Statsarkivet i Stavanger fikk sommeren 2016 inn et større fotoarkiv på flere hundre glassplater etter bokhandlerfamilien Johannes og Adolfine Floor i Stavanger. Paret er avbildet på fotografiet nedenfor (Pa 176). Store deler av samlingen har motiver fra landskap og turer i Rogaland, samt typiske stavangermotiv og mange fine familiefoto. Søstrene Margrethe og Jane Floor avleverte samlingen på vegne av familien. Foreløpig er det familiemotivene som er digitalisert og registrert. Disse vil om kort tid bli publisert på Arkivverkets fotoweb.
Johannes og Adolfine Floor (Statsarkivet i Stavanger)
Floor-familiens historie i Stavanger startet i 1846 da københavneren Christian Floor kom til Norge og Stavanger for å åpne bokhandel i byen. Han flyttet imidlertid til Bergen i 1853 hvor han overtok enda en bokhandel. Christians bror, Johannes, dro da fra København til Norge for å drive forretningen i Stavanger videre. Han ble i Stavanger som bokhandler livet ut.
Flere av barna til Johannes og Adolfine fotograferte, men det antas at det er sønnen Otto Floor (1885-1942) som står bak kamera for de fleste fotografiene. Her er Otto Floor som ung mann, fotografert hos Figved & Eide i Stavanger (Pa 176).
Otto Floor (1885-1942), fotografert hos Figved & Eide i Stavanger (Statsarkivet i Stavanger)
Bokhandelen Johs. Floor produserte og solgte postkort med lokale motiv hvor byens fotografer var engasjert. Senere ble mange av motivene for postkortproduksjonen fotografert av Otto Floor. Artikkelen gir noen smakebiter på fotografiene hans fra familieliv, Stavanger og friluftsliv.
Otto Floor må tidlig ha vært interessert i lys og komposisjon i fotografiet. Særlig interiørbildene fra hjemmet viser en fin utnyttelse av naturlig lys gjennom et vindu eller som siles gjennom en gardin.
Bildet viser Ottos søster Dagny som 10-åring i 1899 (Pa 176).
Otto Floors søster Dagny i 1899 (Statsarkivet i Stavanger)
Otto startet som sine søsken tidlig å arbeide i bokhandelen. Etter farens død i 1911 driver moren, Adolfine, butikken fem år før hun i 1916 lar brødrene Carl og Otto ta over virksomheten. Bildet gir et inntrykk av butikkinteriøret fra den tid Johannes selv styrte bokhandelen.
Butikkinteriør fra Johannes Floors bokhandel i Stavanger før 1911 (Statsarkivet i Stavanger)
Otto var som sin bror Carl og søsteren Ågot, svært glad i turer og friluftsliv. De var aktive medlemmer av Stavanger Turistforening. Otto Floor var også engasjert i foreningen både som styremedlem og formann fra 1912 til 1937. Fotoarkivet etter Stavanger Turistforening (Pa 135 hos Statsarkivet i Stavanger) viser at Otto Floor var en ivrig fotograf også for Turistforeningen. Antagelig samarbeidet bokhandelen og Stavanger Turistforening om produksjon og salg av prospektkort fra Rogaland. Otto Floor leverte også bidrag til Stavanger Turistforenings årbok, både i form av tekst og bilder.
Otto Floor døde tidlig på tragisk vis som 57-åring i 1942. Han druknet i en ulykke under laksefiske i Suldalslågen. De fotografiske sporene han har satt er imidlertid omfangsrike og viktige som dokumentasjonsmateriale av friluftslivet og samfunnet han levde i. Etter hans død gav konen Marie fra seg Ottos negativsamling til Stavanger Turistforening som finnes på Statsarkivet i Stavanger.
Et av Otto Floors bilder i Stavanger Turistforenings arkiv viser Sauda Turisthotell med skiturister. Fotografiet ble antagelig også trykket som postkort (se tekst i nederste venstre hjørne), og kan ha vært et samarbeid mellom Turistforeningen og bokhandelen.
Sauda Turisthotell med skiturister. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i StavangerSlettedalen i Sauda kommune. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger
Motivet med dalføret en vakker sommerdag er fra Slettedalen i Sauda kommune (Pa 135). Stavanger Turistforening drev hytta på bildet til inn på 1960-tallet, og vi mener det var ei betjent hytte. Hytta ble revet i 1970, og i dag er kun ruiner igjen. Bildet viser at Otto Floor var opptatt av storslått natur, og bruk av linjer og det gyldne snitt gir dybde og spenning i motivet.
Tysværvåg med Tysvær kirke. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger
Turistforeningen arrangerte turer også til nordligere deler av Rogaland. Her har Otto Floor fotografert fra Tysværvåg med Tysvær kirke (Pa 135). Veien var hovedvei til Haugesund fra de sørligste delene av Tysvær før Statoil bygde gassanlegget på Kårstø på 1980-tallet.
Polarskuta «Fram» ved kaien i Stavanger, 1902. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger
Otto Floor dokumenterte både begivenheter, dagligliv og typiske trekk ved Stavanger. Noen av fotografiene var nok ment for postkortmarkedet. En populær begivenhet i 1902 var da polarskuta «Fram» la til kai i Stavanger som første offisielle stopp i Norge etter den fire år lange ekspedisjonen langs Canadakysten. Vi ser at skuta er stappfull med folk, og et av bildene i arkivet (Pa 176) viser skipet med polarhundene til Fritjof Nansen som var om bord.
Til slutt et fotografi av det dagligdagse Stavanger langs Breiavatnet. Det er Ottos søster Margrethe han fotograferer på sykkel.
Otto Floors søster Margrethe på sykkel langs Breiavatnet i Stavanger. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger
Hvordan et arkiv med kasserte sjømannspass bidrar til nye fortellinger om krigsseilere fra Stavanger.
Anne Tove Austbø og Anna Helgø, Stavanger maritime museum
Passet til Nicolaj Malenius Abrahamsen, skipsfører, med kassasjonsstempel fra Politimesteren i Stavanger.
Kravene til identifikasjon av utenlandske sjøfolk ble skjerpet i løpet av 1. verdenskrig. Fra 1916 forlangte Storbritannia at alle utenlandske sjøfolk og andre reisende måtte ha pass for å gå i land på De britiske øyene og Irland. Alle måtte søke om tillatelser før de dro, og de måtte ta passbilder og levere fingeravtrykk. Passene var gyldige i ett år.
