Undertittelen til denne artikkelen om amatørfotograf Peder Netland (1892-1981) er det dottera Astrid Netland Førland (1936-2021) som står for. Under eit intervju med henne på førsommaren 2018 gjev ho eit levande bilete av faren, både som privatperson og som fotograf. Ho brukte då spontant orda «om seg og for seg» om han.
Framtidsoptimisten
Fotoarkivet etter Peder Netland stadfester også dette inntrykket. Bileta viser ein vital person som med stor iver har dokumentert livet rundt seg, både som yrkesmann, som far og ektemann, som venn og selskapsmann, og ikkje minst som turist med bil og telt. Sirdal var eit populært reisemål, men han og familien farta også over store deler av Sør-Noreg.
Dei Netland fekk tidleg bil, som vart skifta ut med nye modellar etter som tida gjekk. Bilane er hyppige motiv i bileta. Astrid fortel om bilen dei hadde under krigen, ein Falcon Knight, var tyskarane svært interesserte i. For å hindra dei i å ta i bruk bilen, gøymde Peder demonterte bildelar i høyet i løa og mellom bordkledningane på loftet. Med ein demontert bil skulle me tru at utfartstrongen vart stoppa under krigen. Men det forhindra ikkje den aktive familien frå å reisa på tur. Då tok dei syklane fatt. Frå krigsåra finst det fleire bilete frå sykleturar til Sirdal.
Peder Netland var elektrikar og bonde – i den rekkjefølgja – på garden Netland i Time kommune. Sonen Jomar Netland (1944-2022) fortel at han aldri kunne hugsa faren mjølka ei einaste ku. Det var det jentene på garden som gjorde.
To gode venner
I samtida var Peder Netland kjent som ein ivrig amatørfotograf. I alle år hadde han også god kontakt og var nær venn med ein annan, og svært kjent amatørfotograf, Magnus Espeland (1903-1990). «Espela’en og far var gode bossar heile livet» fortel Astrid. «Og tenk det, gamle Espela’en, han grein då far døydde» fortel ho vidare. At dei var nære vennar, går tydeleg fram av bileta til Netland. Dei var mykje i lag saman med ektefellane sine på turar og i festlege lag. Og dei var kvarandre sin faste frisør heilt til det siste.
Espeland kom også gjerne på åleinebesøk til Netland om sundagsføremiddagane, men då kom han kan hende helst i rolla som styrar på «Buå», Samverkelaget på Frøyland. Astrid fortel at han likte å sjekka grytene på komfyren for å sjå kva som stod på sundagsmenyen, og han hadde gjerne kommentarar til varekjøp. Det tykte nok kona i huset var i drygaste laget: «Du må ta med deg Marta, kona di, når du kjem innom om sundagane!» meinte ho. «Nei, ho treng for lang tid å stella seg» repliserte den travle samverkestyraren. Dei to kameratane kunne sjå over Frøylandsvatnet til kvarandre sine heimar. Etterkomarar til Espeland fortel at han rett så tidast kunne seie: «Nå ser dei lysbilete der borte på Netland». Det synte på det spesielle lyset frå stovevindauget.
Amatørfotograf og systematikar
Det er ikkje klart når Peder Netland fekk det første kameraet sitt. Eitt av dei tidligaste bileta er datert 1919 og viser gardstunet på Netland i vinterdrakt. Kameraet, eit Kodak-apparat med belg, eksisterer framleis. Det har vore bortgøymt i mange år og er ikkje brukande lenger. Likevel kan fagfolk på området slå fast at Netland har passa godt på apparatet. Kameraet har plass til både stativ og støtte, og det hadde sjølvutløysar. Inni kameraet ligg framleis ein ubrukt film av typen Kodak 122.
Peder Netland var systematikar. Det har me fått bekrefta både av dei som kjente han, og på måten han katalogiserte og oppbevarte bileta på. Kvart negativbilete vart plassert i eigen konvolutt påskrive dato, stad og enkle motivopplysingar. Av og til noterte han også instillinga på kameraet. Konvoluttane er numererte og plasserte i tre sjølvlaga trekassar med skuvelok på toppen, som eit gamaldags pennal.
På loftet hadde han innreidd mørkerom der han framkalla bileta sine. Døra til mørkerommet var alltid låst, ingen fekk koma inn utan ved tilsyn av faren. Astrid hugsar at han hadde lyspærer i ulike fargar der inne. Der var også plassen han trekte seg tilbake til når han ville vera i fred. Til eksempel for å lesa aviser eller magasin han abonnerte på, og som han systematiserte og arkiverte. Og dit lurte han seg opp når det vanka delfiakake i heimen. Den likte han særs godt, og på loftet fekk han ha kaka heilt åleine. «Eg måtte alltid laga to delfiakaker», fortel Astrid.
Gild, men prinsippfast
Peder Netland var ein veldig gild far, men kunne vera noko streng, fortel Astrid vidare. «Han likte ikkje alt det me ungane fann på, men då vart det jo ekstra spennande med alt som var ulovleg.» Eitt døme på ufråvikeleg prinsipp hos faren var då Astrid byrja å knota på språket etter å ha budd i Suldal ei tid. Det skulle Peder ikkje ha noko av. «Me må halda på morsmålet!» forkynte han strengt. Mora var mildare. Ho sa han ikkje måtte vera så streng og meinte dessutan at suldalsmålet var veldig fint. Men i slike saker var ikkje Peder til å rikka.
Han likte veldig godt å fotografera ungane, både sine eigne, men også andre sine ungar. Han foreviga særleg Karen og Ester, dei to eldste døtrene. Dei mista mor si då dei var eitt og to år gamle. Peder sat att som enkjemann. Kanskje førte denne situasjonen til den hyppige fotograferinga av dei to jentene. Blant desse bileta finst nydelege barneportrett.
Peder Netland merker seg også ut som post mortem-fotograf, noko som hadde vore vanleg på slutten av 1800-talet. Han har eit post mortem-bilete av ein liten gut (ukjent) i samlinga si. Han fotograferte også den første kona si, Agnes, som død i heimen. Og han fotograferte begge foreldra sine etter at dei var døde, mora så seint som i 1951. Dette var ikkje vanleg lenger på denne tida.
Peder Netland gifta seg om att og fekk fire barn til med Eldbjørg, den nye kona. Astrid er ei av desse døtrene. Ho fortel at det ikkje alltid var like populært å posera når faren absolutt ville fotografera dei. Det finst derfor sure geipar i barneansikta på fleire bilete. Hovudinntrykket av fotoarkivet er likevel at det leikne og det festlege stod høgt i kurs på Netland, både blant ungar og vaksne på garden. Netland hadde med seg fotoapparatet over alt. Han var stolt av heimen sin og fotograferte husa på garden frå fleire vinklar, både sommar og vinter i tillegg til arbeidet i onnene. Deler av interiøret i heimen har han også foreviga.
Elektrikaren
Fotoarkivet etter Netland speglar også det eigentlege yrket hans som elektrikar og montør ved Time elektrisitetsverk frå 1917 og framover. I arkivet finst fleire bilete av gamle trafokioskar som nå er borte. Han fotograferte også Gustav Sivertsen og familien hans på Fotland kraftverk, kor Sivertsen var den første maskinisten (1915-1959). Som elektrikarar fór dei også høgt til vêrs, både i elverket og televerket sine stolpar som måtte reparerast. Dette arbeidet er også dokumentert gjennom fotoapparatet.
Kulturskatt
Då Peder Netland døydde i 1981, etterlet han seg to typer fotosamlingar:
Ei samling av 1946 negativar, inkludert 138 glasplater. Denne samlinga vart (etter avtale med arvingane frå andre ekteskapet hans) innlevert til Time bibliotek, som har skanna og digitalisert bileta. Dei ligg tilgjengeleg på nettsida til Digitalt Museum. Originalsamlinga vert oppbevart hos Interkommunalt arkiv i Rogaland, kor Time er ein av medeigarkommunane.
Den andre samlinga, ei lysbiletesamling, er i familien etter hans første ekteskap sitt eige. Det er ikkje kjent kor stor denne samlinga er, heller ikkje tidspunkt for fotografering eller kva motiv bileta har.
Særeigne motiv, komposisjon, lyssetjing og god teknisk kvalitet på mange av bileta gjer fotoarkivet etter Peder Netland til ein stor kulturskatt. Han dokumenterte byggverk og monument overalt der han ferdast, noko som har vekt nasjonal interesse frå fleire kulturinstitusjonar. Han dokumenterte også mange tekniske nyvinningar. For utan slekt og venner fotograferte han også folk han møtte på reisene sine. I tillegg fortograferte han passfoto til grensebuarbevis under andre verdskrigen. Og ikkje minst dokumenterte han eit rikt familieliv i kvardag og fest. Fotoarkivet viser avtrykk etter ein sosial person som var for seg og om seg og som elska livet.
Amatørfotograf Peder Netland (1892.1981)Døtrene Berta og Astrid Netland. Dottera Berta i stampen, 1934El-kiosken på Herikstad, 1936Ingeborg Løge på telefonsentralen, 1926Interiør fra kraftstasjonen på Fotland, ca. 1920Interiør, kaktusar. 1936.Karen og Nils kjem køyrande til gards, pinsedag 1947.Oddvar og Berta i karnevalsdrakter. 1952.Potetoptak. På traktoren sonen Per Netland, 1953Trygve Kverneland med sjølvlaga vaskemaskin, 1950
Han averterte sin virksomhet i Stavanger Amtstidende og Adresseavis 29. juni 1853: «Daguerreotyp Portraiter, fine og kraftige, aftages hver Dag i Hr. Consul Kiellands Gaard paa Holmen. Mit Atelier er aabent fra Kl. 9 om Formiddagen til Kl. 5 Eftermiddag. Det Bifald jeg under mit toaarige Ophold i Christiania har erhvervet mig lader mig haabe at det ogsaa vil lykkes mig her at vinde det ærede Publikums Tilfredshed». «I 1859 og -60 averterte han i Stavanger Amtstidende sitt atelier i «Hrr Lønnings Gaard». Denne var i Kirkegaden «lige overfor Børsen», et atelier som senere mange Stavanger-fotografer har holdt til i. Han regnes for Stavangers første fastboende fotograf, i 1865 var han en av byens 6 fotografer.» Han avsluttet sin virksomhet i Stavanger i 1866 og flyttet etter alt å dømme tilbake til Danmark i 1868. (Kilde: https://lokalhistoriewiki.no/index.php?curid=109867)
Nedenfor presenteres et lite utvalg av hans bilder i Misjons- og diakoniarkivet. Utvalget er basert på 37 digitaliserte versjoner av bilder framkalt på papir i arkivets database på FotoWeb. De fleste bildene er carte-de-visite portretter, og fire bilder er tatt utendørs.
«Reg.kort: «Misjonsskipet Elieser utenfor Sandvigsverftet, Stavanger. Til høyre Bjergsted. Ca. 1865.» [Et likt bilde har denne teksten]: «Ant. februar 1865, da Elieser kom fra Bergen, og gikk til Sør-Afrika via England. Seilte fra Stavanger 27.2.1865.» Foto: Hans P. Thykier. Arkivreferanse: VID-MDA-A-1045-Ua-Norge-07.«Bakside: «Misjonsskolen som nybygg, 1864.»» Foto: Hans P. Thykier. Arkivreferanse: VID-MDA-A-1045-Ua-Norge-10.«Reg.kort: «Forstanderboligen på Misjonsskolen. Lars Dahles hus nåværende gen.sekretærbolig, ca. 1864-70.»» Foto: Hans P. Thykier. Arkivreferanse: VID-MDA-A-1045-Ua-Norge-10.«På registerkortet: «Misjonsprest Ole Sigbjørnsen Steenberg. Misjonsskolens 1. kull. Født i Lund, Dalane 27. aug. 1834, død på Imfule [misjonsstasjon i Zululand, Natal, Sør-Afrika] 2 sept. 1906. Foto: H.P. Thykier, ca. 1864.» Arkivreferanse: MDA-VID-MHS_A-1045_Uc_000020.Se tekst under neste bilde, som er av baksiden av dette fotografiet.«Bakside: Frk. Hirsch (senere fru Borgen) [er skravert over], frk. Wang (senere fru Borchgrevink), Lars Dahle, og frk. Dahle (senere fru Stueland). [Her står det mer, men..feil?]». Foto: Hans P. Thykier. Arkivreferanse: VID-MDA-A-1045-Uc-Mad-08-06.
Du kan lese de andre artiklene i serien om rogalandsbilder i Misjons- og diakoniarkivet ved VID her:
Blant noen esker med bilder, album, klisjeer og trykksaker fra Norsk grafisk museum dukket det i høst opp et postkortalbum. Det viste seg at det ikke var knyttet noe informasjon til albumet, og bildene tydet ikke på at albumet hadde noen tilknytning til grafisk virksomhet. Som fotoarkivar søker man gjerne svar på spørsmål som: hvem har tatt bildene, når og i hvilken sammenheng ble de tatt, hvem har eid dem, hvordan har de brukt bildene og hvordan havnet albumet på museet? Her stod vi på bar bakke. Men et album rommer så mange historier at vi snart hadde et bilde både av postkortfotografenes virksomhet, alle de små og store forlagene og av levde liv for over hundre år siden.
I denne artikkelen vil jeg bruke albumet som et eksempel på hvordan digitaliserings- og katalogiseringsarbeid kan gi gjenstandene nye meninger og gi ny kunnskap om en annen tid og kultur.
POST KORT ALBUM
Innenfor permene trukket i grønn tekstil lå det 120 postkort, noen var omhyggelig satt inn i kronologisk rekkefølge, to på hver side, mens andre lå hulter til bulter. Med få unntak var kortene adressert til Olava Lunde, telegrafist fra Stavanger, i perioden 1902-1913. 117 av bildene er trykte fotografier (noen er på fotopapir), et postkort er i skinn og to er tegnede illustrasjoner.
De to første bildene viser steder Olava bodde over lengre tid, Hetlandsgaten 2 i Stavanger og Steinnesvåg på Finnøy. Resten av kortene er for det meste fra korrespondanser mellom Olava og venninner. Motivene er først og fremst hentet fra byer og bygder, men det er også noen postkort med bilde av privatpersoner eller fra unionsoppløsningen.
