, der han mellom anna arbeidde på sukkerplantasjar. Målet hans var å tena nok pengar til å kjøpa kamera for å arbeida som fotograf i heimlandet.

    Marseilles ligg eit godt stykkje søraust for Dave County, Wisconsin der den norsk-amerikanske fotografen Andrew Dahl (1844 – 1923) frå Valdres budde og praktiserte som reisefotograf i dei norsk-amerikanske miljøa i åra frå 1870 til 1880. Sigrid Lien har ein brei presentasjon av Andrew Dahl, også som produsent av stereofotografi. Kanskje hadde Rasmus P. Thu møtt Andrew Dahl, eller kanskje berre sett fotografia hans.

    Thu returnerte til heimlandet første gong i 1889 i lag med fotografen Martin Morrison frå Iowa. Då hadde han atelierkamera, ikkje stereokamera med seg, som Morrison. Thu kom sidan til å bu mesteparten av livet i Noreg med base i Stavanger. Han oppheldt seg likevel fleire periodar i USA, først og fremst i Chicago. Stereofotografia hans med norske motiv finst i dag i andre statar også, som i Iowa.

    Då Thu budde i Chicago nokre år etter 1892, kjøpte han  utstyr til produksjon av stereofotografi og etablerte forretningskontakt med norskamerikanaren John Anderson, forlagsmannen og redaktøren av avisa Skandinaven i Chicago. Forlaget til John Anderson produserte Thu-stereofotografi i slutten av 1890-åra med motiv frå Stavanger og fleire stader på Sørvestlandet, og etter 1900 ein eller fleire seriar med tilsvarande motiv. Målgruppa var først og fremst den norsk-amerikanske marknaden. Stereokorta hans finst også i Noreg, både hos private og i kulturverninstitusjonar. Svært mange av dei nummererte stereofotografia hans er bevarte, men så langt me kjenner til, ikkje som heile seriar. Motiva på kjende kort er frå Vestlandet, frå Bergen og sørover.

    Thu var kanskje den einaste av dei fire som samarbeidde med eit større forlag. Det finst ikkje oversyn over dei norske fotografane som selde stereobilete til John Anderson, og det er ikkje kjent om forretningsarkivet hans i Chicago er bevart. Det er ikkje unaturleg at John Anderson produserte tilsvarande seriar med motiv frå andre stader i Noreg.

    Norsk-amerikanaren Rasmus P. Thu hadde ein stor stereofotoproduksjon i Noreg. Her er eksempel på to nummererte kort med motiv frå Stavanger og Bergen publiserte i serien Norske Prospekter, Byer, Grupper Etc. Forlaget til John Andersson i Chicago produserte seriar med stereobileta til Thu. Desse to var produserte for den norsk-amerikanske og den norske marknaden rundt 1898. Dei høyrde truleg til i ein større serie med motiv frå Rogaland og tidlegare Hordaland fylke. Foto: R. P. Thu, Stavanger/John Anderson Publishing Co. Chicago. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    R. P. Thu selde stereofotografi til forlaget John Anderson Publishing Co. Chicago fleire gonger. Her er eit frå Bryne. Dette er eitt av tre kjende motiv frå Time og Klepp i ein serie, truleg frå 1906. Foto: R. P. Thu, Stavanger/John Anderson Publishing Co. Chicago. Privat eige.

    Martin Morrison – amerikafotografen i særklasse

    Både Rasmus P. Thu og Martin Morrison (1844 – 1916) var jærbuar. Dei var fødde i Klepp og Time. Morrison kom til USA rundt 1867 og vart fotograf i Ames, Iowa rundt 1884. Han hadde og fleire oppdrag i dei to småbyane Roland og Story City, ikkje langt frå Ames. Morrison kom tre gonger til Noreg som stereofotograf, i 1885, 1889 og i åra 1892 – 1900. I tillegg hadde han ordinært studiokamera som han særleg brukte dei åra han budde fast i Time, mellom 1892 og 1900.

    Det er enkelt å følgja reiseruta til Morrison i dag. Han både daterte stereofotografia, og skreiv namnet på staden han fotograferte. Dermed kan me følgja han som reisefotograf i Rogaland og i tidlegare Hordaland fylke i 1889. Dette året var det mest hektiske for han. Skal me tru informasjonen på biletkartongane, hadde han med seg minst fem hundre bestillingar eller oppdrag frå Iowa. Han var på reise mellom april og september 1889, frå Voss i nord til Egersund i sør, men var særleg aktiv i indre Ryfylke og Sunnhordland.