Sjøfolkene hadde dermed ofte med seg både personlige mønstringsbøker og offisielle pass som viste hvilke skip de hadde hyre på, hvilken stilling de hadde og hvor lenge de arbeidet om bord. I tillegg utstedte britiske myndigheter papirer på at de hadde tillatelse til å gå i land i Storbritannia.
Politimesterens samling av kasserte sjømannspass havnet på Stavanger maritime museum
I samlingene til Stavanger maritime museum finnes det ulike privatarkiver og personlige dokumenter, blant annet pass, mønstringsbøker og id-papirer som har tilhørt sjøfolk fra Stavanger-regionen. Et av disse arkivene ble gitt til museet av Politimesteren i Stavanger og omfatter pass og id-dokumenter fra rundt 20 personer. Disse dokumentene er tydelig merket med «kassert». Dette kan tyde på at de egentlig skulle gått til destruksjon, men at noen har sett den kulturhistoriske verdien, og dermed sørget for at de heller kom til museet.
Dokumentene er interessante på mange vis, ikke minst fordi de ble utstedt i årene 1915-1918 og dermed også knyttes til 1. verdenskrig (1914-1918) og årene umiddelbart etterpå. De fleste av passene i samlingen fra Politimesteren er fra tiden rett etter at de nye kravene ble innført.
Hvert enkelt dokument er knyttet til en bestemt person, og i noen tilfeller er det flere ulike typer id-papirer om samme person. Samlingen viser dermed den store bredden i ulike typer dokumenter utenlandske sjøfolk måtte frambringe, alt etter hvilke land skipene deres gikk til.
Passet som Harald Olsen fikk utstedt for å ta hyre på et skip som skulle til England i september 1916.
Dette id-papiret fra Northhumberland County Police viser at Bernt Flørenes fra Norge ble registrert som utenlands sjømann av Blythe Country Police Office 11. november 1916. Foto er på plass, men de glemte å ta fingeravtrykket.
Id-papirene til Andreas B. Skjæveland. I oktober 1915 fikk Skjæveland fra Stavanger både id-papir fra det norske konsulatet i Newcastle og sertifikat fra britiske myndigheter i Tynemouth på at han var registrert som utenlandsk sjømann. Her er fingeravtrykket kommet med.
Både dokumentene og fotografiene viser imidlertid at det tok litt tid før kravene førte til en standardisering av hvordan dette ble ordnet i praksis. Noen av id-papirene er ikke pass i vanlig forstand, men offisielle id-papirer utstedt av norske konsulater i utlandet. Noen av disse er skrevet på konsulatets offisielle brevpapir med trykt brevhode, mens det i andre tilfeller er brukt ordinært brevpapir. Fotografiene er stiftet på papiret. Fingeravtrykkene er ikke med på alle dokumentene.
Flere av fotografiene viser at sjøfolkene har gått til fotografen kledd i sine fineste klær, mens andre ser ut til å være tatt i en mer improvisert situasjon, trolig mens de var på reise. Noen av bildene viser også hvor hjerteskjærende unge noen av disse sjøfolkene var da de dro til sjøs for første gang.
Asbjørn Martin Lundbergs id-papir fra det norske konsulatet i København har blitt stemplet i passkontroll ved Arendals politikammer. Asbjørn Lundberg var 18 år da han fikk id-papiret sitt.
Passet til Anders Magnus Nilsen, kokk. Stemplene viser at han har vært i land både i Hull og i Penarth i Storbritannia.
Passene bidrar til at Stavanger maritime museum kan fortelle nye historier om sjøfolkenes opplevelser under første verdenskrig
Norsk pass og britisk id-papir fra Hull for Arthur Ernst Berg, jungman.
Samlingen fra Politimesteren i Stavanger ble nylig gjennomgått og digitalisert, men er foreløpig ikke utforsket i sin fulle bredde. I utstillingen Sjøfolk i krig forteller vi om hvordan de to store krigene i Europa på 1900-tallet påvirket livene til sjøfolk som arbeidet om bord i norske handelsskip under de to krigene, og om samfunnet hjemme i Norge.
Både under første verdenskrig og andre verdenskrig havnet skip fra Stavanger midt i skuddlinjen. Historiene til krigsseilerne under første verdenskrig er imidlertid mindre kjent enn fortellingene fra andre verdenskrig. Det er lengre tilbake tid, og Norge deltok heller ikke aktivt i krigen – vi var et nøytralt land.
Sjøfolkene som seilte for norske rederier opplevde imidlertid krigshandlingene på nært hold. Svært mange norske skip ble bordet av tyske krigsskip og mistenkt for å føre kontrabande i lasten. Dette var last som ble regnet som ulovlig å frakte for nøytrale stater, fordi det ville bidra til å styrke en av de krigførende statene. Norge var som nøytral nasjon forpliktet til å følge internasjonale avtaler og behandle alle krigførende land upartisk. Til gjengjeld var de krigførende partene forpliktet til å la de nøytrale skipene få seile uten angrep. Likevel gikk mer enn 900 norske skip tapt i krigshandlingene og om lag 2000 sjøfolk mistet livet.
Stavanger-skipet D/S» Langfond» tilhørte rederiet Sigval Bergesen og ble skutt i senk av en tysk ubåt 28. april 1917 på vei til Island. Lasten med kull og stykkgods gikk til bunns, men mannskapet gikk i livbåtene og ble reddet. Arthur E. Berg arbeidet om bord.
Arthur Ernst Bergs rekonstruerte livshistorie
Ved å bruke opplysningene fra passet til Arthur Ernst Berg som utgangspunkt for å grave videre i hans historie, kunne vi fortelle bruddstykker av livet hans. Stempler i passet ble satt sammen med opplysninger i mønstringsruller som kan leses på digitalarkivet.no, sjøforklaringer over skipsforlis under første verdenskrig, folketellinger, dødsannonser, kirkebøker og annen informasjon. Han ble en representant for de mange unge sjøfolkene fra Norge som gjennomlevde første verdenskrig.
Passet til Arthur E. Berg, jungman. Signalementet viser at Arthur var en 16-åring på 160 cm, med gråblå øyne og mørkt hår.