I et album er bildene satt inn i en kontekst sammen med tekst, plassering, formgiving og bruksspor, som løstliggende bilder, samlinger og arkiv ellers ikke har. Bare det at postkortene er satt inn i et album tyder på at de har hatt en spesiell betydning for eieren. Hvert postkort rommer små bruddstykker fra levde liv. I et album blir bruddstykkene satt sammen til en større helhet. Til slutt kan vi se konturene av en hel historie.
Albumet vekket nysgjerrighet. Hvem var Olava Lunde, hvordan kom albumet til Norsk Grafisk Museum og hvem var alle fotografene og forleggerne? I det følgende vil jeg med utgangspunkt i albumet forsøke å danne et bilde av Olava Lundes historie og hvordan det kan ha vært å være yrkesaktiv kvinne i en tid med store omveltninger.
De fleste postkortene kan dateres. Ekspedisjonsdatoen kan stå på poststempelet, avsender kan ha skrevet dato for hilsenen eller fotografen kan ha tatt med årstall sammen med navn. Datoene kan altså enten vise når hilsenen var skrevet, når kortet ble sent fra by til by eller når bildet ble tatt. Mange av postkortene har også kjent fotograf og/eller forlag. Det ville derfor vært mulig å dykke inn i postkortfotografenes og forlagenes historier. I denne omgang har jeg valgt å ikke følge dette sporet videre, men her venter det flere forskningsoppgaver.
Julehilsen til Olava i 1902. Bildet er av Breiavatnet i Stavanger sett mot øst. Utgitt av Photo-Hall/Jan Greve, antageligvis samme år. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-007
POSTKORT I NORGE
Det eldste postkortet i albumet er fra 1902. Da hadde postkortene allerede eksistert i flere år. Det første kjente postkortet med et gjengitt fotografi i Norge, nærmere bestemt Nordkapp, er fra 1887. Dette var fire år etter at myndighetene hadde godkjent privat produksjon av postkort hvor avsender kunne klistre på ferdig frankerte frimerker. Etter dette økte produksjonen og bruken av postkort sakte, men sikkert. Det var først og fremst prospektkort med motiv fra de store byene eller mest besøkte turiststedene.1 Prospektkort er et postkort med bilde av et sted eller en bygning. De tidligste kortene kjennetegnes av stedsprospekter med rom for å skrive hilsen rundt, over eller under bildet. Fra 1905 ble det tillatt med et felt for hilsen på adressesiden, og dermed kunne hele baksiden brukes til bilde.2 Utviklingen er godt synlig i postkortalbumet.
Det ble brukt en litografisk trykketeknikk3 til fremstilling av de første prospektkortene. Ved hjelp av flere trykk med forskjellige farger, kunne man få fine fargebilder. Tidlig på 1900-tallet gikk forlagene over til lystrykk.4 Farger måtte da tilføres enten med pensel eller sjablonger. På mange av disse kortene ser det ut som fargene har blitt påført mer unøyaktig. De fleste kortene forble imidlertid i svart-hvitt.
HVEM VAR OLAVA LUNDE?
Det første postkortet i albumet viser fire kvinner som smiler til fotografen fra en veranda i Hjelmelandsgata 2 i Stavanger. Olava og søsknene bodde der rundt 1910. Kan Olava og Klara være blant de avbildede? Kortet er privatprodusert, og er uten tekst på baksiden. Ukjent fotograf. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-001.
Olava Andrea Cathrine Lunde ble født i 1881 i Stavanger. Hun var eldst av de tre barna til skipper Ole Andreas (1845-1903, fra Hundvåg) og Anna Elisabeth Lunde (f. Johnsen, 1854-1910). I 1891 kom broren Trygve, og i 1894 kom lillesøsteren Klara.
I folketellingen fra 1900 er Olava registrert som telegraflærling med bosted hos besteforeldrene, Nikolai og Hanna Johnsen i Stavanger. På denne tiden hadde familien flyttet til Steinnesvåg på Finnøy, hvor foreldrene drev en landhandel. Olava hadde nok måttet flytte ut for å utdanne seg til telegrafist. Kortene frem til 1904 er allikevel adressert til Steinnesvåg, så hun var nok hjemme ofte. I 1903 døde faren. Tre år etter flyttet familien til Stavanger, men de fortsatte å tilbringe juletida på Steinnesvåg frem til og med 1907. I 1907 startet Olava å jobbe som telegrafist i Stavanger, etter å ha jobbet i ett år på telegrafstasjonen i Haugesund. Etter dette bodde hun sammen med søsknene sine i Hjelmelandsgate 2 i Stavanger, med unntak av muligens en periode hos besteforeldrene i 1909 og et kort opphold i Florvåg på Askøy i 1910. Kanskje hadde hun et kortere engasjement som telegrafist der? Det ser ut til at Olava aldri stiftet familie med mann og barn, og hun døde i 1945 i Stavanger.5
“Du har det vel travelt nu, da fisket er bedre nu” står det på dette postkortet til Olava fra Helga, Augusta Frisak og Edle. Det ble sendt i mars 1907. Da bodde og jobbet Olava på telegrafstasjonen i Haugesund. Vi kan se for oss at mange tilreisende i fiskesesongen gav mer arbeid for byens telegrafstasjon. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-048.
KJÆRE NU
Olava var tidlig i 20-årene da hun startet å samle på postkort. De første årene kom kortene fra Stavanger, men etter hvert begynte venninnene å reise rundt i landet, fra Kristiansand i sør til Trøndelag i nord. Flere av venninnene var telegrafister, og mye av venninnenes reising var knyttet til tjeneste i andre deler av landet. De forteller om engasjementer de gleder seg til å være ferdige med, eller som dessverre går mot slutten. Flere ganger ber de Olava om å hilse til kontoret.
“Vet du at Bu er konst. kasserer og jig er konst. i Bus post?”
ST.G 02961-052
I flere av kortene tiltales Olava med kallenavnene “Nu” eller “Polava”. Hilsenene tyder på en tett, humoristisk og vennskapelig tone. Flere av avsenderne bruker også forkortelser istedenfor egne navn, som “Ry”, “RO”, “B” og “An”.
“Og tak for al ærting o.s.v. i det gamle aaret. Din alt andet end kjære Sud”
ST.G 02961-052
Olava må ha vært en flittig skribent selv, og hun takkes ofte for sine brev og kort. I 1912 startet for eksempel venninnen Elisa sitt kort med: “End om jeg havde været saa flink som dig til at glæde mine medmennesker med lidt nyt”. Og det var nettopp det postkortene dreide seg om: å styrke forbindelser og vennskap, ved å formidle hva nytt som hadde skjedd i det siste, som det “deilige” været, besøk i teater, badeturer og lignende, men også om sykdom, død og hverdagslige ønsker.
Dette postkortet er laget ut av et privat bilde. Fire unge kvinner sitter ved et bord og leser, tegner, syr og hekler. Foruten avsenderen av kortet, Klara, er Tally Solberg og Ragnhild Raaholdt blant de avbildede. På bordet er det bilde av en mann, et skrin, en karaffel, børster, penner, blekk og blyanter. Klara (kanskje søsteren) konstaterer ganske enkelt at «Vi har det ikke saa fint til hverdags, som vi har det der». Ukjent fotograf, ca. 1905-1910. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-046.
Hele 45 av postkortene har hilsener knyttet til jul, nyttår og bursdager. Det var altså vanlig å sende en hilsen til disse anledningene, men det var også vanlig å sende hilsener uten noen bestemt tilknytning til høytid eller bursdag. Selv om det er litt flere kort fra sommeren, er det ikke et gjennomgående trekk at venninnene sendte sommerhilsener, slik man gjerne har gjort i senere tid. Olava fikk flest kort i perioden 1904-1912. Det ble nesten ikke sendt noen kort etter frembruddet av første verdenskrig.
1905 blir av kunsthistoriker Ivar Ulvestad kalt for “det betydeligste postkortåret av alle”6. Ulvestad er blant dem som har skrevet mest om postkortenes historie i Norge, med bøkene «Vennlig hilsen. Postkortenes historie i Norge» (1988) og «Norske postkort. kulturhistorie og samleobjekter» (2005). I årene rundt unionsoppløsningen ble det sendt postkort som aldri før. Også Olava Lunde sendte og mottok mange kort dette og det påfølgende året. Syv av postkortene fra 1905 og 1906 er bilder av den nye kongen eller hendelser knyttet til unionsoppløsningen. Noen av disse kortene har ingen påskrevet hilsen eller adresse. Olava må ha kjøpt dem selv, eller fått dem i brev.
Kong Haakon VII avbildet sammen med det norske flagget, riksvåpenet og teksten «NORGES KONGE». Fotografen har signert med M. & W 1905. Vi vet ikke hvem dette var. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafiske museum, ST.G 02961-036.
Korrespondansen fra en by til en annen må ha gått fort. Postkortene kunne være fremme dagen etter at de ble skrevet. Det ser vi både på poststemplingen, og på innholdet i hilsenene. Flere ganger avtaler de ting som skal skje 1-2 dager frem i tid, som da Olava blir bedt om å kjøpe blomster i byen:
“Kjære Olava Vil du forsørge 3 by buketer til en pris af omkring kr 1;25 pr stykke. Sende hjem med (…) på onsdag saa betaler vi Johnsen for dem. Alt vel. Hjemme ver alle hilset. Hesby 22.02.09. Hendrik Vestbo skal begraves Torsdag, Magrethe kom i gaar.”
ST.G 02961-042.
Kortet ble sendt på mandag, var fremme i Stavanger på tirsdag og blomstene skulle sendes på onsdag, kanskje til begravelsen på torsdag. Olava må ha bodd hos besteforeldrene på denne tiden, mens hun jobbet på telegrafstasjonen i Stavanger.
Fra kontinentet gikk postgangen som regel over bare 2-3 dager.
EN YRKESVEI FOR KVINNER
Den første offentlige telegraflinjen i Norge åpnet i 1855, og få år etter ble de første kvinnelige telegrafistinnene ansatt. Dette var den første offentlige funksjonærstillingen kvinner kunne ha. En grunn var at kvinner ikke krevde like mye lønn som menn, men det var også et mål å åpne yrkeslivet for skikkede kvinner. Antallet kvinnelige telegrafister økte raskt. Dette var et trygt og godt ansett yrke, til tross for at telegrafistinnene ikke fikk gifte seg før i 1906, og da måtte man søke om å få fortsette dersom man ønsket å gifte seg. Det kan nok derfor ses på som typisk at Olava ikke stiftet familie.7
Moderniseringen av landet var også et motiv for postkortfotografene. Her har de nye telefonlinjene i Kristiansand blitt foreviget. Foto: Ukjent fotograf, 1905 – 1909. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-102.
PROSPEKTENE
Motivene er en del av kommunikasjonen mellom Olava og hennes venninner. Vi må anta at de har hatt flere muligheter i valg av motiv, som blant annet illustrerte postkort av nisser. Allikevel er det prospektkortene som er dominerende i albumet. Kan Olava ha fått andre typer postkort også, men valgt å bare sette inn prospektkortene og noen få illustrasjoner, kanskje av det hun så på som viktigst? Bildene sier noe om det de så på som viktig i sin tid, som unionsoppløsningen, Bergensutstillingen og stemmerett for kvinner. En gjennomgang av flere postkortalbum vil avdekke om det var en generell tendens at det ble sendt mest prospektkort, eller om det er spesielt for dette albumet.
Avsenderne har valgt prospekter fra de stedene de befant seg på, slik vi også velger når vi sender postkort hjem fra ferie. I og med at postkortene ble sendt hele året, og ikke bare fra ferie, dominerer motiver fra de stedene der venninnene bodde.
Vi ser av grafen over at Stavanger dominerer på de første postkortene, mens kortene fra 1908 og utover kommer fra mange flere ulike steder. Fra 1908 til 1910 er faktisk ingen kort fra Stavanger, men Bergen blir mer tilstedeværende. Bergen og Finnøy er de mest dominerende stedene i denne tidsperioden. Olava og familien flyttet fra Finnøy i 1906, men var tilbake flere ganger i 1907. Dermed var det naturlig at relasjonene med venner og familie på Finnøy ble opprettholdt gjennom postkorrespondanse i årene som fulgte. Dette var også de første årene hvor Olava, og kanskje også flere av hennes venninner, var ferdig utlærte telegrafister. Det ser dermed ut til at de har fått kortere eller lengre engasjementer andre steder i landet i årene som fulgte. Flere endte i Bergen. Etter hvert ser vi at flere har dratt på rene ferieopphold. Suldal var et populært turistmål tidlig på 1900-tallet, og fra 1911 kommer flere av kortene derfra.
Grafen over viser motivene delt inn i kategorier. Det er en overvekt av bilder som viser landskapet fra litt avstand, enten det er bygdelandskap eller bylandskap. Landemerker og kjente bygninger er også godt representert, i likhet med bygater og parker i byene. Blant prospektkortene er det få nasjonalromantiske fremstillinger av landskapet. Det er flere fremstillinger av kulturlandskap enn av natur. Bygdene er “saklig” dokumentert der de ligger mellom fjord og fjell, ryddige og folketomme. Noen fremstillingsformer går igjen, slik som vi ser på bildet under. Disse kortene har sannsynligvis blitt fremstilt med tanke på både et lokalt marked som ville kunne kjenne igjen sitt hjemsted, og en bredere målgruppe, hvor bygdene representerte norskhet.8 Kanskje Olava samlet på disse postkortene for å kunne reise og oppleve landet (og utlandet) gjennom bildene?
Øystese i Kvam kommune. Det er et kryss på taket der avsender bodde. Fotograf Torstein Lofthus, 1905-1908. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-074.
Ivar Ulvestad skriver i boka “Norske postkort” om avbildingen av bygdene som landskaping. Motivene er valgt ut fra forventningene om stedet, og med stedet menes gjerne offentlige bygninger, næringsområder og transportknutepunkter. Også Lisabet Risa fremhever denne formen for gjengivelse av bygde-Norge.9 Jeg vil også fremheve den motivgruppen som er vist i bildet over, hvor bygda vises fra avstand sammen med fjord og fjell, uten fokus på noen bestemte bygninger, knutepunkter eller lignende. Denne motivgruppen etterfølges av flyfotografiene noen tiår senere. Vi finner også slike oversiktskort fra byene, men her er motivene oftere tatt på gateplan, slik at veier, bygninger og landemerker blir fremtredende i bildet.