    Morrison kom ikkje tilbake som fotograf til Iowa i 1900 etter dei 8 åra i heimekommunen Time. Han flytte til staten Alabama der han budde til han døydde i 1916. Berre ganske små delar av arkivet er bevart i dag.

    Den nordvestre delen av Iowa der Morrison budde og praktiserte fram til 1892, hadde ei stor norsk immigrasjonsbefolkning. Fleire norskfødde fotografar førte arbeidet hans vidare, både som reisefotografar i Noreg, og som lokale studiofotografar. Dora Sandaker praktiserte i Roland, Peter A. Peterson i Ruthven og Christ. P. Myklebust i Eagle Grove, alle småbyar ikkje langt frå Ames og Story City nordvest i Iowa.

    Dette fotografiet frå Ames, Iowa 25. juli 1886 viser både kona og barna til Morrison, heimen i bakgrunnen, teltet i hagen som han brukte til atelier, og eksempel på fotografia og maleria hans. Morrison var både portrett- og landskapsmålar og fotograf. Fotografiet skulle truleg brukast til reklame. Kanskje skulle det også sendast heim til Time der han hadde vore året før. Foto: Martin Morrison. Privat eige, USA.
    Her har familien T. O. Birkeland i Story City stilt seg opp framfor heimen sin 8. juni 1886. Familien skulle kanskje senda fotografiet til slektningar i Noreg. Kartongbaksida viser at Morrison brukte adressa si i Noreg, frå då han budde der i 1885, og at han hadde om lag 500 stereokort med motiv frå Noreg for sal. Peterson og Idso, dei to agentane hans i Story City, var ikkje fotografar, men forretningsfolk der. Foto: Martin Morrison. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    Frå mai til september månad 1889 var Morrison travelt oppteken med oppdragsfotografering i Noreg. Familien på garden Øvre Sandvik i Skånevik fekk besøk av han 30. juli 1889 med bestilling frå slektningar i Iowa. Kanskje forklarar adressa hans på baksida av kartongen dette. Då var ikkje heimekommunen Time, men Ames, Iowa forretningsadressa hans. Foto: Martin Morrison, Ames, Iowa. Eigar: Vesterheim Norwegian-American Museum, Decorah, Iowa.

    Peter A. Peterson –  den ukjende av dei fire

    Ikkje mange år etter at Morrison returnerte for godt til USA hausten 1900, kom mellom anna Peter A. Pederson, Christ. P. Myklebust og Dora Storaker på besøk til fødelandet, alle frå gamle Skånevik kommune, nå Kvinnherad kommune.

    Etter Dora Storaker er Peter A. Peterson den mest ukjende av dei norsk-amerikanske stereofotografane frå denne nordvestre delen av Iowa. Det er uvisst om han spesialiserte seg på stereofotografi av familiar og heimane deira i Iowa, og kva motivgrupper som var ærendet hans då han besøkte Noreg og Vestlandet i 1903. Då var han i alle fall produsent av stereofotografi med denne informasjonen på fotokartongane: Publisher of Stereoscopic Views. Norwegian Scenes Specialty.

    Vesterheim Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa har to stereokort etter Peterson. Dette er dei einaste kjende fotografia hans til nå med motiv frå Noreg. Peterson hadde ikkje informasjon på kartongane sine om kor han fotograferte. Det eine er eit landskapsbilete frå Opheim sokn i Voss kommune. Det andre viser eit ukjent gardstun.

    Peter Andrew Peterson var også norsk-amerikansk reisefotograf. Han budde i småbyen Ruthven ikkje langt frå Story City. Peterson kom på besøk til Noreg med stereokamera i 1903, kanskje også fleire gonger. Til forskjell frå Morrison og Myklebust hadde ikkje Peterson informasjon på fotokartongen om kor motivet var frå. Det fine gardstunet på dette fotografiet er derfor ikkje kjent. Peterson fotograferte også i Voss kommune i 1903. Foto: P. A. Peterson, Ruthven, Iowa. Eigar: Vesterheim Norwegian-American Museum, Decorah, Iowa.