Passet til Arthur E. Berg, jungman. Innførselen fra det norske konsulatet viser at han 22. mars 1917 fikk fri hjemreise etter å ha vært med da M/S «West» ble torpedert.
Arthur Berg Jungman. I mai 1917 ble han på ny innvilget fri hjemreise.
Arthur Ernst Berg ble født i Stavanger i 1899, foreldrene forsvant tidlig ut av livet hans, og i 1915 hadde han som 16-åring fått hyre som byssegutt og steward. Han arbeidet seg opp til lettmatros/jungman om bord i flere norske skip som fraktet varer over Nordsjøen til Storbritannia.
Underveis opplevde han trolig to torpederinger, kanskje flere. Vi vet at han var om bord i M/S «West» fra Tvedestrand da skipet ble senket 12. februar 1917, og vi finner ham som vitne i den offisielle skipsforklaringen som ble avholdt i London noen dager etterpå. Videre forteller en innførsel i passet 22. mars 1917 fra det norske konsulatet i London at han var «shipped today on board the Norwegian steamer Langfond of Stavanger 22». Dette tolker vi til at han fikk fri hjemreise fra England etter å ha vært med på torpederingen av M/S «West», og deretter vitnet i høringen i London. Stemplet fra Langfond samme dag viser at han var påmønstret. Dermed var Arthur heldig, og slapp å gå lenge og vente på hjemreise etter en torpedering. I norske aviser fra denne tiden kan vi lese om mange tilfeller hvor norske sjøfolk måtte vente i ukevis i britiske byer på å få komme videre.
Stemplene viser imidlertid at han trolig ikke dro hjem, men ble med videre. 30. mars 1917 melder han seg hos politiet i South Shields nær Newcastle. 2. april har han stempel som påmønstret på Langfond, og 18. april går han i land i Liverpool.
Kort tid før dette, den 1. februar 1917, hadde den tyske krigsmakten innført «uinnskrenket ubåtkrig». Nå fikk ikke nøytrale norske skip varsel før skipene ble angrepet av ubåter og torpedoer, og tapene av både menneskeliv og skip økte dramatisk. Var kanskje dette grunnen til at han foretrakk å bli i England? Eller var det ikke så mye som trakk ham hjemme i Stavanger? Eller valgte han å følge med skipet han var om bord i? Vi har ikke funnet bekreftelse på at han var med under torpederingen av Langfond 28. april 1917, men det er ikke usannsynlig.
Vi følger ham videre med hyre på minst ett annet skip før krigen var over. Han fikk deretter tillatelse til å returnere til Norge som passasjer som «Repatriated Seaman» på S.S Låtefoss 15. mai 1917. Ca. en drøy måned senere torpederes også dette skipet.
Passet til Arthur utløp i oktober 1917, så deretter må vi ty til andre kilder for å følge ham videre. Mønstringsrullene for sjøfolk viser at Arthur fortsatte som sjømann etter krigen, fram til han i 1922 rømte fra skipet D/S «Porsanger» mens det var innom Boston i USA. Vi har en teori om at han noen år senere arbeidet på en gård i Wisconsin, men det er ikke helt bekreftet. Så vet vi ikke mer om livet til Arthur Ernst Berg.
Gjennom media har vi kommet i kontakt med familiemedlemmer, men vi er ikke kommet lengre i arbeidet med å spore opp flere opplysninger. Vi tar gjerne imot henvendelser som kan utdype denne historien.
Arthur Ernst Berg
09.12.1899: Født og bosatt i Stengaten.
14.01.1900: Døpt i Domkirken.
1910: Bor hos fosterfar og morfar, tolloppsynsmann Ljovat Olsen i Brønngata 11.
09.10. 1916: Får utstedt pass til England i Stavanger, som gjelder til 9. oktober 1917.
20.01.1917: Arthur Ernst Berg går i land i Hull og får stempel i passet.
11.02. 1917: Arthur er lettmatros om bord på M/S «West» som går fra Hull med destinasjon Treport i Normandie, Frankrike.
12.02. 1917: M/S «West» blir stanset av en tysk ubåt og blir skutt i senk.
15.02. 1917: Passtempel fra East Suffolk Police.
16.02. 1917: Sjøforklaring for M/S West avholdt i London. Arthur Ernst Berg er vitne.
21.02. 1917: Passtempel fra Metropolitan Police. K. Division og fra sjømannshjemmet Scandinavian Home Poplar.
22.03. 1917: Innførsel i passet fra det norske konsulatet i London: «Shipped today on board the Norwegian steamer Langfond of Stavanger».
22.03. 1917: Passtempel om påmønstring om bord i Langfond.
30.03. 1917: Passtempel fra politiet i South Shields.
02.04.1917: Påmønstring på D/S Langfond.
28.04. 1917: Langfond forliser.
30.04.1917: Arthur Ernst Berg går i land i Liverpool.
14.04 1917: Mønstrer på et ukjent skip i Liverpool.
15.05 1917: Stempel fra D/S Laatefos med innførsel i passet fra den norske konsulatet: Permission parted to embarcas passenger (Repatriated Seaman), returning to the home in Norway.
21.06. 1917: D/S Laatefos torpederes uten varsel mens skipet var på reise Drammen – Manchester.
18.01.1922: Anmeldt for rømning fra skipet D/S «Porsanger» mens det var i Boston i USA.
I 2010 fikk Ryfylkemuseet tilbud om å overta fotosamlingen etter Finn Johannessen, en lokal fotograf fra Stavanger. Samlingen kom inn i en brun koffert som inneholdt konvolutter med negativer. De var nummererte, med påskrift om motiv og datering. Det kom også inn en bærepose med samme innhold, et negativalbum og to små pappbokser med ruller med negativer. De hadde påskrift på baksiden.
Av positiver var det 7 pappkartonger med fotokonvolutter og mange løse foto, med påskrift om motivet bakpå de fleste bildene. 9 hvite konvolutter med foto, de fleste med påskrift på baksiden.
Motivene virker tilfeldige, og retter seg mot det fotografen selv var interessert i privat. Tidsperioden er 1917-1953.
Samlingen medførte en del utfordringer som skyldtes lagringstid, kvaliteten på forpakningsmaterialet, dårlige lagringsforhold etc. Fotonegativer som var innpakket i konvolutter hadde klistret seg fast på papiret. På negativfilmene hadde nedbrytningsprosessene begynt.