Begivenhetene rundt unionsoppløsningen er også godt representert. Postkortene var en god anledning for å la alle få se de viktige begivenhetene, og det er et godt spenn i motivene, fra portretter av kongefamilie og utenriksminister til stortingets beslutning om å gå ut av unionen 7. juni 1905. I likhet med to postkort fra avdukingen av statuen av avholdsmannen Asbjørn Kloster mangler flere av bildene fra unionsoppløsningen hilsen på baksiden. Her har gjengivelsen av hendelsene vært av interesse for Olava. Stedskortene og kortene fra viktige hendelser viser til sammen hva som har vært viktig for Olava og hennes venninner i årene frem mot første verdenskrig. Ved å studere flere slike album vil vi kunne utfylle historien om hva som har vært viktig for unge kvinner fra middelklassen.
En festkledd folkemengde er samlet ved Akershus festning for å se heisingen av det norske flagget 9. juni 1905. Gitt ut av Mittet og Co Kunstforlag. Eier: Museum Stavanger, Norsk grafisk museum, ST.G 02961-035.
POSTKORTFOTOGRAFENE OG UTGIVERNE
I mange tilfeller er navn på fotograf, oppdragsgiver og/eller utgiver skrevet på kortet, og det er overraskende mange navn. Dessverre er det ikke alltid lett å skille mellom hvem som er fotograf, utgiver og oppdragsgiver. Perioden er kjennetegnet av en kraftig økning i antallet fotografer og forlag. Ifølge Ulvestad var det en fotograf per 9000 innbyggere i 1875, mens det i 1910 var en fotograf per 3000 innbyggere.10 Postkortenes popularitet og lavere produksjonskostnader var en viktig årsak. Bak albumets norske prospektkort er det rundt 30 kjente fotografer og 20 forlag! Historiker Lisabet Risa er den som i størst grad har samlet en oversikt over postkortfotografene og forlagene i Rogaland.11 Dette har gitt et godt utgangspunkt, men her gjenstår fremdeles mye arbeid. En gjennomgang av postkortalbumene ved arkivene, bibliotekene og museene i fylket, vil gi en oversikt over omfanget av postkortproduksjonen i fylket, med navn på et stort antall fotografer og utgivere. Dette vil ikke bare være et viktig bidrag til norsk fotografihistorie, men også være et viktig hjelpemiddel for videre dokumentasjonsarbeid.
TIDSKAPSELEN
Første gang vi åpnet albumet hadde vi ingen informasjon om tidligere eier eller giver. Det viste seg at albumet var en tidskapsel. Gjennom postkortene kan vi dykke inn i historien om Olava Lunde og hennes omgangskrets i en tid preget av store omveltninger. Vi vet enda ikke hvordan albumet har kommet til Grafisk Museum, men folketellingene har gitt oss et mulig spor. I samme hus som søsknene Olava, Klara og Trygve Lunde (Hetlandsgaten 2 i Stavanger) bodde kjemigraf Alfred Arthur Lederer og stentrykker Peder Olaf Pedersen med kone. Kan det være at albumet har endt opp hos dem med tid og stunder, og at de har hatt noen forbindelse til grafisk museum?
Hvilken betydning har det om vi har en hel historie? Postkortalbumet er en kilde til kunnskap om en person og hennes venner. Dette kan være en god innfallsvinkel for å forstå hvordan livet var for unge voksne kvinner i en tid hvor Norge ble selvstendig og kvinner fikk bedre mulighet for medbestemmelse og selvstendighet i samfunnet. Albumet blir dermed en kilde til refleksjon og kritisk tenkning om det samfunnet vi lever i og skal være med å utvikle. Historier om enkeltmennesker, samfunn og natur inviterer til “refleksjon om at en annerledes verden er mulig, på godt og vondt. Evnen til å forestille seg andre virkeligheter er grunnleggende for å fremme allmenn refleksjon, forståelse og kritisk tenkning”(utdrag fra Museum Stavangers strategiplan).12
Fig. 1. Jan Greve med kameraet sitt. Sjølvportrett, truleg frå etter at han opna atelier i Stavanger i 1876. Dette er ein kopi frå 1950-åra som vart presentert i bokverket Haugesund byhistorie 1835 – 1895 (1958), s. 177. Greve var den første fastbuande fotografen i byen. Eigar: Haugalandmuseet, Haugesund.
Jan Greve (1840 – 1905) var ein av mange fotografar i Rogaland på 1800-talet men ein av dei første frå Rogaland med eige kamera. Alle som arbeider med eldre fotografi kjenner namnet, men kunnskapane våre om Greve og fotografia hans er heller små. Dette går også fram av nasjonale register på nettet over eldre fotografar og fotosamlingane deira. I så måte er Greve heller representativ. Mange interessante kartleggings- og forskingsoppgåver ventar på dette området.
Denne artikkelen presenterer Greve i ein fotografihistorisk samanheng i Rogaland og har eksempel på dei ulike bilettypane som er bevarte etter han. Greve var nemleg så mykje meir enn ein av fleire atelierfotografar i Haugesund og sidan Stavanger. Det bevarte materialet viser at han var innom dei fleste nye fotografitypar og motivgrupper som kom i andre halvparten av 1800-talet, i dei første femti åra av fotografiet si historie.
Negativarkiva etter dei «store nasjonale fotografane» på 1800-talet som Knud Knudsen (1832 – 1915) og Axel Lindahl (1841 – 1906) er bevarte. Dei har sett «dagsorden» på det fotografiske området saman med Marcus Selmer i Bergen (1819 – 1900), den første av dei. Etter dei fleste «små» fotografane på den tida finst det sjeldan bevarte negativarkiv. Positivmaterialet er ofte spreidd på fleire bevaringsinstitusjonar og i private samlingar. Då er det vanskeleg å danna seg eit fullstendig bilete av det samla verket etter desse mange mindre kjende fotografane.
Slik er det også med Jan Greve. Sonen Arent Theodor Greve (1880–1958) overtok fotobutikken i Stavanger og det som då var bevart av negativ- og positivmateriale då faren døydde i 1905. I dag finst ein del av dette ved Stavanger maritime museum (Stavanger sjøfartsmuseum), Stavanger byarkiv og Haugalandmuseet (sjå oversyn over upublisert materiale). Men det finst også fotografiske minne etter Jan Greve hos fleire etterkomarar og i fleire hundre album i heile Rogaland, både i private heimar og i museum og offentlege arkiv. Nettstaden www.digitaltmuseum.no presenterer eit lite utval av fotografia hans, like eins www.stavangerbilder.no, fotobasen til Stavanger byarkiv.
Fig. 2. Det mektige Hylsskaret må ha gjort eit uutsletteleg inntrykk på ni år gamle Jan Greve då han måtte gå gjennom her i 1849 saman med familien sin på veg til den nye heimen i Røldal i 1849. Det var ikkje rart at Greve kom tilbake til dette motivet seinare i livet, mellom anna på dette postkortet frå 1903, eit av dei første korta han produserte. Foto: Jan Greve. Eigar: Privat.
Inntrykk frå unge år i Suldal og Røldal
Foreldra til Jan Greve var teologen Jan Greve (1805 – 1883) og Mathea Birgitta f. Olsen (1807 – 1862). Begge kom frå Bergens-kanten. Faren vart personleg kapellan hos soknepresten i Skjold prestegjeld i 1834 då han var ferdig med utdanninga. Familien budde på garden Hokel ikkje langt frå prestegarden dei første ni leveåra til Greve. Det er grunn til å tru at faren søkte den nye stillinga som sokneprest då Tysvær sokn i Skjold vart utskilt som eige prestegjeld i 1848. Han hadde jo vore kapellan hos soknepresten og kjende Tysvær godt. Slik gjekk det ikkje. I staden vart han i 1849 utnemnd til ny, men konstituert sokneprest i det nye Røldal prestegjeld. At Røldal sokn i Suldal prestegjeld skulle verta eige prestegjeld, var ei prøveordning. Soknet vart ikkje formelt utskilt frå Suldal prestegjeld før 1885. Røldal hadde ikkje hatt eigen prest sidan før reformasjonen, og hadde ikkje eigen prestegard. Folk på garden Prestegård hadde stilt husvære til disposisjon for Suldals-prestane når dei kom dit nokre få gonger i året. Sidan sokneprest Greve no skulle bu permanent i Røldal, vart eit hus på garden Rabbe den nye heimen til prestefamilien. Rabbe var som me skal sjå, ingen tilfeldig gard.
– Gjennom Hylsskaret til Våge og langs «Prestvegen» mot Røldal
Det store Suldal prestegjeld vart det nye riket til Greve-familien. I sju år budde unge Jan Greve og familien hans i fjellbygda Røldal, frå han var 9 til han var 16 år. Han hadde to brør som levde opp. Den yngste vart fødd i Røldal. Begge vart teologar som faren.
I dag kan me vanskeleg førestilla oss den vesle familien med flyttelasset i båten på veg inn Hylsfjorden, til Hylen der dei tok vidare opp gjennom Hylsskaret, ned til garden Våge ved Suldalsvatnet, derifrå vidare med båt over vatnet til Nesflaten før siste etappen til fots langs den gamle «Prestvegen», eller «Byvegen» for folk i Røldal. Denne turen må ha gjort eit mektig inntrykk på den ni år gamle guten, ikkje minst det mektige Hylsskaret. Det var nok ikkje utan grunn at dei to første, kjende postkortmotiva hans frå Suldal (1903) nettopp var Hylsskaret og Våge ved Suldalsvatnet (fig. 2 og 17).
– Arven frå fjellheimen
Det var ein stor natur- og kulturforskjell mellom det meir opne fjordlandskapet i Skjold og fjellbygda Røldal. Den gamle og særeigne kyrkja i Røldal hadde i fleire hundre år vore valfartskyrkje eller «pilgrimskyrkje», og utsendingar frå den nystifta Fortidsminneforeningen hadde alt besøkt kyrkja før 1849. Åra mellom 1849 og 1856 då Jan Greve budde i Røldal, var før dei nasjonale reisefotografane si tid, men Marcus Selmer hadde etablert fotoatelier i Bergen i 1853 som den første fotografen.
Det var heller ingen stor turisttrafikk i høgfjellet så tidleg, men fjellvandrarar, gjerne britiske, kom nok innom heimen til presten når dei gjekk mellom Telemark, Hardanger og Suldal. Ferdselsåra over fjellet gjekk framom Røldal.
Dei første kunstmålarane, som Johannes Flintoe og Thomas Fearnley, kom til Vestlandsfjordane i 1820-åra. Sommaren 1824 kom Fearnley også til Suldal.1 Kanskje møtte Jan Greve kunstmålaren Johan Fredrik Eckersberg og følgjet hans i Røldal sommaren 1850 då dei var på veg vestover frå Setesdal til Suldal.2
Det er i alle fall grunn til å tru at unge Greve møtte fotograf Knud Knudsen frå Tokheim i Odda medan han budde i Røldal. Greve budde nemleg på heimegarden til Anna Nilsdotter, mor til Knudsen. Det var morbroren som dreiv garden då. Det spørst om Knudsen hadde fått første kameraet sitt så tidleg som i 1856, men det er kjent at han i alle fall var assistent hos Marcus Selmer Bergen i 1857, og at han skaffa seg stereokamera rundt 1860.3 Knudsen etablerte fotografisk firma i Bergen i 1864. Då hadde han også fått fotografisk utdanning i Tyskland.
Seinare år fotograferte Knudsen både på Rabbe og i Røldal elles. Det var eit nært samband mellom slektningane på Rabbe og Tokheim i Odda. Det var også kontakt mellom fotograf Knudsen og sokneprest Christopher Vibe. Han følgde etter Jan Greve som sokneprest i Røldal med leigd husvære hos morbroren på Rabbe. Vibe ønskte nemleg å læra den nye fotograferingskunsten av Knudsen. Han hadde sett fotografia hans og var imponert. I eit brev til Knudsen frå 1862 spør presten om fleire råd på dette området.4 I ettertid kan me spørja oss om den unge Greve også fekk oppleva Knudsen og fotointeressa hans medan han budde i Røldal.
I fotosamlinga etter Jan Greve og sonen Arent Theodor Greve ved Stavanger byarkiv finst det fleire landskapsfotografi frå Suldal og Røldal frå slutten av 1800-talet. Ein analyse av det bevarte materialet etter Greve ved byarkivet og hos andre kan gje oss verdifulle kunnskapar om kva inntrykka frå reisevegen gjennom Suldal, og åra i Røldal hadde å seia for det «fotografiske blikket» hans seinare i livet.
Fig. 3 og 4. Dette portrettet i visittkortformat er frå atelieret til Jan Greve i Haugesund og truleg frå 1870-1872. Augusta Valentinsen f. 1857, var eit av dei sju barna til skipsreiar John Valentinsen i Haugesund og tilhøyrde borgarskapet i den nye byen. Smykka hennar vitnar også om den sosiale bakgrunnen hennar, både hårkammen som truleg var av perlemor, det store perlehalskjedet, øyrepynten og kjolenåla. Eigar: Haugalandmuseet, Haugesund, MHB-F.011597.
Frå Tysvær til den nye byen Haugesund
I 1855 vart prestestillinga i Tysvær ledig. Jan Greve vart tilsett som ny sokneprest, og familien flytte frå Røldal i 1856. Den nye Tysvær prestegard vart heimen til Greve-familien til soknepresten gjekk av med pensjon i 1876. Då flytte han til Stavanger. Kanskje var det planlagt at far og son Greve begge skulle flytta dit dette året? Same året flytte broren Arent Ulrik Greve (1848 – 1902) til prestestillinga i Røldal. Han var der frå 1876 til 1884. Dermed hadde Greve-familien tilknyting til Røldal like til 1884.
Det er uvisst kva unge Jan Greve gjorde dei første åra etter at familien installerte seg i den nye prestegarden på Tysvær, eller når han fekk første kameraet sitt. Det er kjent at han flytte til Haugesund og vart handelsbetjent der hausten 1861.5 Greve er nemnd som fotograf med opphaldsstad Tysvær prestegard då det var folketeljing i 1865. Frå åra etter finst det fleire fotografi av Tysvær prestegard.6 I 1869 gifta han seg med Theodora Fredrikke Hammer (1843 – 1938) frå Bergen. Ho vart «husbestyrerinne» i prestegarden etter at mor til Greve døydde i 1862.