    Christ. P. Myklebust  –  den mest kjende etter Morrison?

    Christ. P. Myklebust (1869 – 1936) eller Kristen Pederson Myklebust var frå Uskedal, ei av kyrkjesoknene i Skånevik. Han reiste til USA i 1891 og opna fotografatelier i Eagle Grove, Iowa i 1901. Myklebust fekk opplæring i faget i Illinois og praktiserte som fotograf i Eagle Grove like til han døydde. Kona hans selde då firmaet til ein annan fotograf. Det er uvisst om negativarkivet er bevart.

    Myklebust kom på fleire besøk til Noreg, truleg både i 1898/1899, 1905 og/eller 1907 og i 1914. Han fotograferte i heimtraktene og i resten av Sunnhordland, der det i dag finst fleire bevarte landskapsbilete etter han. Myklebust fotograferte også i Hardanger og i fleire kommunar i Rogaland, mellom anna i Stavanger og Haugesund, og i Hjelmeland, Sauda, Tysvær, Vindafjord og Karmøy kommune. Myklebust brukte både vanleg kamera, stereokamera og i 1914 også panoramakamera.

    Åra mellom 1900 og 1915 var den tredje store popularitetsperioden for stereofotografiet. Det var då svært mange stereoselskap, både i USA og i europeiske land. Ut frå informasjonen på biletkartongane til Myklebust, produserte han eigne nummererte seriar i denne perioden. Dette var foto som skulle seljast i det norske miljøet i Iowa, kanskje endå vidare. Myklebust fotograferte både landskap, historiske bygningar og familiar framfor gardsbruk, nett som Morrison. Men han hadde trykt informasjon om garden/plassen på baksida av kartongen.

    Minst to nummererte seriar merka Views from Norway er kjende frå besøk i bevaringsinstitusjonar i Iowa. Desse finst alle i arkivet til Museums of Story City, musea til Story City Historical Society. I tillegg finst det fleire slike Views from Norway-stereokort i private heimar i Sunnhordland.

    Myklebust vart også fotografen for fleire norske bygdelag i USA. Då brukte han panoramakamera. Han var mellom anna reisefotograf for Stavanger amt-laget på turen til Noreg i 1914 i samband med 100-års jubileet for Grunnloven.

    I dag finst fleire av fotografia til både Morrison og Myklebust i lokale bygdebøker i Sunnhordland, til eks. i seksbandsverket Skåneviksoga av Anders Haugland (sjå www.bokhylla.no).

    Utan tvil finst det langt fleire stereofotografi av dei fire fotografane enn dei me kjenner til i dag, både i USA og her i landet. Dei mange lokale småbyavisene i alle statar i USA representerer gode kjelder til den norsk-amerikanske fotograf- og fotografihistoria. Dette gjeld også dei norsk-amerikanske avisene, særleg Visergutten til eksempel for dei fire stereofotografane i Iowa. Visergutten vart grunnlagt i Story City i 1894 og heldt til der til 1918.

    Samla har det vore om lag 700 fotografar i USA med norsk bakgrunn (Sigrid Lien). Alle produserte ikkje stereofotografi eller besøkte heimlandet. Det ventar likevel mange forskingsoppgåver innan området «Lengselens bilder», også når det gjeldstereofotografiet. USA er eit kontinent med 50 statar. I alle budde og bur det mange nordmenn. For alle desse var og er fotografiet eit viktig minnebilete og bindeledd til familien og heimlandet.

    Det er ikkje kjent når Christ. P. Myklebust produserte stereokortserien Views of Norway No 14, eller kor mange fotografi serien inneheldt. Her er Åkra kyrkje i nåverande Kvinnherad kommune, med nr. 528 i serien. Informasjonen er trykt på baksida av fotokartongen. Foto: Myklebust Studio, Eagle Grove, Iowa. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    Det er uvisst om No 14-serien omfatta fleire kyrkjesokner enn Åkra og Holmedal i Sunnhordland. Her er nr. 517, garden Hillesdal i Åkra, med bruket til Østen J. Hillesdal. Myklebust trykte informasjon om staden eller namnet på familiefaren og garden på baksida av kartongane. Foto: Myklebust Studio, Eagle Grove, Iowa. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    Myklebust fotograferte også i fleire kommunar i Nord-Rogaland, men nøyaktig tidspunkt og reisemønster er ikkje kjent i dag utover at han var i Sauda i 1907, og at han kom til Noreg til Grunnlovsjubileet i 1914. Dette fotografiet frå Hjelmeland har nr. 250 som serienummer og 620 som negativnummer. Det er ikkje kjent om det var eit bestillingsbilete, eller om han tok fleire i Hjelmeland. Foto: Myklebust Studio, Eagle Grove, Iowa. Eigar: Story City Historical Society, USA.