Madli Hjermann (fotoarkivar for museene i Rogaland) ble på et tidlig tidspunkt i prosessen bedt om hjelp, både med sikring av fotomaterialet, systematisering og digitalisering.
I konvolutt 62 med påskrift «Isbryteren «Krasseie», august 1928» lå 5 negativer som viste et russisk skip liggende i Vågen, Stavanger. Og her begynner historien:
Den italienske polarforsker og luftfartsingeniør Umberto Nobile (1885–1978) startet i 1926 sammen med Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth en ekspedisjon fra Svalbard med luftskipet «Norge» for å bliførst til å passereNordpolen. Ekspedisjonen var vellykket. Nobile ble verdenskjent, og en bølge av begeistring over teknologiske framskritt gikk over hele verden.
Nobile følte seg inspirert, og med støtte av Mussolini og med hjelp av industri fra Milano fikk han bygd seg sitt eget luftskip, nå kalt «Italia». I 1928 startet han med 16 mann og en hund, igjen fra Svalbard, sin andre arktisekspedisjon – noe som denne gangen skulle gå skikkelig galt.
Han havarerte i mai 1928, og i juni 1928 klarte han og 9 overlevende å sende ut et nødsignal, som ble fanget opp av en radioamatør i Sibir. Dette satt i gang en internasjonal redningsaksjon uten like. Alle nasjoner med ære i Nordishavet trådte til.
USA, Sverige, Norge, Russland, Tyskland og Finland, alle ville hjelpe. Alle ville markere seg. Et slags kappløp ble satt i gang med bred dekning i internasjonale medier.
Dette lukter kaos!
Det første prominente offeret for redningsaksjonen var Roald Amundsen, som forsvant sporløst med flyet sitt i juni 1928. Plutselig ble entusiasmen lammet, og flere nasjoner trakk sine redningsplaner. Men ikke Russland, eller Sovjetunionen som det het da. Her så man sjansen til å markere hvor moderne og overlegen sosialismen hadde blitt, 11 år etter revolusjonen.
Til slutt var det den russiske isbryteren «Krasin» som reddet mannskapet til Nobile, 12. juli 1928. Like etter, på vei til Stavanger for å utføre reparasjoner, hjalp også isbryteren det tyske skipet «Monte Cervantes» som hadde fått hull i skroget, og reddet slik 1800 mennesker. Cirka én måned seinere var «Krasin» inne til reparasjon hos Rosenberg i Stavanger, da det ble fotografert av Finn Johannessen.
Красин (Krasin), russisk isbryter, fotografert i Vågen i Stavanger 1928. Foto: Finn Johannesen/Ryfylkemuseet (RFF2010-069-062-503)Красин (Krasin), russisk isbryter, fotografert i Vågen i Stavanger 1928. Foto: Finn Johannesen/Ryfylkemuseet (RFF2010-069-062-499)Красин (Krasin), russisk isbryter, fotografert i Vågen i Stavanger 1928. Foto: Finn Johannesen/Ryfylkemuseet (RFF2010-069-062-501)
150 kilometer nord for Kristiansund, i blokk 6407/9 på Haltenbanken, ligger Draugenfeltet. Her står Draugenplattformen på den ene betongsøylen, godt plantet på 251 meters dyp. I januar 2016 startet Norsk Oljemuseum dokumentasjonsprosjektet Kulturminne Draugen.
Bilder tatt ifra helikopter og båt går igjen i samlingen. Men ikke mange har fanget en så stille dag på Draugenfeltet. Foto: Ukjent
Ekofisk, Frigg, Statfjord, Valhall. Draugen er det femte kulturminneprosjektet til Norsk Oljemuseum. Over en periode på tre år skal hele feltet dokumenteres. Prosjektet omfatter dokumentasjon av karakteristiske trekk ved utbyggingen av feltet. Dette inkluderer teknologisk utvikling, spesielle prosjekter, historiske hendelser, forhandlinger og vedtak som ligger bak utbyggingsbeslutninger, og valg av utbyggingsalternativ, politiske avgjørelser, og debatt om utbyggingen. Det er med andre ord mye å ta tak i. Mange historier skal fortelles …
11 måneder inn i prosjektet har vi samlet inn om lag 40.000 foto, de fleste digitalt fødte. Produksjonen fra Draugenfeltet startet i 1993, bare få år før digitalkameraet ble vanlig. Fra arkivene til lokalavisa Tidens Krav har vi fått låne om lag 100 fotokopier og noen titalls negativer. Vi har også saumfart Norske Shell sine arkiver, både i Kristiansund og på Tananger. Dette materialet er ikke gjennomgått i detalj enda, men består hovedsakelig av fotokopier og digitalt fødte foto.
Nøyaktig som planlagt forlot betongunderstellet Hinnavågen 27. desember 1992 kl. 16.35. Med kurs for Vats i Ryfylke var seilasen over den 29. desember kl. 01.00. Foto: UkjentDraugendekket ble bygget på Rosenberg Verft i Stavanger. Foto: UkjentBetongunderstellet gjøres klar til sammenkobling med dekket i Yrkjesfjorden i Vats. Foto: Ukjent
Alle foto som blir tatt med i prosjektet registreres i samlingsforvaltningssystemet Primus, og blir herifra publisert for allmenheten gjennom nettportalen Digitalt Museum. Av disse 40.000 fotografiene skal rundt 7000 registreres i Primus. Når fotografiene blir registrert får de et unikt identifikasjonsnummer. Det blir også registrert flere emneord til hvert foto. Emneordene er søkbare i både Primus og på Digitalt Museum, og gjør det enklere å finne fram bildene i ettertid. Hovedemneordet til alle registrerte objekter i dette prosjektet er #draugen.
Hans Majestet Kong Harald klipte snoren under den offisielle åpningen av Draugen i 1993. Foto: UkjentStatsminister Jens Stoltenberg taler for de oppmøtte i messa på Draugen i 2001. Foto: Ukjent
Å velge hvilke foto som skal registreres er en stor del av jobben; det digitale arkivet er med på å forsterke bevaring og deling av historisk informasjon.