– Fotografane som kom med silda
Som museumsstyrar ved dåverande Karmsund folkemuseum (1945 – 1972) var Nils Henrik Tuastad langt føre si tid med innsamling av informasjon om, og kartlegging av avisannonsar etter dei første fotografane i Haugesund.7 Jan Greve vart den første kjende fastbuande fotografen i den nye byen. Den 18. mars 1864 averterte han i avisa «Karmsundposten» at han:
«… er atter begyndt at aftage Photografibilleder paa Papir (Visitkort), Glas og Voxdug efter de nyeste Moder til de billigste Priser. Bopæl hos S. Olsen. Elever modtages. J. Greve. Photograf».
Annonsen viser at Greve ikkje kan ha vore ein sjølvlærd fotograf på dette tidspunktet. At han brukte ordet «atter» fortel dessutan at han hadde hatt eit opphald i praksisen sin. Då er det kanskje korrekt som tradisjonen seier at Greve hadde fotografopplæring frå København?
Det rike vårsildfisket ved kysten medverka til at Haugesund fekk ladestadsrettar i 1854 og kjøpstadrettar i 1866. Årvisse fiskerisesongar og mange tilflyttarar førte til at fleire gjestefotografar kom dit på korte eller lengre besøk i 1860- og 1870-åra for å tena litt ekstra på portrettfotografering. Det er interessant at fleire av dei tilreisande hadde vore atelierfotografar i fiskeribyen Ålesund.8 I 1863 averterte O. Halvorsen i «Karmsundposten» at «Photografi-Portraiter aftages daglig i K. Fostenes Hus».9 Dette er den eldste, kjende fotograf-annonsen i Nord-Rogaland. Fotograf C. L. Jacobsen averterte som portrettfotograf i Haugesund i same nummer av Karmsundposten som Greve i 1864. Han tok inn på hotell i byen under vårsildfisket og var truleg fleire sesongar der. Jacobsen hadde fotofirma i Bergen i 1861 og slo seg ned som fotograf i Stavanger i 1864.10
Visittkortportrettet var på den tida eit nytt produkt som ganske raskt vart svært populært (fig. 3 – 4). For vanlege folk i Haugesund vart det langt kortare veg til fotograf enn for dei aller fleste i Rogaland, med unntak av dei som budde i Stavanger og Egersund.
Haugalandmuseet har i dag om lag 30 eldre portrettalbum. Desse dokumenterer «det eldste Haugesund». Både Greve og fleire andre fotografar er representerte i desse samlingane. Ein analyse av fotografia kan bidra til meir kunnskap om både Greve, dei andre fastbuande og om gjestefotografane som tidlege portrettfotografar i ein ny by.
Fig. 5. Greve sine stereofotografi er viktige bidrag til byhistoria i Haugesund. Dette er kanskje det eldste, bevarte stereobiletet hans. Fotografiet kan daterast til 1864, eller til andre halvår i 1863 sidan ein kjenner alderen på huset under oppføring i framgrunnen. Eigar: Haugalandmuseet, Haugesund.
Mellom sildetønner og nye hus i Haugesund
Jan Greve var likevel noko langt meir enn ein portrettfotograf. Det er grunn til å tru at han vart inspirert av tilreisande fotografar med andre ærend enn å ta portrett av folk flest i byen og tilreisande fiskarar. I dag er fotografia hans verdifull dokumentasjon av ein by som voks fram, så å seia mellom sildegarn og tønner (fig. 5). Haugesund kan nemleg fotodokumenterast like frå byen vart grunnlagd. Fotomateriale ved Haugalandmuseet viser byen frå tidleg i 1860-åra. Greve fann både motiva sine i nye gater med hus under oppføring, og mellom båtar, garn og sildetønner.
– Marcus Selmer og dei andre
Ikkje alle besøkte Haugesund som portrettfotografar i fiskesesongen. Dei hadde andre ærend. Ei blomstrande næring i den nye sildebyen skulle presenterast for heile det norske folket i 1860-åra, men ikkje som reklamefotografi for fiskeindustrien. Fiskeriindustri og reklamefotografi kom seinare. I 1860-åra skulle landskapsprospekta brukast til folkeopplysning.
Fotografi frå sildefisket ved Haugesund og av den veksande fiskeflåten i byen hadde nemleg nasjonal interesse. Derfor kom Marcus Selmer frå Bergen til Haugesund rundt 1860 og fleire gonger etterpå. Selmer opna atelieret sitt i Bergen som daguerreotypist i 1853. Rundt 1857 gjekk han over til den nye negativ-positivprosessen med glasnegativplater og papirkopiar. Han reiste omkring på Vestlandet for å fotografera landsskap, folkeliv og folkedraktbilete. Desse fotografia vart selde gjennom lokale bokhandlarar og forlag, først og fremst i Bergen, og dei første åra gjerne som stereofotografi.
Fleire av landskapsprospekta hans var oppdragsfotografi for dei nasjonale, illustrerte magasina «Skilling-Magazin», «Illustreret Nyhedsblad», «Folkevennen» og «Norsk Folkeblad». Fotografia vart trykte som xylografi eller trestikk (tresnitt) i 1860-åra og seinare. Fjellestad og Heiselberg (2016) presenterer Selmer som landskapsfotograf og xylografia med motiv frå Haugesund og området rundt, laga på grunnlag av fotografia hans.11
Det er grunn til å tru at Greve møtte Selmer personleg under første besøket hans i Haugesund, og at han ikkje bare vart kjend med han gjennom kjøp av fotografia hans.
– Stereofotografiet og nye motivtypar
Jan Greve vart ikkje bare kjend med landskapsprospektet som motivtype gjennom Selmer, men også med ein ny fotografitype.
Stereofotografering er kjent frå fotografiet sine barneår. I 1849 kom dei første kamera med to objektiv som laga tredimensjonale bilete når ein såg på dei gjennom ein stereobetraktar, eit optisk instrument som viste tredimensjonale bilete. Stereobetraktaren vart introdusert under verdsutstillinga i London i 1851. Stereobiletet var med andre ord i utgangspunktet to fotografi av same motivet som vart plassert ved sida av kvarandre på ein rektangulær fotokartong. Denne vart så plassert i ein stereobetraktar.
I løpet av kort tid vart stereobileta svært populære. Dei eldste annonsane for denne nye bilettypen frå Vestlandet er frå 1863. Dette var landskaps- og arrangerte folkelivsfotografi. Dei var også produserte med tanke på ein utanlandsk turistmarknad som var under emning, først og fremst britisk og tysk.
Greve eksperimenterte også med stereofotografering. Haugalandmuseet har 14 stereofotografi på karakteristiske kartongar i ulike fargar, dei fleste gule.12 Dei ser unekteleg heimelaga ut samanlikna med tilsvarande fotografi frå Marcus Selmer og andre meir profesjonelle fotografar. Motivgruppa til Greve er heller einsarta. Han ønskte å visa den nye byen under oppbygging og sjølve «varemerket» til byen; sildefisket frå småbåtane, garntørking og sildesalting. I første omgang ønskte Greve kanskje bare å eksperimentera med eit nytt produkt, inspirert av fotografar på gjestebesøk frå Bergen. Stereofotografia til Greve skulle truleg brukast privat av folk i Haugesund. Det er ukjent kor mange stereofotografi han produserte. Det aller eldste går tilbake til rundt 1864, dei fleste bevarte er frå 1869 – 1870 og dei tre yngste frå 1895–1896. Då var nok Greve på besøk i byen som reisefotograf. Populariteten til stereofotografiet gjekk i bølgjer. Den første toppen var i 1850- og 1860-åra. Sidan fekk stereofotografiet ein renessanse frå slutten av 1890-åra.
Eit av dei bevarte stereofotografia etter Greve merker seg ut. Det kan daterast til 18. juli 1872 og viser festpynta folk i ei like så festpynta gate i Haugesund. I ettertid kan me kanskje seia at dette stereobiletet var det første eigenlege reportasjefotografiet frå Haugesund.
Fig. 6. Jan Greve nådde langt med dette fotografiet frå den store tusenårsfesten på Gard utafor Haugesund 18. juli 1872. Denne grafiske illustrasjon med motiv frå avdukinga av Haraldsstøtta er eit tresnitt laga etter eit av fotografia hans frå denne dagen og publisert i «Illustreret Tidende» og i «Nordiske Billeder», København 1872 og 1875. Kopien er frå bokverket Haugesund byhistorie 1835 – 1895 (1958), s. 299.
– Den store tusenårsfesten 1872 og reportasjefotografiet
Det er ein glidande overgang frå landskapsprospektet til reportasjefotografiet. Marcus Selmer kom til den nye sildebyen rundt 1860 for å fotografera ein ny by med ei blomstrande næring for dei nasjonale magasina.
Reportasjefotografiet presenterer ei eingongshending og passa for dagsavisene. Men avisene kunne ikkje trykkja fotografi. Dei måtte i så fall presenterast som xylografi. Det tok tid å laga xylografi eller trestikk med utgangspunkt i eit papirfotografi. Dermed var fotografia på langt nær dagsaktuelle når dei endeleg kom på trykk i magasin eller aviser.
Den 18. juli 1872 vart tusen-års jubileet for samlinga av Noreg til eitt rike markert på Gard utafor Haugesund med avdukinga av det store monumentet Haraldshaugen. Fotograf Greve var på plass, både inne i byen og på Gard. Han selde mellom anna billettar til eit stillas han hadde fått reist ved Haraldshaugen for å få ein perfekt plass til å fotografera frå.13 Greve fotograferte også i byen denne dagen. Det er i alle fall bevart eitt stereobilete av folkelivet i Haugesund pynta til fest.14 Eit av fotografia hans frå Haraldshaugen vart sidan presentert som tresnitt i to danske publikasjonar, mellom anna i 1875 i det topografiske biletverket «Nordiske Billeder» saman med 69 andre frå heile Norden (fig. 6).
Tida rundt 1875 var likevel vanskeleg økonomisk, både for Greve og for fleire av dei andre, både fastbuande og reisefotografar. Greve og familien leigde då husvære i det store huset til Peder Amlie på Torget der det var eit gjesteatelier. Dei var fråverande då folketeljinga vart skriven i desember 1875. Då var den vesle familien heime i prestegarden i Tysvær. Tida var komen for oppbrot og flytting til Stavanger, både for presten og for sonen, fotografen Jan Greve.
Fig. 7–9. Portrett frå atelieret til Jan Greve i Ladegaardsveien, Kongsgata 28, Stavanger. Mange ungdommar frå Jæren reiste til fotograf i Stavanger, særleg etter at Jærbanen opna i 1878 og gjorde det enkelt å koma til byen. Guri Ole-Asbjønsdtr. Aanestad (1859 – 1911) frå Varhaug var ei av mange unge jenter som fotograferte seg ikkje så mange år etter at Greve opna atelieret i Stavanger. Ho etterbestilte også fotografi ei tid etter. Då hadde Greve fått ny kartongtype. Privat eige.
Fig. 10 og 11. Portrett av Ole Asbjørn Josefsen (1811 – 1885) og Grethe Johnsdtr. Ånestad (1828 – 1898). Også foreldra til Guri frå Ånestad i Varhaug våga seg til fotografen. Fotokartongen til portrettet deira viser at dette kan daterast til 1879 eller seinare sidan Greve opna filialatelier i Egersund i 1879. Grethe høyrde til dei gamle lensmannsslektene på Jæren. Drakta hennar er ikkje representativ for kvinnemoten i slutten av 1870-åra. Dette portrettet kunne med andre ord ha vore ei etterbestilling av eit langt eldre portrett. I dette tilfellet kan me slå fast at det ikkje er ny kopi av eit eldre portrett. Bakgrunnen viser nemleg at dei to er fotograferte i det nye atelieret til Greve frå 1876. Privat eige.
Til Stavanger og nytt atelier i Ladegaardsveien
Året 1876 var ei tid for oppbrot i Greve-familien. Jan Greve flytte frå Haugesund til Stavanger. Broren Arent Ulrik Greve vart sokneprest i Røldal i desember 1876 og flytte dit i april 1877. Faren, sokneprest Jan Greve, vart pensjonist og flytte frå prestegarden i Tysvær til Stavanger.
Greve etablerte seg med nytt atelier i Kongsgt. 28. Då var adressa Ladegaardsveien (Lagårdsveien). På den tida var det fleire fotografatelier i Stavanger. Dei fleste fekk ei kort levetid. Firmaet som Carl Lauritz Jacobsen etablerte i 1864 var det største og det mest stabile. Men både Greve og Jacobsen fekk konkurranse i 1878 då den tyske fotografen Carl Kørner kom til byen.
I ettertid er det ikkje vanskeleg å sjå at Jacobsen og Kørner levererte portrettfotografi med langt høgare fototeknisk kvalitet enn Greve og dei mange andre fotografane i Stavanger. Då gjer me likevel Greve urett. Han verka som atelierfotograf i tjue år, fram til 1895. Både Jacobsen og Kørner sine atelierfirma var i drift frå 1864 og 1878 og like til 1915. Dei kunne mellom anna bruka kunstig lys i ateliera sine dei seinare åra.
– Samarbeidet med Børre Mathias Norland
Jan Greve opna atelieret sitt i Stavanger då «visittkortfeberen» var på rask veg oppover. Opninga av Jærbanen i februar 1878 bidrog ikkje minst til at kundegrunnlaget vart utvida, like eins den store auken i talet på emigrantar til USA. «Alle» skulle fotografera seg før dei reiste. Fotograf Børre Mathias Norland (1855 – 1920) vart medarbeidar hos Greve då han var i Kongsgt. 28, og vart kompanjong i 1887, då dei overtok det tidlegare atelieret til fotograf Kørner i Kirkegt. 21. Kørner flytte då til nytt atelier i Kirkegt. 30. Norland hadde hatt eige atelierfirma i fleire år og var ingen nybegynnar i faget.