    Aktuell litteratur

    -Alsvik, Jan 1989: ”Martin Morrison. Fotograf, florist og filosof”. I Ætt og Heim 1989. Lokalhistorisk årbok for Rogaland, Stavanger.

    -Kollhøj, Jens Petter 2017: «Lenestolturisme i stereo». I Fotografi nr 4, 2017. Oslo.

    -Larsen, Peter/Sigrid Lien 2007: Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering. Oslo.

    -Lien, Sigrid 2009: Lengselens bilder. Fotografiet i norsk utvandringshistorie. Oslo.

    -Lien, Sigrid 2018: The pictures of longing. Photography and the Norwegian – American migration. Minneapolis/London.

    -Mathisen, Ola Matti, 2008: «Uskedeling vart fotograf i Iowa». I Uskedalsposten sommaren 2008 (www.uskedalen.no).

    -Risa, Lisabet 2001: ”Rasmus Pederson Thu – reisefotografen, friluftsfotografen og atelierfotografen”. I Svart hvitt – kulturhistorisk fotografi, nr. 1-2. Oslo.

    -Risa, Lisabet 2011: Fotografihistoria sett frå Rogaland. Stavanger.

    -Risa, Lisabet (red) 2018: Med blikk og kamera. Fotografihistoria i Time frå 1860-åra til vår tid. Bryne.

  • Lengselens bilder og Verden i 3D, del 2

    Lengselens bilder og Verden i 3D, del 2

    Stereofotografia og utstillinga Verden i 3D        

    I del 1 av Lengselens bilder og Verden i 3D vart me kjende med minnebileta som vart sende mellom utvandrarar og dei som var igjen heime. I del 2 skal me sjå på stereofotografi med norske motiv som også vart kjære minne for norsk-amerikanarane.

    Ei av dei to temautstillingane ved Preus museum, det nasjonale fotomuseet i Horten, er via historia om stereofotografiet. Utstillinga Verden i 3D presenterer både mange eksempel på stereobilete med norske motiv i seriar og enkeltvis. Dei fleste kjem frå amerikanske forlag, men også frå privatfotografar med interesse for dette mediet. Utstillinga presenterer også eit stort utval av stereoskop, oppbevaringsboksar for stereokorta og historisk litteratur om temaet i vid forstand.    

    Preus museum har ei samling på om lag 90 ulike stereokamera og av mange stereoskop. Her er dei flottaste, slik dei vert presenterte på utstillinga Verden i 3D. Utforming og kvalitet på stereoskopa varierte. I meir velståande heimar var dei som små, fine møblar eller bordmodellar som her. Vanlege folk greidde seg med det enkle stereoskopet som dei kunne halda i handa, lik den som stikk opp av nedste skuffe i oppbevaringskommoden for stereokort her på biletet. Foto: L. Risa, frå utstillinga til Preus museum, Horten.
    Stereobileta vart raskt samleobjekt. Oppbevaringsboksar for stereokorta kunne sjå ut som bøker. Eitt av stereokorta her viser bokhylle med oppbevaringsboksar. Publikum kunne også kjøpa spesialdesigna oppbevaringskommodar som me ser på eit av dei andre stereokorta. Til fleire seriar følgde også eiga guidebok med kart til. Dette kartet viser til eksempel Bergen by. Underwood & Underwood Publishers leverte boka og kartet til serien Norway through the stereoscope. Foto: L. Risa, frå utstillinga til Preus museum, Horten.