En bøyelaster henter olje fra lastebøyen på Draugenfeltet i juni 1997. Foto: Harald M. ValderhaugNorske Shell sitt hovedkontor stod klart på Råket i Kristiansund 1992. Draugenutbyggingen har hatt store ringvirkninger i Kristiansund, som er base- og driftsby for feltet. Foto: UkjentEn septemberkveld i ’92 samlet Norske Shell 600 gjester til en storslått grillfest for å markere den offisielle åpningen av lagerbygget på Vestbase i Kristiansund. Kommunikasjonssjef Alf Kristian Lillebo prøvedanser med sin sekretær Christina Hovde (t.v.) og avdelingsleder Asbjørn Harestad byr opp sekretær Gunhild Oftedal til en svingom før gjestene kommer. Foto: Bjørn Hansen/Tidens KravLagerbygget til Norske Shell på Vestbase i Kristiansund. Foto: Ukjent
For å velge hvilke foto vi skal bevare og registrere i kulturminne Draugen går vi gjennom et sett med retningslinjer. Vi definerer blant annet i hvilken grad fotografiet dokumenterer en historisk hendelse, periode eller endring. I hvilken grad gjengir fotografiet unik informasjon? Har vi registrert lignende foto tidligere? Hvilken teknisk kvalitet har fotografiet?
En annen viktig side ved Draugenhistorien er alle menneskene; samholdet og det sosiale, både offshore og på land.
17. mai på Draugen i 2013, Etter marsjering med faner og flagg på helikopterdekket ble det servert pølser, is og brus. Foto: UkjentMåltidene offshore har hatt stor betydning for de ansatte helt siden starten. Her er julebuffeten dekket med blant annet sjøkreps, reker, kamskjell, forskjellige typer kjøtt, kabaret og diverse salater. Foto: Ukjent
Mange fugler forviller seg ut til Draugenplattformen. Noen trenger en liten pause, og bruker plattformen som en mellomlandingsstasjon. Andre bruker Draugen som hekkeplass.
Her slippes en litt forfjamset lomvi. Foto: UkjentNederst på dekket har en gjeng krykkjer funnet seg til rette. Fuglene plukker med seg det de finner, og lager reder på rekke og rad. Foto: UkjentNy boligmodul blir heist på plass i 2013. Flotellet Regalia ligger ved siden av Draugen for å huse arbeiderne til installeringsarbeidet er over. Foto: UkjentArbeid i høyden. Stillasarbeidere i full gang på Draugen. Foto: UkjentOffshore-arbeidere står spent og overvåker det tunge løftet. Foto:UkjentI 2012 ble lastebøyen overflødig på Draugenfeltet. Et nytt og moderne lastesystem ble installert. Bøyen på 4.300 tonn ble slept til Stord hvor materialet ble resirkulert. Foto: Ukjent
For å identifisere fotografer, avbildede personer, situasjoner og installasjoner, sender vi påsynskopier til både tidligere- og nåværende ansatte i Shell. Mange har vært med på Draugeneventyret siden starten og er gode å ha når vi sliter med å registrere riktige emneord eller juridiske personer til fotografiene vi får inn.
Av Shadé Barka Martins, fotomedarbeider Norsk Oljemuseum
Statsarkivet i Stavanger presenterer ein serie oppdragsfotografi som Waldemar Eide tok for bedrifta Nordkronen as til 10-års jubileet i 1939. Bedriftsarkivet er omfattande og bevart like frå etableringa i 1928. Statsarkivet har fått materiale fram til 1996. Samvirkeselskapet Nordkronen vart skilt ut frå produksjonslaget Samhold for å starta opp med mølledrift i Stavanger. Drifta kom i gang i 1929 i store, nye produksjonslokale på Møllehaugen i austre bydel.
Dette bedriftsarkivet er ikkje minst interessant sidan det inneheld fleire seriar med oppdragsfotograferingar. Nordkronen engasjerte Erik N. Figved til å fotografera tomta før grunnarbeida starta i 1928. Fotografia til Waldemar Eide frå 1939 er den første større serien med interiørfotografi. Denne omfattar 14 signerte fotografi med formatet 16,5 x 23 cm, kleba på kartong. Tre av motiva er personalgrupper. Eitt av desse vart produsert i mange eksemplar og nytta som gåveeksemplar i spesialkonvolutt frå Waldemar Eide (sjå første fotografi nedanom). Dei andre er interiør frå laboratorium og frå lokale med ulike produksjonsprosessar.
Det er interessant å samanlikna serien til Waldemar Eide med seinare oppdragsfotografi av lokala og maskinparken. I dette bedriftsarkivet ligg det ei forskingsoppgåve og ventar for den som er interessert i oppdragsfotografi frå næringslivet, industrifotografi, og reklamefotografi. Kva ønskte til eksempel bedrifta å dokumentera når dei bestilte fotograf?
Her presenterer me eit lite utval av dei 14 fotografia til Waldemar Eide. Eide er kjend som kamerakunstnaren som var bevisst på bruken av lyset, mjuke konturar og perspektivet i motivet. Her gjekk han på tvers av den rådande retninga i 1930-åra, ikkje minst innan industrifotografiet og den såkalla mellomkrigsmodernismen. Kamerakunstnarar innan dette området produserte såkalla straight photography. Fotografia skulle vera klare, skarpe og sjå ut som fotografi, ikkje som måleri. Her i landet var denne retninga særleg representert ved den tyskfødde kunstnaren Ernst Schwitters.
Waldemar Eide var ikkje så begeistra for den meir radikale formbehandlinga som prega denne tidlegmoderne biletkunsten. I fotografia hans frå Nordkronen i 1939 ser me spor frå kunstretninga piktorialismen med det mjuke, måleriske fotografiet frå dei første tiåra på 1900-talet. Det var der Waldemar Eide kjende seg heime som kamerakunstnar. På same tida representerer også fleire av fotografia hans frå Nordkronen det nye industrifotografiet, som dei to siste i presentasjonen vår. Fotografia hans av interiør med moderne maskinar og produksjonsrøyr viser at når alt kom til alt var det kanskje motivet i seg sjølv som definerte ei stilretning.
Produksjonen til Stavangerarkitekten Lars Storhaug (1890-1963) spenner over en lang periode. Arkivet etter ham ble avlevert til Stavanger byarkiv i 1985 og inneholder først og fremst en stor produksjon av tegninger, men også en rekke fotografier, korrespondanse, notater, regnskapsprotokoller og samlinger av faglitteratur og trykksaker.