Den trykte informasjonen på fotokartongane fortel om forholdet mellom dei to fotografane og hjelper oss til å datera fotografia. Dei første åra i Stavanger brukte Greve namnet sitt og Stavanger på framsida av kartongen. Etter at Norland vart kompanjongen hans i Kirkegt. 21 i 1887, brukte dei firmanamnet «Greve & Co». I 1890 vart firmanamnet forandra til «Greve & Norland». Dette brukte dei til Greve gjekk ut av firmaet i 1895. Etter den tid brukte dei to eigne namn på kartongane. Norland vart verande i Kirkegt. 21 til 1914, i periodar saman med andre fotografar.
Greve engasjerte nok Norland sidan arbeidsmengda vart stor. Kanskje arbeidde Norland frå atelieret sitt i Kleven (Kleiva) før 1887. Det var praktisk å vera to. Den eine kunne vera ute i distrikta som reisefotograf, ta eksterne enkeltoppdrag eller vera på filialateliera. Det er uråd å sjå av bileta kven av dei to som var fotografen, om det til eksempel var Norland som fotograferte i atelieret og Greve som var reise- og filialfotograf.
– Dei tre filialateliera
Avisene fortel at Jan Greve opna filialatelier i Egersund i 1879.15 Mellom april og september dette året annonserte han 6 gonger i «Egersundsposten». Annonsane fortel at han overtok atelieret etter fotograf Auguste E. Figon i april 1879, og at han fotograferte i byen i avgrensa periodar fram til atelieret skulle flyttast til «Malde Exerserplass» 18. mai 1880. Fotosamlinga etter Greve ved Stavanger byarkiv viser at han også fotograferte landskap og byprospekt når han oppheldt seg i Egersund.
Madlamoen vart etablert som ekserserplass i 1871. Greve må ha hatt eit engasjement der som strekte seg over fleire år. Andre fotografar opererte også i leiren, både før og etter 1880.16 Firmaet hadde også fleire filialar på same tida. Men som i Egersund opererte dei med kortare periodar, som eit par veker om gongen i sommarhalvåret. På fotokartongar frå åra mellom 1887 og 1890 står det at firmaet hadde filial både på Sandnes og på Madla, «Greve & Co. Filial Sandnæs & Malde».
Greve og Norland opererte også litt kvar for seg. Norland hadde filial på Madlamoen frå 1891 og på Ålgård frå 1895. Han hadde mellom anna oppdrag for Ålgård Ullvarefabrikker, og var den offisielle fotografen ved 25 års jubileet til bedrifta i 1895. Tidlegare same året hadde Jan Greve gått ut av firmaet av helsegrunnar.
I dag er det nærast uråd å få oversyn over produksjonen ved filialateliera. Portrett i visittkortformat var det vanlegaste produktet, også ved filialatelieret på Madlamoen der soldatane vart fotograferte ein og ein framfor ein skjerm dekorert med eit nasjonalromantisk landskap. Fotografia finst oftast enkeltvis i private album eller i tilsvarande samlingar ved museum og arkiv.
Det same gjeld alle visittkortportretta som me ved nærare ettersyn ser er tekne ute. Fotograf Greve hadde nemleg ikkje bare provisoriske atelier under tak i Sandnes og Egersund og på Madlamoen. Han reiste tidleg rundt i distrikta som portrettfotograf i friluft.
Fig. 12. Dette er eit godt eksempel på eit atelier-eksteriør fotografi, truleg frå Greve sitt gjestebesøk i Time i 1888-1889. Guri Tollefsdtr. (f. 1825) frå Midtre Salte var gift på Laland i Klepp. Ho fotograferte seg med ei dotterdotter, truleg Johanna Enevaldsdtr. Serigstad (f. 1880). Dei to vart plasserte på eit fint, lite pynteteppe og framfor eit ullteppe på veggen. Det er ikkje lett å sjå at dette er ute og ikkje i inne i atelieret. Informasjonen på kartongen, «Jan Greve & Co». fortel oss at fotografiet er frå åra mellom 1887 og 1890. Eigar: Fotoarkivet Time folkebibliotek: 1986-04.TIM 23-007.
Fig. 13 og 14. I 1892 var Greve på Varhaug og Vigrestad som reisefotograf. Her har han rigga opp uteatelieret sitt med ullteppe på husveggen bak to enkle stolar. Dei to mennene, brørne Kjetel og Ola Siqveland frå Time, budde rett ved jernbanestasjonen på Vigrestad der den eine var stasjonsstyrar og den andre hadde krambu. Informasjonen «Greve & Norland» fortel at fotografiet er frå etter at dei to fotografane introduserte denne firmasignaturen i 1890. Tilleggsinformasjonen «Sølvmedalje Skien 1891» fortel at fotografiet er frå etter 1891. I dag veit me at Greve fotograferte i denne stasjonsbygda i 1892. Privat eige.
Reisefotografen og motiva hans
Filialateliera var resultat av at det ikkje kom nok kundar til atelieret i Stavanger til å få eit sikkert levebrød. Det var og konkurranse om kundane mellom fotografane i byen og eigenleg ikkje plass til alle dei framande som kom til Stavanger for å prøva seg som fotografar. Dei fleste slutta etter kort tid, både i 1870- og i 1880-åra.
Etter at tørrplatene kom til Stavanger i 1882, slapp fotografane å framkalla bileta frå glasplatene (negativa) rett etter fotografering. Dermed vart det enklare å reisa ut til kundane i distriktet. Negativa kunne dei framkalla når dei kom tilbake til mørkerommet i byen. Portretta fekk same type kartong som dei fotografen tok i atelieret. Det er ikkje alltid lett å sjå forskjell på dei. Sjølv om fotografia vart tekne ute, prøvde alltid fotografen så godt han kunne å skjula dette.
I dag at det er vanskeleg å slå fast kor Greve reiste. Men har ein arbeidd ei tid med eldre portrettsamlingar, ser ein likevel eit mønster. Greve må ha besøkt Hjelmeland og Årdal i åra 1886–1887, Time og Klepp i åra 1888–1889, Varhaug i 1892, og han kom som portrettfotograf til Suldal rundt 1893.17
Greve reiste ikkje frå gard til gard, men rigga til eit provisorisk «uteatelier» på ein sentral plass i bygdene (fig. 12–14). På Jæren heldt han til ikkje langt frå dei lokale jernbanestasjonane. Naturleg nok var ungdommane dei beste kundane. Dei var nysgjerrige på det nye mediet og fotograferte seg både enkeltvis og i små vennegrupper. Greve fekk konkurranse på Jæren. Etter at Rasmus P. Thu kom heim frå USA som fotograf i 1889, opererte han på same måte som Greve i fleire stasjonsbygder på Jæren. Greve måtte ty til avisannonsar for å forklara kven som var kven av dei etter at dei to «støytte saman» på Varhaug i 1892.18
Studerer me produkta deira i ettertid, kan me ikkje seia at den eine fotografen var dyktigare enn den andre. Teknisk kvalitet på «atelier eksteriør-fotografia» og komposisjon er i grunnen lik hos begge to. På eitt område var det likevel forskjell mellom dei, men denne var resultat av at Greve hadde eit velutstyrt atelier i Stavanger å støtta seg til, og av at han var kunde hos grossistfirmaet J. L. Nerlien i Oslo der han kunne kjøpa ulike typar kartongar og andre fotoartiklar. Thu måtte ordna seg heller provisorisk på dette området den første tida etter at han kom heim frå USA.
Fig. 15. Greve fotograferte både gardsbruk og småbedrifter når han reiste på Jæren og i Ryfylke. Desse leverte han i større format og på kartong. Her har han fotografert smia til Martin Vagle ved jernbanestasjonen på Bryne, truleg då han var reisefotograf i Time i 1888-1889. Firmanamnet «Jan Greve & Co» er trykt på kartongen. Eigar: Fotoarkivet Time folkebibliotek 1990.1TIM.48.003.
– Frå visittkortportrett til miljøfotografi
Både Greve og Thu leverte fotografi i større format på kartong. På dette området mangla Thu utstyr. Fotografia han leverte på kartong i 1889 og dei første åra etterpå, ser heller heimelaga ut sidan han måtte gjera dei ferdige til levering «ute i felten». Denne forskjellen viser godt på skulebileta. I 1888 og 1889 fotograferte begge elevar framfor skulehus på Jæren. Greve kunne då levera større fotografi på kvit spesialkartong med dekorborder langs kanten.
Greve leverte også gards- og familiebilete på spesialkartong. Han fotograferte både på Jæren, i Ryfylke og i barndomstraktene (Vindafjord i dag) etter at han hadde etablert seg i Stavanger. Boka «Fotografi frå Ryfylke 1880–1940» presenterer fleire av Greve sine portrett og gards- og familiebilete frå reisene i Ryfylke.19
Både Rasmus P. Thu og seinare også John Kjølvik leverte gards- og familiebilete på spesialkartong, særleg etter 1906, men då var ikkje dette nye produkt som me har lett for å tru. Det var Greve som var først ute på dette området i slutten av 1880-åra. Kjølvik og Thu førte denne tradisjonen vidare på 1900-talet.
På slutten av 1800-talet var det mest ikkje industribedrifter på landsbygda i Rogaland. Så langt me i dag kjenner bevart fotomateriale, kan me ikkje seia at Greve var aktiv på dette området. Denne motivtypen var likevel ikkje ukjend for han. Greve fotograferte til eksempel på Jørpeland Brug i Strand og småbedrifter i den nye stasjonsbygda Bryne.20 (fig. 15).
Så langt me veit i dag, var Greve den første fastbuande fotografen i Rogaland med private oppdrag og kundar i distrikta, både private og bedrifter. Men Greve var også ein annan type reisefotograf.
Fig. 16 og 17. Her er to av dei tolv landskapsprospekta til Greve som Stavanger Turistforening publiserte i 1888, i den første publikasjonen om den Nasjonale Turistrute 7. Fotografia til Greve viser ikkje store og dramatiske landskap. Den nye riksvegen gjennom Suldal gjekk framom kvernane i «Kvednahola», om lag midt i dalen. Det store anlegget med fleire kvernhus og tørkehus imponerte dei reisande. Axel Lindahl fotograferte også anlegget.
Fotografiet av den einsame garden Våge ovanom Suldalsvatnet betydde mykje for Greve personleg, men var heller smålåte som turistreklame. Det var der han og familien hans stoppa på vegen mellom Hylen, Nesflaten og Røldal i 1849. Våge var også motiv saman med Hylsskaret på dei to postkorta Greve produserte i 1903. Eigar: Statsarkivet i Stavanger, PA 135, Stavanger Turistforening.
Første turistfotografen frå Rogaland?
Det var utanlandske reisande, særleg britar og tyskarar, som tok dei aller første landskapsprospekta frå den vestnorske fjellheimen. Desse fotografia representerte noko anna enn dei første landskapsprospekta frå Haugesund og området rundt i 1860-åra. Fotografia frå fiskefeltet der vart leverte som stereokort eller til publisering i dei illustrerte nasjonale magasina i 1860-åra og framover.
Jan Greve produserte både stereofotografi og fotografi til publisering i magasina, det siste med jubileumsbiletet frå Haraldshaugen i 1872. Han tok også aktivt del i andre fasen i 1880-åra då dei nasjonale fotografane Knud Knudsen og Axel Lindahl opererte som landskapsfotografar på Vestlandet. Dei produserte landskapsprospekt i større format med motiv frå høgfjellet. Desse vart gjerne kleba inn i spesialalbum eller i andre spesialpublikasjonar for reiselivet.
– Oppdraga for Stavanger Turistforening – ein ny type landskapsprospekt
Stavanger Turistforening vart etablert i 1887 som ei reiselivsforeining. Turistruta gjennom Brattlandsdalen i Suldal opna også dette året. Landskapsfotografi spela i åra etterpå ei viktig rolle i marknadsføringa av den nye ruta. Same året vart Greve engasjert til å fotografera aktuelle prospekt i Rogaland langs denne nye nasjonale turistruta med Stavanger og Odda i Hardanger eller Dalen i Telemark som start- eller endepunkt, den Nasjonale Turistrute 7. Dette må ha vore eit prestisjeprosjekt for han.
I 1888 publiserte Stavanger Turistforening det første presentasjonsalbumet med Greve som fotograf.21 Albumet hadde 6 originalfotografi på kartong (format 13,8 x 19 cm) og finst i to versjonar med til saman 12 ulike fotografi. Dei hadde norsk, engelsk og tysk tekst. Fotografia var limte inn for hand i albumet. Dei vel 50 eksemplara vart sende til reisebyrå og dampskipsselskap i inn- og utland.
Dei første åra dominerte turistprospekta frå denne ruta. Knud Knudsen og Axel Lindahl fotograferte også i Øvre Suldal sommaren 1887 saman fleire andre frå inn- og utland. Favorittmotivet til Knudsen og Lindahl var det mektige naturlandskapet i Brattlandsdalen med fjella som hang over vegen.
Fotografia Greve leverte til turistpublikasjonen i 1887/1888 har motiv frå heile reiseruta mellom Stavanger og Brattlandsdalen. Det interessante er utvalet av fotografia hans, og om han gjorde dette sjølv. Det veit me ikkje i dag. Greve gjekk ikkje direkte i dei fotografiske fotspora til Knudsen og Lindahl, sjølv om dei tre kanskje møttest denne sommaren. Fotografia hans var meir smålåtne. Fleire av motiva ville ikkje vore aktuelle for dei andre to (fig. 17).
Seinare gav turistforeininga ut fleire illustrerte brosjyrar og småpublikasjonar frå aktuelle reise- og turistmål i fylket. Det finst ikkje oversyn over turistprospekta til Greve etter 1887, og dei fleste illustrasjonane i dei eldre publikasjonane til Stavanger Turistforening manglar fotografreferansar. Dermed er det ikkje kjent om Greve tok på seg oppdrag for turistforeininga i dei fem åra mellom 1895 og 1900 då han etablerte nytt fotofirma saman med sonen.
Frå landskapsprospekta i 1880-åra var det ein naturleg overgang til prospekt- eller postkorta med tilsvarande motiv. Greve bidrog også på dette området. Postkortet vart den siste fotografiske produkttypen han engasjerte seg i før han døydde.