    Stereoskop- eller stereofotografering er kjent frå fotografiet sin barndom i 1840-åra. Mange eksperimenterte med å laga kamera som kunne ta tredimensjonale bilete, særleg i Storbritannia og Frankrike. I 1849 kom dei første kamera med to objektiv som laga tredimensjonale bilete, og i 1856 kom det første spesialkameraet med to faste linser for stereofotografering. Dei to bileta vart tekne med same avstand som mellom augo våre (6 – 7 cm). Dei to augo våre ser verda med litt ulik vinkel. Dermed er dei to fotografia ikkje heilt identiske. Fotografia vart monterte på kartong. Når me ser dei gjennom eit stereoskop, smeltar dei to saman til eit tredimensjonalt bilete.

    Dei to verdsutstillingane i London 1851 og Paris i 1855 gjorde stereobileta kjende og etter kvart svært populære hos eit større publikum. Å sjå på stereobilete vart ein ny fritidsaktivitet hos borgarskapet i Europa og USA. Mange profesjonelle fotografar frå ulike forlag i USA og europeiske storbyar fotograferte til stereokortproduksjon i dei fleste landa i Europa. Forlaga produserte også temaseriar frå ulike land. Desse vart både selde til turistar i Europa, og i dei mange europeiske innvandrarmiljøa i USA. Dermed vart stereobileta ein annan type minnebilete for immigrantane enn studioportrett av familie og slekt i heimlandet. I dag kan dei kanskje best samanliknast med flotte reiselivsreportasjar i fjernsyn og på internett.

    Dette fotografiet frå Haukeli har nr. 28 (Stabur paa Haukalid) i serien New Educational Series. Stereoscopic Views Det finst og fleire bilete frå Stavanger i denne serien, truleg frå fleire andre stader langs den nasjonale Turistrute nr. 7 etter at denne opna for trafikk i 1887. Foto: American and foreign Views. Sold by Canvassers. Privat eige.
    Interiørfotografiet frå St. Petri kirke i Stavanger høyrer til same serie som fotografiet frå Haukeli, New Educational Series. Stereoscopic Views. Det finst også tilsvarande interiørbilete frå Stavanger Domkirke i denne serien. Kvaliteten er ikkje førsteklasses.

    Fleire forlag produserte også kart og bøker med reiseskildringar tilpassa biletseriar med eksotiske motiv, store hendingar eller historiske landemerke som slott og katedralar i dei europiske storbyane som London, Roma og Paris. Norske motiv var naturleg nok i mindretal hos dei store stereokortprodusentane. Noreg med stavkyrkjene vart rekna som eit eksotisk land, også samanlikna med Sverige. Der var eksteriør- og interiørbilete frå det store kongeslottet i Stockholm eit kjent motiv i seriane med motiv frå ulike land.

    Dei mest vanlege norske motiva var først og fremst fjell- og fjordlandskap på Vestlandet, som på dei tidlege turistprospekta, papirbilete i større format til album, og seinare på postkorta mynta på turistane. Men etter kvart presenterte også dei store stereofotoseriane lokale norske folkelivsbilete, til eksempel frå samiske miljø og frå Setesdal for å nemna to populære motivgrupper.

    Dei største stereokortforlaga produserte fleire millionar kort i året. Eldst av desse var Underwood & Underwood Publishers. I 1881 grunnla brørne Elmer og Bert Underwood firmaet sitt i Ottawa, Kansas. I 1891 vart firmaet flytta til New York. Det fekk raskt underavdelingar i Canada og i fleire europeiske land.

    Den fotografiske kvaliteten på stereokorta varierte. Stereofotografia til E. W. Kelley har god kvalitet. Bokstaven U ved sida av negativnummeret kan kanskje tyda på at forlaget hadde kjøpt fotografia for publisering hos Underwood & Underwood. Dette kortet viser eit bryllaupsselskap i Setesdal. I serien finst det fleire fotografi frå same miljøet i Setesdal. Foto: E. W. Kelley Publisher, Studio and Home office, Chicago. Privat eige.

    Omkring år 1900 introduserte firmaet temaseriar i spesialkassettar. Tema kunne vera innan undervisning, men ikkje minst landskapsprospekt frå kjende turistland. Firmaet publiserte etter kvart seriar med motiv frå mange land og var på eit tidspunkt den største produsenten i verda med rundt 10 mill. stereobilete i året i seriar på mange språk. I norsk-amerikanske miljø vart serien på hundre landskapsbilete, Norway through the stereoscope (1906/1907), truleg eit verdifullt samleobjekt.