Portrett av Lars Storhaug. Foto: J.W. Eskildsen
Som arkitekt har Storhaug bidratt til å sette sitt preg på boligbebyggelsen på både Våland og Storhaug, men kanskje særlig Eiganes. Han står i tillegg bak en rekke fabrikker og næringsbygg. Hoveddelen av produksjonen hans er å finne i Stavanger, men han tegnet både privatboliger og næringsbygg i Sandnes, Klepp, Time og Eigersund.
Lars Storhaug har tegnet flere villaer i jugendstil på Eiganes. Her ser vi Eiganesveien 91 fotografert etter oppføring en gang mellom 1914 og 1918. Foto: Waldemar Eide
Her ser vi Lars Storhaugs fasadetegning av samme hus.
Lars Storhaug tegnet også en rekke næringsbygg; her en bensinstasjon i Kongsgata 48. Foto: Ukjent
Her ser vi en av Storhaugs tegninger til bensinstasjonen på bildet ovenfor.
Livsløp Lars Andreas Storhaug ble født 28. mai 1890 i Laksevåg og var sønn av kjelesmed Knud Johan Jensen, født på Askøy i Hordaland og Olava Ommundsdatter, født i Stavanger. De bodde da på Lille Damsgård. Foreldrene ble gift 3. november 1889 i Korskirken i Bergen.
Hans mor var syk og døde 17. mai 1892 og ble begravet 24. mai 1892 i Domkirken i Bergen. Dødsmeldingen til skifteretten viser at hun etterlot seg enkemann Knud Jensen og et umyndig barn.
Ettersom barnets far ikke hadde muligheter til å passe barnet samtidig som han måtte passe sitt arbeide overtok Murmester Lars Andreas Tørresson Storhaug og hans kone Kirsten Ommundsdatter ansvaret for den lille gutten. Kirsten var søster av barnets mor. Lars Andreas ble nok ikke adoptert bort, ettersom vi ikke hadde juridisk adopsjon i Norge før i 1917, men han ble oppfostret hos sin mors søster og hennes mann. I folketellingen for Stavanger Kjøpstad i 1900 står han oppført som sønn hos Lars og Kirsten Storhaug. Lars Andreas ble konfirmert i Stavanger Domkirke 1. oktober 1905 og han bodde da i Jens Zetlitz gate 38 i Stavanger.
I 1908 reiste han til Kunstakademiet i Wismar, Tyskland og studerte fram til 1912 da han kom tilbake til Stavanger hvor han startet et privatpraktiserende arkitektkontor samme år.
Lars Storhaug (nr. 2 fra høyre) på trappen til Stavanger Domkirke sammen med noen av sine medelever. Foto: Ukjent.
Den 28. mai 1928 giftet han seg i Stavanger Domkirke med Susanne Birk Bolstad. Hun var født 24. august 1900 og ble døpt i St. Johanneskirken 30. september 1900. Hun var datter av styrmann Østen Bolstad og hustru Hanne Laura Kristine Håversen.
Fra 1912 av arbeidet han i Stavanger som privatpraktiserende arkitekt fram til 1950, da han ble ansatt som overlærer ved Stavanger tekniske skole. Han drev sitt firma hjemmefra; først fra Storhaugveien 48, deretter fra Jelsagata 26, og til slutt fra sin egentegnede bolig i Tordenskjolds gate 71. I 1936 var han med på å starte Stavanger arkitektforening sammen med åtte andre av byens arkitekter, deriblant Sigrid Buch, Stavangers første kvinnelige arkitekt. (For en presentasjon av Buch, klikk her)
Lars Storhaug arbeidet som overlærer ved Stavanger Elementærtekniske Skole fra 1950. Foto: J.W. Eskildsen
I sine første år som arkitekt tegnet Storhaug først og fremst villaer, særlig i strøket rundt Eiganes; men han står også bak en rekke næringsbygg (bl.a. Stavanger Tinfabrik, Bryne Bommulsveveri og Vestlandske Gummivarefabrikk).
Lars Storhaug døde 17. august 1963 og ble gravlagt 22. august samme år på Eiganes Gravlund. Hans hustru Susanne døde 24. januar 1981 og ligger også gravlagt der. Ektebaret var barnløse.
Arkitektur I starten av sin arkitektkarriere var Storhaug svært influert av Jugendstilen. Mesteparten av Storhaugs tidlige villaproduksjon ligger i strøket ved Eiganes. I Eiganesveien står han som arkitekt for så mange som seks hus (hhv. nr. 51, 53, 59, 63, 86 og 91). Han har også tegnet Munkehagen 10 (daværende Dronningens gate 52) og Orknøygata 11 (den gang Kannikgata 49). De relativt ensartede husene, med halvannen etasje og sine sterkt skrånende tak, ble bygget over den korte perioden 1914-1918. Grunnplanen er nærmest kvadratisk og vinduene i andre etasje stikker ut som karnapper. Fasaden består av verandadør på midten, flankert av vinduer med skodder. I velkjent jugendstil har Storhaug brukt brutte linjer i både tak og karnapp.
Erling Skjalgssons gate 20, rett bak Der Stavanger kunstforening holder til i dag. Foto: Waldemar Eide
Arkitekttegning av enebolig til I. Wilhelmsen, Erling Skjalgssons gate nr. 20.
På 1930-tallet ble Storhaug mer påvirket av funksjonalismen. Storhaug var en av flere arkitekter fra byen som besøkte Stockholmsutstillingen i 1930 og ble svært begeistret for den nye, rene stilen han så presentert der. Om Storhaug var første arkitekt i Stavanger som tok funksjonalismen i bruk, vites ikke, men i et brev til murmester Fritjof Halvorsen datert 1931, kan Storhaug fortelle at han har tegnet en «funkisvilla»¹. Hvilket bygg dette dreier seg om, eller om det i det hele tatt ble oppført, vites ikke.
Utover 1930-tallet tegnet Storhaug en rekke funkisinspirerte villaer, bl.a. Bjørnøygata 11 (1934) for fabrikkeier Ulrichsen. Denne er bevart forholdsvis intakt. De fleste andre av Storhaugs funkisvillaer fra denne perioden har blitt ombygget, men man kan fortsatt se tydelige spor av stilen i hus som Eiganesveien 131, Bjørnøygata 3 eller Niels Abels gate 5.