Fig. 18. I 1904, året før han døydde, produserte Greve i alle fall to ganske små postkortseriar, den eine med motiv frå militærleiren på Madla, og den andre med motiv frå Sand og Suldal. Fotografia vart produserte som kolorerte lystrykk-kopiar. Greve samarbeidde med bygdefotograf Odd T. Stråbø om korta frå Sand og Suldal. Negativa finst i dag i arkivet etter Stråbø. Her er kortet frå Nesflaten, Som garden Våge, vart også Nesflaten ein stoppeplass for familien Greve under flyttereisa frå Skjold til Røldal i 1849. Nesflaten var nok også ein stad Greve hadde gode minne frå. Foto: J. Greve & O. Stråbø, Stavanger. Privat eige.
Fotoforhandlar og postkortfotograf
Jan Greve trekte seg ut av firmaet Greve & Norland frå 1. februar 1895 av omsyn til helsa. Norland dreiv firmaet vidare i Kongsgt. 21 med namnet sitt som firmanamn.
Det er ikkje grunn til å tru Greve la fotografering heilt på hylla dei første åra etterpå. Det finst nemleg atelier-eksteriør-portrett frå distriktet frå slutten av 1890-åra med signaturen hans på fotokartongen. Men når folketeljinga 1900 opplyser at Greve var produsent av mineralvatn og kjøpmann, og like eins sonen i følgje folketeljinga 1910, er ikkje dette slik å forstå at dei to vart brusfabrikantar i staden for fotografar.22
– Den første spesialbutikken for fotografi?
Stavanger Turistforening satsa dei første åra på å hjelpa fram turisttrafikken frå utlandet. I neste omgang kom turen til folk flest, eller meir presist til menn frå borgarskapen i Stavanger. Turistforeininga ønskte å gjera det lettare for desse å gå i fjellheimen, og oppmuntra også til å skaffa seg eige kamera til turbruk. Det var nær samanheng mellom Stavanger Turistforening og introduksjonen av amatørfotografiet hos medlemmane, og det var på dette området den siste satsinga til Jan Greve kom.
Tidleg på 1900-talet fekk Stavanger fleire fotobutikkar som marknadsførte amatørfotografiet. Greve var først ute, også på dette området. I året 1900, fem år etter at han gjekk ut av atelierfirmaet, opna han butikk for «Amatør-Fotografer» i Ladegaardsveien 7. Han annonserte ganske så forsiktig første gong i Stavanger Aftenblad 21. mai 1900 med at han selde fotografiske artiklar og kopierte og framkalla fotografi for folk. Dette er så langt me kan sjå, den første annonsen i Stavanger-avisene som vender seg mot amatørfotografar, ei heilt ny kundegruppe.
For Greve vart dette starten på butikken «Photo Hall», seinare «Greves fotografiske Forretning» som han presenterte i ein stor annonse i Stavanger Aftenblad 21. mai 1902. Då hadde han nettopp flytt butikken til Kongsgt. 14 og utvida vareutvalet. Greve hadde både mørkerom og forstørringsapparat til disposisjon for amatørfotografane.
Dei nye og populære postkorta vart også eit naturleg vareslag i ein spesialbutikk for fotoprodukt. Postkortfotografiet vart den siste bilettypen Greve engasjerte seg i.
– Greve og postkorta – tilbake til fjellriket frå barndommen
Dei aller første postkorta kom i 1880-åra og var produserte i utlandet. Dette var ikkje fotografiske kort, men det ein kalla kartongkort. Dei var produserte som lystrykk med små illustrasjonar, gjerne i form av handkolorerte teikningar. Dei viktigaste motiva frå Rogaland var Stavanger by med domkyrkja, Suldalsporten og andre motiv i Suldal.
I 1903 produserte Jan Greve minst to postkort med motiv frå Suldal, like eins i 1904 (fig. 02 og 18). Dette året samarbeidde han med bygdefotografen Odd T. Stråbø i Suldal om ein serie på minst 8 kort frå Sand og Suldal der Stråbø fotograferte.23 I 1904 produserte han minst to postkort med motiv frå militærleiren på Madla.24
Med desse seriane frå 1903 og 1904 var Greve tilbake til barndommens rike i Suldal og til tida som filialfotograf i Madlaleiren. Men valet av postkortmotiv frå Suldal var ikkje bare resultat av at han ville ta vare på eller dyrka barndomsminne. Desse postkortmotiva representerte også framtida for turismen som næringsveg. Som fotograf og som forretningsmann såg nok Greve dette i 1904. Han fekk likevel ikkje dra nytte av det verkeleg store frisleppet for det norskproduserte fotografiske postkortet. Då «Den internasjonale Postkortunionen» sommaren 1905 gav løyve til at heile baksida på postkorta kunne brukast til ein illustrasjon eller fotografi, gjekk livet hans mot slutten. Greve døydde 29. oktober 1905.
Arven etter Jan Greve – det allsidige, fotografiske kunstnarblikket
Denne artikkelen er ikkje resultat av ein grundig gjennomgang av alt kjent, bevart fotografisk materiale etter Jan Greve. Forfattaren har gjennom mange år kartlagt enkeltfotografi ved offentlege bevaringsinstitusjonar og i private samlingar, samlingane etter far og son Greve ved Stavanger byarkiv, men ikkje det fotografiske materialet hos etterkomarar og ved Stavanger maritime museum. Dette siste er i det vesentlege fotografi etter Arent Theodor Greve.
Så langt me kjenner det eldre fotomaterialet frå Rogaland i dag, kan me slå fast at Greve var ein pioner innan dei fleste områda av den tidlege fotografihistoria i Rogaland.
Livsreisa hans tok til på Hokel i Skjold med barndoms- og ungdomsår langs ferdavegen gjennom Suldal, i Røldal og sidan Tysvær, før dei første nærare femten yrkesaktive åra som portrett- og landskapsfotograf mellom sildetønner og nye hus i Haugesund. Fotografatelieret i seg sjølv representerte noko nytt, like eins visittkortportrett av dei første som slo seg ned i Haugesund og som bygde byen. Greve dokumenterte med andre ord framveksten av ein ny by og dei første som slo seg ned der. På dette området var han eineståande i Rogaland.
Stavanger var ikkje eit endepunkt i første omgang då Greve flytte dit i 1876. Han fekk mange år som filial- og reisefotograf i store delar av fylket. Då var han både portrettfotograf og landskapsfotograf i vid tyding av ordet.
Greve opplevde også Marcus Selmer og Knud Knudsen, dei første av dei store nasjonale fotografane. Han leverte sjølv både landskapsprospekt som stereofoto og som større prospekt til turistalbum.
Den norske postkortproduksjonen hadde ikkje kome skikkeleg i gang då Greve var aktiv fotograf, men han fekk oppleva at denne slo ut i full blom rett før han døydde hausten 1905. Også på dette området hadde han vore ein av pionerane i fylket, om sjølve produksjonen skjedde i utlandet, som for dei aller fleste produsentane på dette området.
Samarbeidet med Stavanger Turistforening og etablering av nytt firma som fotoforhandlar i Stavanger knytte også Greve til dei første amatørfotografane. Greve fekk oppleva den første forsiktige framveksten av amatørfotografiet og var med forretninga si ein viktig bidragsytar på dette nye området.
Jan Greve var eineståande med sine nærare femti år som allsidig fotograf gjennom dei første tiåra av fotografiet si historie i Rogaland. Fleire kartleggings- og forskingsoppgåver ventar på ein utfyllande analyse av den fotografiske arven hans.
Notar
1. Hoftun 1981, s. 328.
2. Hoftun 1981, s. 326 og Risa 2011, s. 94 – 95.
3. Digranes/Greve/Reiakvam 1988: s. 12 og Dreyer/Eriksen 2015, s. 82.
4. Dreyer/Eriksen 2015, s. 84.
5. Østensjø 1958, s. 176, Risa 2004, s. 150, Risa 2011, s. 61 – 65 og Ramstad 2016, s. 31 –32.
7. Tuastad (u.å.): Notat om fotografi og fotografar ved Karmsund folkemuseum. Sjå Upublisert materiale nedanom.
8. Skorgevik 1985, Risa 2004 og 2011, s. 61–65 og Ramstad 2016.
9. Ramstad 2016, s. 29-.
10. Risa 2014, s. 42 – 71.
11. Fjellestad og Heiselberg 2016, s. 8–23. I første bandet av Haugesund byhistorie (1958) presenterte og Østensjø desse xylografia. Sjå s. 27, 29, 31, 106 og 143.
12. Ramstad 2016, s. 31 – 33. Stereofotografia hans finst også på www.digitaltmuseum.no.
13. Østensjø 1958, s. 297.
14. Østensjø 1958, s. 295.
15. Abram Sørdal i Egersund har registrert fotografannonsar i lokalavisene der. Sørdal noterte 6 annonsar i «Egersundsposten» i 1879; 26. mars, 23. april, 26. april, 30. april, 16. august og 10. september 1879, og tre annonsar i 1880; 31. mars, 28. april og 15. mai 1880. Greve kunngjorde at han fotograferte ei kort tid i Egersund, «i et Lemhus i Sofie Michelsens Hus i Elvegaden» (Elvegt. 13).
16. Fotofirma C. L. Jacobsen, Stavanger. Sjå og fotografia til Arent Theodor Greve i Grevesamlinga ved Stavanger byarkiv: www.stavangerbilder.no: BySt 1984_04.
17. Eks. på portrett og gardsfotografi med signaturen «Greve & Co» frå reisene i distriktet: Risa 2011, s. 68 – 69. Heile 9 av 24 treff på søkeordet Greve i fotosamlingane til Ryfylkemuseet på www.digitaltmuseum.no, er Greve sine atelier eksteriør-portrett frå reisa hans der rundt 1893.
Aktuelle kyrkjebøker for Skjold, Røldal (Suldal) og Stavanger.
Haugalandmuseet
Tuastad, Nils Henrik (u.å.): Notat i perm merka «Haugesund» om fotografi og fotografar ved Karmsund folkemuseum.
Olsen, Kåre 1985: Notat om fotomaterialet ved Karmsund folkemuseum.
Stavanger byarkiv
Privatarkiv, PA-0492 Familien Greve: Greve, Jan / Greve, Arent Theodor.
Stavanger maritime museum
Fotosamling ST-S 1981/1: 2376. Negativ. Hovudsakleg materiale etter Arent Theodor Greve som fotoforhandlar og oppdragsfotograf i Stavanger.
Litteratur
Bråtveit, Terje og Rune Roalkvam 2012: I Suldal har eg heime. Fotografi av Odd T. Straabø. Suldal Sogelag.
Dalen, Knut og Alma 1960: Røldal bygdebok. Bergen.
Digranes, Åsne, Solveig Greve og Oddlaug Reiakvam 1988: Det norske bildet. Knud Knudsens fotografier 1864 – 1900. Grøndahl & Søn Forlag.
Dreyer, Lisbeth og Skule Eriksen 2015: Knud Knudsens album. Skald forlag, Leikanger.
Fjellestad, Marthe Tolnes og Morten Heiselberg 2016: «Fotograf Marcus Selmer – fra studio til fiskevær». I Haugalendingen 2015 – 2016. Årbok for Haugalandmuseene. Haugesund.
Heiselberg, Morten og Ola Søndenå 2007: Fotografi frå Ryfylke 1880 – 1940. Wigestrand Forlag, Stavanger.
Henriksen, Egil 1992: «Fra kuriositet til etablert håndverk. Fotografiets historie i Stavanger til 1880-årene». I Stavanger Museum Årbok 1992. Stavanger.
Henriksen, Egil 1993: «Portrett, illustrasjon og dokumentasjon. Fotografiet i Stavanger fra 1885 til 1920». I Stavanger Museum Årbok 1993. Stavanger.
Hellesøy, Dagfinn (red) 2002: Tysvær kyrkje gjennom tidene. Tysvær sokneråd.
Hjermann, Madli 2020: «Fotografiske framstillinger av sildefisket fra 1860 til i dag». I årboka Haugalendingen 1919 – 1920 med tema «Sildefiske i tusen år». Haugalandmuseet.
Hoftun, Halvard M. 1981: Suldal kultursoge. Suldal kommune. Ramstad, Mads 2016: «De første fotografene i Haugesund». I Haugalendingen 2015 – 2016. Årbok for Haugalandmuseene. Haugesund.
Risa, Lisabet 2004: «Haugesund og den lokale fotografihistoria – to 150 års jubilantar». I Årbok for Karmsund 2003 – 2004. Karmsund folkemuseum.
Risa, Lisabet 2011: Fotografihistoria sett frå Rogaland. Wigestrand Forlag, Stavanger.
Risa, Lisabet 2012: «Stavanger og fotografiet på 1800-talet». I Museum Stavanger Årbok 2012. Stavanger.
Risa, Lisabet 2014: «Fotofirmaet og familien Jacobsen i Stavanger 1864 – 1915». I Museum Stavanger Årbok 2014. Stavanger.
Virketiden for firmaet er til hjelp i dateringen av fotografiene. Noen av dem er av typen carte-de-visite.
Misjons- og diakoniarkivet har digitalisert flere av deres bilder, og det dreier seg om portretter av elever ved Misjonsskolen og Gabrielle Svendsen, ektefellen til misjonsprest Lars Nilsen Dahle (1843-1925). Se omtale av ham på https://www.vid.no/historisk-arkiv/ressurser/nms-people-places/lars-nilsen-dahle/. Av omtalen framgår det at Lars allerede var på Madagaskar på det tidspunkt hun ble fotografert. Hun reiste etter alt å dømme med misjonsskipet Elieser, som er med i artikkelen om H. P. Thykier.
Se informasjon under hvert bilde.