    I 1920 selde Underwood & Underwood Publishers stereofotoproduksjonen til Keystone View Company, eit av dei andre store kortforlaga i USA. B. L. Singley, ein tidlegare seljar i firmaet Underwood & Underwood, etablerte Keystone View Company i 1892. Omkring 1905 var dette det største firmaet som produserte stereoskop og stereobilete. Firmaet leverte også skap og kommodar til oppbevaring av store stereokortsamlingar.

    Dei amerikanske stereokortprodusentane hadde både eigne fotografar som vart sende på oppdragsreiser i Europa, og dei kjøpte enkeltbilete og bilete i seriar frå andre. Kanskje var det ein R. Y. Young som tok dette fotografiet frå Hardanger i 1898. Landsbyen (the hamlet) på biletet er Ulvik. Foto: R. Y. Young/American Stereoscopic Company, Manufacturers and Publishers. New York. Privat eige
    Dette stereofotografiet frå sildefisket ved Skudenes har og uvanleg fin kvalitet. Det vart publisert i same serien som fotografia frå Setesdal. Også dette vart kanskje kjøpt for publisering hos Underwood & Underwood. Foto: E. W. Kelley Publisher, Studio and Home office Chicago. Privat eige.

    Det var også ein ganske liten norsk stereofotoproduksjon frå midten av 1860-åra og framover. Fleire tidlege norske fotografar eksperimenterte naturleg nok med denne nye kameratypen. Ingen av dei produserte seriar med tanke på den norsk-amerikanske marknaden. Dette var før utvandringa til USA tok til for fullt etter avslutninga av den amerikanske borgarkrigen i 1864, og før turisttrafikken tok til i 1880-åra.

    Dei eldste stereobileta frå Rogaland er frå 1860-åra. Fotograf Carl Lauritz Jacobsen i Stavanger var den første som kunngjorde i avisa at han hadde stereoskopapparat. Annonsen fortel at han kom heim frå ei forretningsreise til Berlin sommaren 1865 med ”forskjellige nye Sager, henhørende til Photographien, saasom Album, Rammer, Stereoskop og Visitkortbilleder, Alt til billige Priser” (Stavanger Amtstidende og Adresseavis 12. juni 1865). I dag finst det ikkje kjende stereobilete frå Stavanger med Jacobsen sitt firmastempel.

    Men den unge kollegaen Knud Baade Mathisen produserte fleire stereobilete med gatemotiv frå Stavanger tidleg i 1860-åra. Stavanger maritime museum har negativsamling etter han. Kvaliteten er ikkje særleg god. Kanskje ville Mathisen først og fremst eksperimentera med eit nytt medium.

    I Haugesund stereofotograferte både Knud Knudsen og Marcus Selmer frå Bergen frå sildefisket. Det same gjorde Jan Greve. Han var då fotograf i Haugesund og tok både bilete frå byen og frå sildefisket i åra rundt 1870.

    Det rike sildefisket på 1800-talet sette verkeleg den nye byen Haugesund på kartet. I slutten av 1860-åra fotodokumenterte Jan Greve hamneområdet under vårsildfisket. Det originale stereobiletet frå kaien ved gjestgjevargarden Kronå har tittelen «Et salteri i Norge, i Haugesund». Dette er eit av dei aller eldste stereobileta frå Rogaland. Det var nok i første omgang mynta på den tidlege britiske og tyske turistmarknaden. På eit seinare tidspunkt kjøpte kanskje også amerikanske stereokortforlag dette og fleire av fotografia til Jan Greve, Knud Knudsen og Marcus Selmer frå sildefisket ved Haugesund. Foto: Jan Greve, Haugesund. Eigar: Haugalandmuseet, Haugesund.

    I 1872 gav Marcus Selmer ut Catalog af Norske Nationaldragter, Landskaber og Stereoskopbilleder. Både han og Knud Knudsen selde stereofotografi med norske landskaps- og folkelivsmotiv til utanlandske forlagshus. Knudsen og fotofirmaet han grunnla i Bergen, nådde lengst i USA.