Arkitekttegning av enebolig til fabrikkeier Rolf Ulrichsen i Bjørnøygata 11. Fasade mot sørMester Gottfrieds vei 8, Nyoppført i funkisstil. Huset som står der i dag er imidlertid svært annerledes. Foto: Waldemar Eide
Bennetters gate 10. Hus i funkisstil. Foto: Waldemar Eide
Storhaug var en aktiv formidler av denne moderne arkitekturen, ikke bare gjennom sine bygninger, men også i form av foredrag han holdt, bl.a. for Stavanger kunstforening².
Privatarkivet etter Lars Storhaug oppbevares ved Stavanger byarkiv og inneholder nærmere 600 fotografier og mer enn 3300 tegninger. Både det komplette tegningsarkivet og fotoarkivet kan ses på www.stavangerbilder.no
Oppføringen av villaen i Christian IVs gate 17 dokumenteres over flere bilder i Lars Storhaugs arkiv. Foto: Ukjent
Oppføringen av villaen i Christian IVs gate 17 dokumenteres over flere bilder i Lars Storhaugs arkiv. Foto: Ukjent
Oppføringen av villaen i Christian IVs gate 17 dokumenteres over flere bilder i Lars Storhaugs arkiv. Her males huset. Foto: Ukjent
Litteratur: Sørby, Hild: «Funksjonalistisk arkitektur i Stavanger» , Stavanger Museums Årbok 2001 Sørby, Hild: «Bidrag til Stavangers arkitekturhistorie mellom 1850 og 1930», Stavanger Museums Årbok 1983
¹ Sørby 2001, s. 23 ² Sørby 2001 s. 25
Takk også til Kjell Arne Rasmussen for korrektur og tilleggsopplysninger (24.02.2016)
Hermetikklaboratoriet sett fra Eiganesveien. Foto: MUST. Fotograf: ukjent.
Hermetikkindustriens Laboratorium ble høytidelig åpnet den 26. juni 1931 i Stavanger. Bak opprettelsen sto en samlet norsk hermetikkindustri. Tanken på et moderne forsøkslaboratorium hadde vokst frem med tiden. Hermetikkindustrien opplevde en voldsom vekst i årene frem mot 1. verdenskrig, mye av veksten skyldtes stadige forbedringer i produksjonsprosessen.
Hermetikkindustrien hadde flere utfordringer, som da fiskeboller gikk i oppløsning i boksen. Flere fabrikker leide da en kjemiker for å undersøke saken. Han kom frem til at det var en bakterie i potetmelet som løste opp fiskebollene. Andre utfordringer hermetikkindustrien hadde var analyse av fiskeråstoffet; hva er den beste olivenoljen eller tomatpureen for norske sardiner? Det var utfordringer knyttet til emballasje og hvilken type lakk som skulle brukes til de forskjellige produktene og ikke minst var det utfordringer knyttet til utvikling av nye produkter for hermetikkindustrien.
Driften av hermetikklaboratoriet ble finansiert av en avgift på all eksport av sardiner og kippers. Laboratoriebygningen ble tegnet av arkitekt Sigurd Lunde. Ved åpningen ble bygget kritisert av arkitekt Lars Storhaug, som hevdet: «Byget har et utpreget kasernemessig utseende, uten noen monumentalvirkning, uten noen uttrykk for bygningens funksjoner.»
Laboratoriet ble delt inn en bakteriologisk, kjemisk og maskinteknisk del. Direktør var Gulbrand Lunde, leder av bakteriologisk avdeling var Valborg Aschehoug og kjemisk avdeling ble ledet av Erling Mathiesen, alle dyktige forskere på sine felt. Laboratoriet ble utstyrt med tidens beste utstyr. I kjelleren ble det innredet en egen leggeavdeling hvor det kunne forskes på de fleste sidene av hermetikkindustrien.
Leggeavdeling i kjelleren. Foto: MUST. Fotograf: ukjent.
Leggeavdelingen ble utstyrt som en hermetikkfabrikk med maskiner, tredebord og autoklaver.
Falsemaskin i leggeavdelingen. Foto: MUST. Fotograf: ukjent.
Tidsskrift for Hermetikkindustri brukte store deler av juninummeret i 1931 på innvielsen av laboratoriet, her ble bygningen gjennomgått med tegninger og kommentarer fra arkitekten, den vitenskapelige staben ble presentert med utdanning, forskningsbakgrunn og studieopphold i utlandet. Flere representanter for hermetikkindustrien hilste laboratoriet velkommen og så frem til å samarbeide med det som ble omtalt som verdens mest moderne næringstekniske laboratorium.
Direktør Guldbrand Lunde var en kjent fagmann. Han hadde sin utdannelse fra den tekniske høyskolen i Zürich og Universitetet i Freiburg, etter studiene hadde han studert under to Nobelprisvinnere, professor H. Wieland og Fritz Pregl. Han hadde flere opphold i utlandet og ble i 1928 belønnet med sølvmedalje med diplom av Selskab for de Norske fiskeriers fremme for hans undersøkelser av jodinnholdet i norsk sjøfisk.
Direktørens kontor. Foto: MUST. Fotograf: ukjent.
Et av forskningsprosjektene som fikk stor betydning for hermetikkindustrien var studiet av emballasje og lakk. Blikket som ble brukt til hermetikkbokser trengte ekstra beskyttelse på innsiden, her ble det brukt lakk. Laboratoriet studerte metodisk forskjellige typer lakk og hvordan denne reagerte med forskjellige typer råstoff. Lakken på innsiden av sardiner i olivenolje er forskjellig fra lakken på bokser med sardiner i tomat. Da krigen brøt ut fikk dette arbeidet stor betydning for valg av alternative emballasjetyper. Laboratoriet var tidlig ute med forskningsprosjekter på bruk av aluminium i hermetikkindustrien.
Etter krigen jobbet laboratoriet aktivt med internkontroll og dokumentasjon av rutiner på fabrikkene sammen med amerikanske myndigheter. Laboratoriet var også med på forskningen rundt den automatiske tredemaskinen, forsøk med frysing og tining av fiskeråstoff, og de utviklet løsninger for moderne fabrikker, inkludert bruk av datateknologi.