«Bakside: fru Gabrielle Gustava (Ella) Dahle f. Svendsen, ca. 1870. Reg.kort: 20093) Gabrielle Gustava (Ella) Dahle, f. Svendsen, ca. 1870. (1848-1911) Gift i Tananarive 3.12.1871 med m.prest Lars N. Dahle.» Filnavn:VID-MDA-20200511-4-0012.JPG
«Bakside: fru Gabrielle Gustava (Ella) Dahle f. Svendsen, ca. 1870. Reg.kort: 20093) Gabrielle Gustava (Ella) Dahle, f. Svendsen, ca. 1870. (1848-1911) Gift i Tananarive 3.12.1871 med m.prest Lars N. Dahle.» Filnavn: VID-MDA-20200511-4-0012a.JPG
«Forside: «Missionær Haslund.» Reg.kort: «20193) M.prest Johan Christian Haslund. F. i Leikanger 23.9.1844. Misjonsskolens 3. kull 1869-73. Arb. på Madagaskar 1874-1886. D. i Fianarantsoa 28.4.1886.» Filnavn: VID-MDA-20200811-4-0016.JPG
Forside: «Missionær Jakobsen». Reg.kort: «20194) M.prest David Olaus Jakobsen, ca. 1870. F. i Hemnes Hålogaland 30. mai 1844. Død på Grefsen, Oslo 16. februar 1923. Arb. på Madagaskar 1874-1914. Misjonsskolens 3. kull 1868-73.» Filnavn: VID-MDA-20200824-4-0005.JPG
På registreringskortet: «2214) Røstvig, Lars Jakobsen, misjonsprest, misjonsskolens 3 kull 1868-73. Født i Hevne 17. aug. 1846. Død i Trondheim 18. febr. 1936.» Filnavn: VID-MDA-20201019-4-0038.JPG
Reg.kort: «10660) Misjonsprest Arne Farteinsen Valen. F. i Sveio 11.9.1844. Død i Valevåg 22.7.1906. Misjonsskolens 3. kull 1868-73. Vest-Madagaskar 1874-1876, Madagaskar Innland 1876-1894.» Filnavn: VID-MDA-20201104-4-0026.JPG
Bakside: «Arne Walen, født 11 Septbr. 1844 (Missionselev) Efs. 2,8 og Ps.24,1.» Reg.kort: «10660) Misjonsprest Arne Farteinsen Valen. F. i Sveio 11.9.1844. Død i Valevåg 22.7.1906. Misjonsskolens 3. kull 1868-73. Vest-Madagaskar 1874-1876, Madagaskar Innland 1876-1894.» Filnavn: VID-MDA-20201104-4-0029.JPG
Her kan du lese de andre artiklene i serien om rogalandsbilder i Misjons- og diakoniarkivet ved VID:
På oppdrag fra styringsgruppen i Fotonettverk Rogaland vil jeg bidra med artikler til nettsiden. Fokus vil være på bilder fra Rogaland i det innholdsrike materialet i Misjons- og diakoniarkivet (MDA), som er en del av VID vitenskapelige høgskole.
Fra 2006-2015 var jeg arkivleder i daværende Misjonsarkivet på Misjonshøgskolen, og fra 2016-2019 hadde jeg samme stilling i MDA. Mitt siste år før oppnådd pensjon i 2020 var jeg seniorkonsulent.
Min bakgrunn for å skrive disse artiklene er også utdanning ved Misjonsskolen i Stavanger og påfølgende tjeneste i Det Norske Misjonsselskap (NMS), bl.a. som misjonsprest på Taiwan, leder av mediaavdelingen i Norge og undervisningsstilling ved Misjonshøgskolen.
Hovedsamlingen av originaler er oppbevart i MDAs magasin i Arkivenes Hus på Ullandhaug i Stavanger. MDA er godt i gang med digitalisering, og min primære kilde til denne artikkelserien vil være tilgjengelige digitale versjoner av fotografier. Ved behov vil jeg benytte originaler.
Med Rogaland tenker jeg på nåværende fylke/region. Begrepet «Rogalandsbilder» kan forstås på flere måter. Foreløpig ser jeg for meg følgende to hovedkategorier og undernivå:
Fotografier med motiv fra Rogaland
Fagfotografers bilder
Fra fagfotografer generelt
Fra fagfotografer i NMS
Private fotografers bilder
Fra private fotografer generelt
Fra private fotografer med tilknytning til NMS
Ukjente fotografers bilder
Fotografier med motiv fra utlandet
Fra fagfotografer fra Rogaland
Fra private fotografer fra Rogaland
Det vil være naturlig å definere betegnelsen «fagfotografer fra Rogaland» slik at den omfatter dem som har eller har hatt virksomhet registrert i Rogaland i kortere eller lengre tid. «Fagfotografer i NMS» omhandler primært ansatte i Lysbilde- og filmsentralen i Stavanger. Med «private fotografer fra Rogaland» vil jeg avgrense meg til dem med botid i fylket.
Fordi det handler om et stort antall fotografier, blir det ikke mulig å gå kronologisk til verks. Underveis i mine undersøkelser vil det likevel gradvis framkomme en økt oversikt, og det vil kunne lages tabeller. En tabell kan være basert på datering av motiv i bildene fra de ulike fotografene. En annen kan være basert på fotografenes funksjonstid eller leveår.
MDA legger vekt på proveniens i sin katalogisering, og fotografier blir registrert på den aktuelle skaperen av arkivmaterialet. Over tid har NMS bygget opp flere fotosamlinger, og noen av disse er beholdt som samlinger i MDA. Her vil det finnes bilder fra en rekke fotografer. Uansett vil det bli anvendt referanser til kataloger, og disse vil bli tilgjengelige på Arkivportalen. Det vil også være lenker til publiserte versjoner på MDA FotoWeb, Digitalarkivet, mv.
I de kommende artiklene vil jeg følge de kategoriene jeg har nevnt ovenfor. Så da blir det først tale om fagfotografers bilder med motiv fra Rogaland. Nærmere gransking av interiører, møbler og lignende fra fotografers studio og atelier vil forhåpentlig også bidra til at bilder med hittil ukjent fotograf kan tilskrives rett aktør.
Jeg vil også lage en artikkel med tabell og andre oversikter over de aktuelle fotografene. Etter hvert vil den artikkelen bli løpende oppdatert.
«De 9 av Det Norske Misjonsselskaps stiftere, som ved dets jubilæum i 1892 endnu levede og var fremmødte. Sittende (fra venstre til høire): H. Hansen. N. Davidsen. G. Salvesen. O. A. Ølfarnes. Sittende (fra venstre til høire): O. T. Sandvig. Ommund Thu. A. Isachsen. P. Frøiland. Chr. Reime.» Foto: Ukjent. Kilde: VID-MDA-A-1045-Uc. FotoWeb: https://bildearkiv.vid.no/fotoweb/archives/5002-Mission-and-Diakonia-Archives/Indekserte%20bilder/MDA/MHS_A-1045_Uc_001146.jpg.info
Du kan lese de andre artiklene i serien om rogalandsbilder i Misjons- og diakoniarkivet her:
I arkivet etter Rogaland vegkontor finnes det bortimot tre hundre fotografiske glassplater mellom øvrige foto i arkivet. Glassplatearkivet dokumenterer vegarbeid i fylket. Først og fremst ble bruer av ulike slag fotografert under byggeprosess, ferdigstillelse samt vedlikehold. Men også bygging og vedlikehold av tunneler, veger og kaier finnes det interessant dokumentasjon av. Arbeidet foregikk i hele fylket, fra Dalane i sør til de nordligste deler av fylket. De to fotografiene under viser variasjonen i landskap og hvilke utfordringer det krevde for planlegging og bygging av veger. Til venstre ser vi kantskjæring av veg på flate Jæren. Bildet til høyre som viser Honganvik gard langs Saudafjorden, illustrerer kontrasten til Jæren og hvilke naturutfordringer vegkontoret måtte løse for at folk skulle komme seg frem langs veiene.
Jens Laurits Arup Bassøe ble født i 1853 i Råde, region Østfold i Viken fylke. Han var sønn av sokneprest til Fiskum og Råde, Petter Friderich Bassøe og hans mor var Thomine Christine Oftedahl. Han tok sin sivilingeniørutdannelse ved Zürich Polytech i 1870-årene. Kanskje var det der han ble introdusert til fotografiet. På dette tidspunktet kom de fotografiske tørrplatene i handelen, og fotografering ble mye enklere enn tidligere. Etter endt utdannelse arbeidet han med jernbaneundersøkelser fra 1876 til 1881. Senere arbeidet han med vegbygging, og vi vet at han selv tegnet steinhvelvbruer som er avbilda i arkivet etter Rogaland vegkontor. Et eksempel er Mæle bru i Hjelmeland.
Foto, over fra venstre: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_247 og Statsarkivet i Stavanger_1984_03_130. Under: Jens Laurits Arup Bassøe hos fotograf Carl Johan Jacobsen i 1913. Fotografiet tilhører Norsk vegmuseum Region Vest, Dirdal.
Jens Laurits Arup Bassøe (1853-1946), Rogalands første amtsingeniør og ansatt ved Rogaland vegkontor 1899-1923, er fotografen bak bildene. Men flere av motivene er også fra den perioden han var avdelingsingeniør i Stavanger og Søndre Bergenhus amter (1891-1899). De fotografiske glassplatene er digitalisert, og ligger fritt tilgjengelig i Arkivverkets historiske foto.
Bassøe fotograferte ikke bare bruer, tunneler og veier. Flere av bildene viser vegarbeidere1 og andre med ulik tilknytning til arbeidet. Motivene forteller hvor avhengig vegprosjektøren var av håndverkerne for å etablere veier for over hundre år siden, i motsetning til dagens maskinelle vegutbygging. Det krevde nok sin mann, og styrke og god helse var helt nødvendige forutsetninger for kroppsarbeideren i Bassøes tid. I motivene ser vi både pent antrukne ingeniører og kraftige karer som drev med kroppsarbeid. De sist nevnte er det flest av i motivene, og de viste seg frem for fotografen med sitt særpreg, og ikke sjelden med steinhuggerens enkle verktøy. Verktøyet de bar med seg var feisel (slegge), håndbor (et slags spett på en halv meter), spade og trillebår, som var et kjennetegn for anleggsarbeideren på 1800- og begynnelsen av 1900 -tallet.
Fotoarkivet er godt dokumentert av Bassøe selv med beskrivelser, stedsangivelser, og i visse tilfeller år for når bildet ble tatt. I hans nøyaktige registreringer savner vi likevel en opplysning som i dag anses som interessant, nemlig navn på avbilda personer. Ikke et eneste navn har han notert. Men så var heller ikke samfunnet så individfokusert den gang som nå. Bassøes intensjon med fotografiene har trolig vært å vise arbeidsprosesser og resultat av disse.
Utsnitt av fotografi som viser bryting av stein i fjell. Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_115.
I teksten som følger stiller vi spørsmål som kan lede oss på veien til antagelser om hvem veiarbeiderne var. Klærne deres sier mye om samfunnet de levde i. Vernetøy som hjelm, briller, støvmaske og vernesko som i dag brukes av alle anleggsarbeidere, er helt fraværende hos arbeiderne på bildene. Men så vet vi også at steinhuggere var svært utsatt for å få lungesykdommen silikose av steinstøvet de pustet inn. Klærne sier i tillegg noe om sosial posisjon, og slik kan også menneskene i vegarkivet gi noen svar på hvem de var. Vi er særlig interessert i om det er svenske rallare med i fotografiene. Om så er tilfelle, har vi å gjøre med noen av de tidligste fotografiene av arbeidsinnvandrere til Norge.
Rallar, slusk eller lokal vegarbeider?
I den tiden Bassøe hadde sitt virke gikk Norge fra naturalhushold til industrialisering. Utviklingen krevde forbedring av infrastrukturen i landet, og nye krav til vegstandarder ble utviklet. Å vedlikeholde bygdeveger lå tidligere på lokale bønder under oppsyn av lensmenn, mens ansvaret for hovedvegene var statens. Men med nye og moderne tider med blant annet behov for hjultransport og senere bilkjøring, krevdes flere folk i arbeid, og import av arbeidskraft ble vanlig. For anleggsarbeid, som utbygging av jernbanen, er det kjent at mange svenske arbeidsinnvandrere, rallare, var med. Men også til annet arbeid som vegarbeid behøvdes rallaren. Både i litteratur og på folkemunne ble også begrepet «slusk» og «bus» brukt om anleggsarbeidere. Mest kjent i Rogaland er trolig «rallar» og «slusk», mens «bus» ble mest brukt i andre deler av landet.
Arbeid med Tytland bru i Hjelmeland. Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_150.
I litteraturen ser vi at rallar og slusk blir brukt om hverandre. Boka Renhårig slusk redigert av Edvard Bull, består av intervjuer med gamle anleggsarbeidere. I forordet leser vi at Bull bruker sluskbegrepet «..først og fremst om profesjonelle anleggsarbeidere fra tida før første verdenskrig, de rastløse som aldri slo seg lenge til på ett sted». Han hevder også at det svenske ordet «rallar» aldri slo riktig igjennom i Norge før rallarvisene ble populære, og da langt utenfor anleggsarbeiderens egen krets. Dette bekreftes av Bjørg Eva Aasen, ansatt på Norsk jernbanemuseum på Hamar. Hun arbeider med formidling på museet, og har stor kunnskap om tidligere anleggsarbeidere i Norge. Aasen minner om at bruken av «rallar», som for eksempel i Rallavegen langs Bergensbanen og Rallaruka i Narvik, er begrep som har kommet til i moderne tid. Videre mener hun at rallarbegrepet kun ble brukt av de svenske anleggsarbeiderne om seg selv rundt forrige århundreskifte. Hun mener også at sluskbegrepet ble brukt om norske anleggsarbeidere, men ikke om bønder og fiskere som tok seg sesongarbeid på vei- og jernbaneanlegg.
Gamle Hjelmeland bru under oppføring. Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_133.
Forfatter Kristofer Uppdal, som selv var anleggsarbeider og skrev om egne erfaringer, brukte både slusk og rallar om norske anleggsarbeidere i sin litteratur. Dette angripes i et sitat fra en norsk anleggsarbeider i Bulls forord til Renhårig slusk som «…noe forbanna tøys som Kristofer Uppdal fant på». Videre mener Bull at rallarbegrepet «i Norge har sikrere plass i litteraturen enn i dagligtale på anleggene».
På grunnlag av disse uttalelsene brukes rallar i denne artikkelen kun om de svenske anleggsarbeiderne, og slusk om de norske. Bønder og fiskere omtales som lokale vegarbeidere.
Hva forteller vegarbeidernes klær om hvem de var?
Fotografiet viser Råse bru i Lund som ble ferdig 1914. Bildet er trolig fra en markering for ferdigstillelsen. Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_008.