    Fotograffirmaet til Knudsen må ha etablert forretningskontakt med den kjende norskamerikanaren John Anderson, forlagsmannen og redaktøren av avisa Skandinaven i Chicago. Firmaet John Anderson Publishing Co. Chicago produserte stereobilete av Knudsen i serien Norske Prospekter, Byer, Grupper Etc. Forlaget produserte nummererte seriar med norske motiv både i slutten av 1890-åra og rundt 1906. Desse var mynta på den norsk-amerikanske og den norske marknaden. Det er ikkje kjent ennå kor mange Knudsen-bilete som finst der, eller kor mange norske fotografar som leverte stereofotografi til dette forlaget. Ein av dei var i alle fall norsk-amerikanaren Rasmus P. Thu frå Klepp. Han var berre ein av mange slike fotografar. I neste kapittel møter me fire av dei som fotograferte i Rogaland.

  • Lengselens bilder og Verden i 3D, del 1

    Lengselens bilder og Verden i 3D, del 1

    Amerikabilete, utvandrarbilete og minnebilete er eksempel på at kjært barn har mange namn, som det heiter. Det er uråd å definera eit amerikabilete. Det nærmaste me kjem, er å sjå amerikabileta som fotografi norsk-amerikanarar sende til familien i heimlandet. Amerikabilete og amerikabrev er i dag to ord som har gått ut av bruk hos folk flest.

    Fleire reknar amerikabileta som ei breiare gruppe. Profesjonelle fotografar i USA, mellom dei også mange med norsk bakgrunn, kom til Noreg med bestillingsoppdrag frå norske immigrantar eller frå store forlag, såkalla Publishing Houses. Slike norske minnebilete i immigrantheimar var også ei form for amerikabilete.

    Her skal me presentera eksempel på denne bilettypen i tre artiklar. Den første omhandlar det tradisjonelle amerikabiletet slik me også møter dette i bøkene Lengselens bilder. Fotografiet i norsk utvandringshistorie og i den engelske versjonen The pictures of longing. Photography and the Norwegian-American migration.

    Den andre artikkelen presenterer stereofotografiet eller 3D-biletet. Ei av temautstillingane på Preus museum for tida har tittelen  Stereofotografia  – Verden i 3D. Utstillinga har ein brei presentasjon av historia til stereofotografiet. Motiva er først og fremst generelle turistprospekt, men også bilete med eit pedagogisk innhald, eller eit reint underhaldningsinnhald. Turistprospekta var vanlegast og viktigast. Dei med norske motiv vart kjende og kjære minnebilete i mange norsk-amerikanske heimar.

    Den tredje artikkelen har eksempel på fleire norsk-amerikanske fotografar som leverte stereofotografi til immigrantmiljø, både seriar med norske landskapsmotiv og enkeltfotografi. Fleire fotografar selde nemleg frå 1880-åra og framover også private minnebilete som stereofotografi. Motiva var mest alltid norsk-amerikanske familiar eller norske familiar og heimane deira. Desse er likevel svært få samanlikna med dei mange hundre stereofotografia med norske landskapsprospekt.

    Del I Amerikabileta og boka Lengselens bilder

    «Send mig Deris Portrait», skreiv immigrantane til familien heime på 1800-talet. Dette er ei vanleg setning i amerikabrev frå dei to siste tiåra av 1800-talet. Men det var like viktig for dei heime å få tilsent bilete frå dei som reiste. Kva slags fotografi fekk dei? I denne første delen av artikkelen presenterer me dei eldste og vanlegaste fotografia immigrantane sende heim.

    I 2009 gav professor Sigrid Lien ved UiB ut boka Lengselens bilder. Fotografiet i norsk utvandringshistorie. Fotonettverk Rogaland har omtale av boka ein anna stad her på nettsida. I 2018 kom Lengselens bilder i engelsk versjon; The Pictures of longing. Photography and the Norwegian-American migration tilpassa den amerikanske marknaden.

    Den engelske utgåva av boka Lengselens bilder (2018). Forfattaren Sigrid Lien viser her kor viktig fotografiet er som kjelde til historia om den norsk-amerikanske migrasjonen.

    I åra før 2008 var Sigrid Lien og kollegaen Eva Reme på fleire studiereiser i norske innvandrarområde i USA, først og fremst i Wisconsin og Minnesota. Der kartla dei norsk-amerikanske fotografar og produkta deira i private samlingar, arkivinstitusjonar og museum. Dette var tilsvarande fotografi som vart sende heim til Noreg.