Hermetikklaboratoriet hadde egen bygning for forsøksdyr. Foto: MUST. Fotograf: ukjent.
Hermetikklaboratoriet sin rolle endret seg etter hvert fra en aktiv rolle for hermetikkindustrien til å satse på flere områder innen næringsmiddelforskning. Blant annet var laboratoriet med på å forske frem måter å pakke ferdige middager i plastikk, forløperen til Fjordlands middager. I 1985 ble laboratoriet en del av stiftelsen NORCONSERV, sammen med hermetikkindustriens fellesorganisasjoner og Hermetikkfagskolen.
Ved inngangen til et nytt årtusen var fremdeles NORCONSERV en viktig faktor i matforskning både nasjonalt og internasjonalt. Stiftelsen jobbet blant annet sammen med Gastronomisk Institutt på flere prosjekter. Et av disse prosjektene var etableringen av Måltidets Hus på Ullandhaug. Tanken bak etableringen var at en skulle samle flere aktører innen næringsmiddelforskning på et sted og skape et unikt forskningsmiljø.
For å finansiere sin andel i Måltidets Hus solgte NORCONSERV de gamle bygningene til laboratoriet og fagskolen på Eiganes til Stavanger Kommune. Kommunen overtok bygningene for å sikre vern av disse to viktige nasjonale bygningene. I forbindelse med flyttingen til Ullandhaug fikk Norsk hermetikkmuseum både gjenstander, foto og arkivmateriale som hadde tilhørt stiftelsen NORCONSERV. Alt i alt er dette en av de største gavene museet har fått. Bildene som brukes her ble tatt i forbindelse med åpningen av Hermetikklaboratoriet i 1931, og ble brukt for første gang i Tidsskrift for Hermetikkindustri sin presentasjon av Hermetikklaboratoriet i juni 1931.
NORCONSERV lever videre som en del av NOFIMA på Måltidets Hus, og formålet er fremdeles å drive forskning i samarbeid med næringsmiddelindustrien.
Møterom på hermetikklaboratoriet. Foto: MUST. Fotograf: ukjent.
Kilder
Tidsskrift for Hermetikkindustri Juni 1931
John Gunnar Johnsen: Hermetikkindustriens Laboratorium 1931- 2006.
Tidligere i år ble Stavanger byarkiv testamentert hele lysbildearkivet etter ekteparet Jacob og Arna Margrethe Kvæstad.
Paret var svært bereiste og begge to hadde æresmedlemskap i Turistforeningen. Jacob Kvæstad var en ivrig hobbyfotograf, og er ifølge Stavanger Aftenblad sannsynligvis den person som har hatt flest bilder på trykk uten å være ansatt eller tilknyttet avisen. Klikk her for å se artikkelen.
Fotoarkivet som består av flere tusen lysbilder, inneholder for det meste motiver fra parets mange utenlandsreiser. Imidlertid var der noen titalls flotte fargefotografier som illustrerer dagliglivet i Stavanger på 1950- og tidlig 1960-tall. Stavanger Byarkiv presenterer flere av bildene på sin egen hjemmeside (klikk her for å komme til utstillingen). Du finner også flere av dem her på Fotonettverk Rogaland sin nettside.
Fredag 14. november 2014 disputerer konservator Trond Erik Bjorli ved Norsk Folkemuseum. Avhandlinga hans har tittelen Fotografisk og nasjonal modernisering i fotografen Anders Beer Wilses bildeproduksjon ca. 1900 – 1910. Disputasen skjer ved Universitetet i Bergen.
Det er ikkje ofte vi har doktordisputasar med tema frå fotografihistora. Derfor er dette både historisk og gledeleg. Anders B. Wilse er den store nasjonale fotografen vår. Neste år, i 2015, er det 150 år sidan han vart fødd. Dette skal markerast med utstillingar, bøker og anna fleire stader i landet vårt.
Wilse hadde ein svært stor produksjon i perioden 1901 – 1949. Negativarkivet hans er delt etter tema mellom fleire nasjonale museum. For oss i Rogaland er negativarkivet ved Norsk Folkemuseum med topografiske og kulturhistoriske motiv det mest aktuelle.
Anders B. Wilse fotograferte mange gonger i Rogaland etter at han flytta heim til Noreg frå USA hausten 1900. Sommaren 1905 fotograferte han om lag på den staden der me i dag trur slaget i Hafrsfjord stod i år 872. Det spørst om ikkje Wilse hadde denne historiske hendinga i tankane då han oppsøkte Hafrsfjord i juni 1905, rett etter stortingsvedtaket om oppløysing av unionen med Sverige. Eit postkort med dette nasjonale motivet ville sikkert selja godt då. Foto: Anders B. Wilse. Statsarkivet i Stavanger.
Dette materialet viser at Anders B. Wilse og i seinare år son hans besøkte Rogaland minst 20 gonger mellom 1902 og 1942. Minst 3 000 av 80 000 negativ i denne delen av arkivmaterialet etter Wilse er frå fylket vårt.
Vil du lesa meir om Anders B. Wilse og fotografia hans frå Rogaland, kan du gå til boka Fotografihistoria sett frå Rogaland (Lisabet Risa, Wigestrand forlag, Stavanger, 2011).
Her er artikkel nr. 8 i vår serie om dei første kvinnelege fotografane i Rogaland, skrevet av Lisabet Risa, Statsarkivet i Stavanger.
Hannchen Jacobsen var fotograf og forretningskvinne i Stavanger tidleg på 1900-talet. Ho høyrde til fotograf-familien Jacobsen. Dette familiefirmaet eksisterte i 51 år i byen. Firmaet Hannchen Jacobsen etablerte i 1904, fekk ei levetid på 18 år. Hannchen Jacobsen sjølv døydde alt i 1908. Ho sette likevel varige fotografiske spor etter seg, ikkje minst ved dei mange fotografiske reportasjekorta frå kongebesøket under kroningsreisa i 1906.
Hannchen Jacobsen, fotograf i Stavanger tidleg på 1900-talet. Foto: Hannchen Jacobsen/Arkivverket
Sjå artikkelen Lisabet Risa har publisert i nettutstilling på Arkivverket si heimeside.