    Sigrid Lien skildrar eit norsk-amerikansk fotografmiljø i USA som er ukjent for dei fleste av oss, sjølv om mange med slektningar i USA ennå har eit nært forhold til eldre amerikabilete i album og brev. Sigrid Lien set amerikabileta inn i ein fotografihistorisk samanheng i det norsk-amerikanske miljøet i USA, men formidlar også ny, interessant kunnskap om kva slike bilete hadde å seia i norske lokalmiljø med stor utvandring. I boka konsentrerer ho seg om Setesdal men har også eksempel frå Jæren.

    I tillegg til sjølve fotografia er Sigrid Lien særleg oppteken av det ho kallar dei tapte samanhengane, om forholdet generelt mellom amerikabrev og bilete. Fotografia kom mest alltid med brev til eller frå Noreg. Der fanst det informasjon om fotografia. I dag er det langt fleire bevarte fotografi enn brev. Dermed er ein vesentleg del av kjeldematerialet til fotografia borte nå. 

    Ektepar frå Jæren framfor første heimen sin på prærien i Minnesota, truleg i 1880-åra. Aadne Aadneson frå Re i Time og gifta seg og reiste til USA i 1872. Dette er eit godt eksempel på det tradisjonelle utvandrarfotografiet folk sende heim frå 1880-åra og framover, til svært mange av dei fekk eigne kamera i 1920-åra. Foto: Ukjend. Privat eige.

    Sjølv om amerikabileta representerte ulike teknikkar og typar, var motiva temmeleg einsarta. Dei aller eldste var tradisjonelle atelier- eller studioportrett. Motiva var enkeltpersonar, brurepar, barn og familiar. Omreisande fotografar tok og bilete av heimane og farmane til norsk-amerikanarane. Det var langt færre slike enn studioportrett.

    Unggutar frå Jæren med blekkslagararbeid hos studiofotograf i Chicago i 1890-åra. Dei ville visa familien heime at dei hadde fått eit godt levebrød i den amerikanske storbyen. Foto: Ukjend, Chicago. Statsarkivet i Stavanger/Fotoarkivet Hå folkebibliotek.
    Unggutar slappar av med sigarar, god drikke og ein gitar i atelieret hos fotografen. Dei ville visa familien heime at dei fekk nye fritidsaktivitetar etter at dei kom til USA og Chicago. Dette var eit arrangert fotografi som skulle imponera familien heime. Foto: Ukjend, Chicago. Statsarkivet i Stavanger/Fotoarkivet Hå folkebibliotek.

    I 1920-åra vart det meir vanleg med amatørkamera i heimane. Ei ny motivgruppe vart til eksempel fotografi av store landbruksmaskinar, den første bilen i familien og av større familiesamkomer ute. Då var det ikkje lenger nødvendig å bestilla fotograf til å ta bilete av familien på terrassen, eller framfor bygningane på farmen. Heretter kunne norsk-amerikanarane gjera dette sjølv. Reisefotografane mista då ein viktig oppdragstype.

    Frå 1920-åra kom det langt fleire fotografi i amerikabreva heim til Noreg. Om kvaliteten ikkje alltid var så god på amatørfotografia, var motiva langt meir realistiske enn på bileta til dei profesjonelle fotografane. Dei viste ofte arbeidslivet i kvardagen. Først då kom fotografia frå det norsk-amerikanske kvardagslivet for fullt til Noreg.

    Men på den same tida var det ikkje berre kamera i heimane. Det var ofte også stereoskop og bunker med stereofotokort av norske landskap, og gjerne også av heimbygda, eller av garden og familien i Noreg.

    Då norsk-amerikanarane fekk eigne kamera vart det meir realisme i fotografia dei sende heim. Dette fekk Valetta Ree i Time rundt 1926 frå sonen Arnt Ree. Han og familien var då på veg med flyttelasset frå Nord-Dakota til Oregon. Brevet som følgde fotografiet, er ikkje bevart. Det ville gitt oss verdifull, utfyllande informasjon om flyttinga til Vestkysten. Foto: Arnt Ree. Privat eige.