Mennene i fotografiet over gir et godt bilde av veiarbeidernes klær. Nærmest kamera står tre menn som skiller seg ut i klesveien fra de øvrige. De har hvit skjorte med stivet snipp, annet hodeplagg, og to av dem har frakk. Vi antar at disse er vegingeniører. De øvrige er ganske sikkert slusker og/eller rallare som har bygd brua. De er kledd i busserull, et klesplagg som kjennetegnet kroppsarbeideren i den aktuelle tida. Det samme gjelder det vi gjerne kaller rallarhatten. Et par har også skyggelue, og en har sjømannslue på hodet. Alle tre nevnte hodeplagg er også kjent fra svenske fotografier av anleggsarbeidere. Rallarhatten og sjømannslua ser vi også som hodeplagg i bildet under.
Oppsynsmann Sjur Aarthun2 er kommet på inspeksjon på slutten av arbeidet med opprustning av vegen mot Byrkjedal. Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_113.
Som nevnt tidligere er det særlig interessant om det finnes svenske arbeidsinnvandrere, rallare, med i fotoarkivet etter Rogaland vegkontor. Spørsmålet vi har stilt er om det er mulig å skille ut rallaren på bakgrunn av klesdrakt. Rallaren er jo kjent for folk flest som en med bredbremmet filthatt, busserull, hvit skjorte under vesten, og med et skjerf knyttet i halsen. Men var denne stereotypen nødvendigvis svensk? Her råder det usikkerhet. Om det kun var den svenske arbeidsinnvandreren som kledde seg slik, er de fleste avbilda kroppsarbeiderne i fotografiene svenske. Ved å sammenligne fotoarkivet med svenske foto av rallare, ser vi at bekledningen er nokså lik med filthatt, skyggelue, busserull, hvit skjorte og vest. Person nummer tre fra venstre med rallarhatt i bildet over, navngir forfatter Svein Magne Olsen i Fra tråkk til motorveg, som oppsynsmann Sjur Aarthun -altså et lokalt personnavn.
Konklusjonen blir at klærne sier lite og ingenting om hvorvidt det er rallar, slusk eller lokal vegarbeider som er avbilda i arkivet.
Fotografiet over (utsnitt) skiller seg ut med hensyn på bekledning. En av arbeiderne ved steinknuseren på Ålgårdsveien, fotografert ca. 1908, har på seg det som kan likne ei pelslue samt lang regnfrakk. Pelslua er et sjeldnere hodeplagg i fotoarkivet enn rallarhatten og skyggelua. Derimot er den registrert i flere svenske bilder av rallare. Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_253.
Den svenske steinhuggeren, rallaren, – var han på vegarbeid i Rogaland?
Svært mange av de svenske arbeidsinnvandrerne i Norge fra den senere del av 1800-tallet til omtrent 1920, var profesjonelle steinhuggere. De ble også kalt steinarbeidere. De var ei etterspurt, faglært yrkesgruppe her til lands i nevnte periode. Dette var ei tid med stor utvandring fra Norge, og samtidig sier folketellingene at det var innvandring til landet. Generelle levekår i Norge var preget av fattigdom, og de fleste utvandrerne reiste for å søke bedre kår utenlands, særlig til Amerika. Kan bortfallet av store grupper utvandra nordmenn gitt innvandrere muligheter i Norge som de ikke hadde i hjemlandet? Eller var steinhuggerne en spesialisert yrkesgruppe som det ikke fantes stort av i Norge?
Et av svarene på hva som fikk svenske arbeidsinnvandrere til å komme til fattige Norge rundt forrige århundreskifte, finner vi i avisartikkelen «Tysværs første Arbeiderparti ble stiftet for 50 år siden» , Rogalands Avis 1977. I artikkelen kan vi lese om Johan Strand som i 1916 kom som steinhugger til Hervik i Tysvær. I folketellingene fra 1910 finner vi det som trolig er ham, men da som steinhugger ved Iddefjorden. Han slo seg imidlertid ned i Tysvær kommune for godt, på Falkeid, under bygging av kai på Kårstø hvor han møtte falkeidjenta Anne Helene Berget som han stiftet familie med. Strand forteller i samtale med forfatter av artikkelen, Atle Heskja, at «…de såg seg nødt til å reise fra Sverige, da det så godt som ikke fantes mat i Lysekilen. De åt kålrot og blodpølse, mens kjøtt og poteter gikk til Tyskland. Det var krigsår». Det var altså nøden som fikk noen av de svenske steinhuggerne til å dra over kjølen. Strand forteller også om sterk tilknytning til fagbevegelsen, og bekrefter med det inntrykket av engasjement for fagforeningsarbeid blant svenskfødte steinhuggere. Han definerer seg som å høre til «et farende folk» som flyttet dit det var arbeid å få. Han forteller at han alt som 15-åring jobbet som steinhugger, og håndverket lærte han av sin far. Å være tilknyttet fagforeningen og å stemme Arbeiderpartiet så han på som en selvfølge. Han sier sågar at han betraktet det som «utenkelig å arbeide side om side med en som var u-organisert». I dag forteller bygdefolk på Falkeid som husker Johan Strand, at de minnes han som en flott person og en sliter3.
Gjennom muntlige overleveringer skriver forfatter Svein Ivar Langhelle om de svenske steinarbeiderne ved granittbruddet i Hervik. Bygdeungdom fikk ikke jobb på steinhuggeriet – «for det var berre fagfolk som hadde arbeid der». Fagfolkene var stort sett svenske, og de hadde ord på seg for å «skifta ofte plass». Samtidig hadde de med seg, som nevnt i omtalen av Johan Strand, en sterk tilknytning til fagbevegelsen som de viste gjennom å formidle politiske skrifter. Dette gav grobunn for sosialistisk overbevisning også hos bygdefolket i Hervik ifølge en av Langhelles informanter.
Arbeidet til en stenhugger forstås som bryting og bearbeiding av stein til brostein, kantstein og annen steinsetting i bygg og anlegg. Dette krevde nøyaktighet og kunnskap om hvordan steinens krystaller lå, og de ulike steinsorters kløyveretning4. I tillegg til å være kjent som dyktige håndverkere, var de altså også kjent for å være noen av de første arbeidergruppene som var ivrige talsmenn for fagforeningssaken.
Det er naturlig å undersøke om svenske steinhuggere var med på vegarbeidet for Rogaland vegkontor all den tid fotografiene dokumenterer byggekunst som krevde profesjonalitet. Det gjelder særlig de fint tilhugde steinhvelvbruene.
Stolte anleggsabeidere ved Gya bru, Heskestad, etter ombygging. Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_033.
Folketellingene er kilder som kan gi noen svar på spørsmålet om svenskfødte steinhuggere. Likevel må troverdigheten i folketellingene tas med «ei klype salt», og visse forbehold om feil og mangler må tas hensyn til. Det er ofte stavefeil i primærkilden som automatisk overføres til den digitale versjonen. For eksempel forekommer det at Sverige skrives som «Sverrige». Data for denne skrivemåten er ikke med her.
Rallaren og slusken var kjente for å leve et omflakkende liv med lett oppakning, og det var ikke uvanlig at oppholdet ved anleggene kunne ha kort varighet. Derfor kan en stille spørsmål ved hvorvidt alle som levde slik rallaren gjorde med brakkeliv og ellers løs tiknytning til samfunnet rundt dem, kom med i folketellingene. Denne gruppa kan ha vært utfordrende å telle. Det må derfor tas høyde for at det kanskje var flere svenskfødte arbeidsinnvandrere enn det folketellingene viser.
En noe misvisende faktor i alle omtalte folketellinger gjelder navngivingen av svenskfødte arbeidsinnvandrere til Norge. De viser en overveiende tendens til fornorsking av svenske navn. Svenske etternavn som i Sverige vil ende på -sson, skrives svært ofte på norsk form som -sen. Særsvenske bokstaver byttes også ut til fordel for særnorske bokstaver. En kan med dette som grunnlag forfekte at praksisen er med på å vaske bort den svenske arbeidsinnvandreren.
Skjoldastraumen saltvannssluser i Tysvær som stod ferdig i 1908. Det hvite huset i bakgrunnen ble senere «landhandelen på Hedleneset». Foto: Statsarkivet i Stavanger_1984_03_226.
I artikkelforfatterens familie er det kjent at et familiemedlem giftet seg med en av steinhuggerne som arbeidet med bygging av saltvannsslusene i Skjoldastraumen i Tysvær. Hun må ha møtt ham lenge før slusene stod ferdig, trolig i Stavanger en gang på 1880-tallet. Slusene ble offisielt åpnet i 1908, og Bassøe har fotografert både sluser og arbeidere. Hva nåtidas familie i Skjoldastraumen ikke har kjent til er at steinhuggeren var svenskfødt, noe 1910-folketellingene viser. Det gir mening når vi vet at han var steinhugger og hadde navnet Alfred som var et mye brukt navn i Sverige på 1800-tallet. Men Alfreds etternavn er fornorsket i 1910-tellingen slik tidligere nevnt praksis ser ut til å ha vært blant registratorer for folketellingene – Johannesson har blitt til Johannesen. I 1910 bor han og Anna på Kvås i Vest-Agder, har 9 barn, og Alfred arbeider som vegoppsynsmann.
Som relevante søkeord for å finne rallaren i folketellingene ble søkeordene «stenhugger», «stenarbeider» og «veiarbeider» valgt, samt «Sverige» som fødested. Tellingene i 1865, 1875, 1900 og 1910 ble valgt fordi de er landsdekkende og digitalt søkbare.
Folketellingene fra 1865 forteller at det er noen få svenskfødte steinhuggere/steinarbeidere/vegarbeidere i landet, men i Rogaland er det kun tre av dem. I 1875 er det heller ikke mange av dem i Rogaland med ni personer i de tre utvalgte yrkesbetegnelsene. I folketellingene for 1900 og 1910 ser vi av tabellen under at antallet svenske steinhuggere/steinarbeidere/vegarbeidere har endret seg radikalt for hele landet, der de fleste oppholder seg i Østfold hvor steinindustrien var stor og viktig. I Rogaland finner folketellingen i 1900 åtte svenske steinhuggere og sju steinarbeidere. I 1910-tellingene telles det kun tre svenske steinhuggere, men hele 21 svenske steinarbeidere i Rogaland. Dessuten finnes det sju svenske veiarbeidere i Rogaland i 1910, kun en i 1900, åtte i 1875 mens det ikke er noen i 1865.
Tabellen viser svenskfødte anleggsarbeidere med ulike yrkesbetegnelser som kan knyttes til vegbygging.
Tallene i folketellingene viser altså at det ikke har vært noen større tilstrømming av svenske arbeidsinnvandrere til Rogaland sammenlignet med landet for øvrig. De viser heller ikke om de som ble talt arbeidet ved Rogaland vegkontor. 1875 og 1900-tellingene viser imidlertid et høyere antall svenskfødte jernbanearbeidere som var med å bygge, og trolig vedlikeholde Jærbanen.
Tabellen viser svenskfødte jernbanearbeidere som kan knyttes til bygging av Jærbanen.
Men kan det likevel finnes svenskfødte vegarbeidere i fotografiene til Bassøe?
«Alfabetisk fortegnelse over rømte og afskedigede arbeidere»
Det finnes personalinformasjon i arkivet etter Rogaland vegkontor, men innholdet dekker dessverre ikke den tidlige perioden fra rundt år 1900. Imidlertid ble protokollen «Alfabetisk fortegnelse over rømte og afskedigede arbeidere» nylig oppdaget hos Statens vegvesen. Protokollen belyser spørsmålet om svenskfødte arbeidsinnvandrere ved Rogaland vegkontor fra 1896 til 1908. Med denne oppdagelsen har vi straks bedre informasjon om ansettelsesforhold i perioden som Bassøe fotograferte anleggsarbeidere.
Av protokollen ser vi at grunner for avskedigelse kunne være «drukkenskab og slagsmaal», «uorden», «tyveri», «brændevinshandel» og «slet opførsel». Men oftest var grunnen at de rømte fra gjeld for både opphold og skyld hos handelsmannen. Også muntlig overleveringer antyder at slusken og rallaren av og til stakk av fra betaling for kost og losji5. Som et forsvar for rallaren og slusken kan en argumentere med at forholdene for arbeiderne og den standard som kost og losji hadde, kanskje ikke var de beste.
Protokollen gir oss bekreftende svar på hvorvidt svenskfødte anleggsarbeidere var ansatt ved Rogaland vegkontor i Bassøes tid ved kontoret. I lista over tilsatte som regelrett stakk av eller fikk sparken, finner vi både svenske og norske navn. Fødested er også oppgitt. Et raskt søk etter navnene i protokollen gjennom folketellingene for 1900, gir imidlertid ikke treff. Dette kan bekrefte tidligere påstand om mangler i tellingene av denne gruppen.
Som et røft overslag kan vi si at omtrent halvparten av navnene i protokollen er svenske. Vi må også kunne anta at det var rallare som ikke kom med i protokollen over rømte og oppsagte. Vi konkluderer derfor med at en viss andel av de fotograferte kroppsarbeiderne i fotoarkivet etter Rogaland vegkontor med stor sannsynlighet var svenske. Det betyr at arkivet representerer noen av de eldste fotografiene av arbeidsinnvandrere til Norge.
Sluttnoter:
1. I artikkelen brukes «vegarbeider» om alle yrkesgrupper som bidro til at vegnettet ble utbygd
2. Olsen, Svein Magne (1995) Fra tråkk til motorveg, s. 89.
Fallgruver ved registrering av fotografi knytt til utvandringa til Amerika
Når ein viktig person mangla i familien
Mot slutten av året 1909 kom det brev med fotografi til familien i Noreg frå Maria Hanson (1865 – 1937) i Minnesota, USA. I brevet kunne familien hennar heime på Jæren lesa at ektemannen Peter Hanson (1863 – 1909) vart sjuk og døydde i september dette året. Maria var frå Re i Time og Peter frå Gilja i tidlegare Høyland kommune. Dei emigrerte i 1880-åra, møttest i Hanley Falls, Minnesota og gifta seg i 1889. No sat Maria igjen åleine med ansvaret for farmen dei hadde kjøpt og dei åtte barna som dei fekk mellom 1890 og 1908.
Maria Hanson og familien hennar i Hanley Falls, Minnesota, 1909. Ukjend fotograf, USA. Privat eige.
I dag er brevet med denne triste bodskapen for lengst borte. Det vart truleg kasta, slik skjebnen var for dei fleste Amerikabreva. Men fotografiet er bevart. Sjølv om den skriftlege informasjonen om sjukdommen og dødsfallet ikkje finst i dag, talar fotografiet «sitt tydelege språk». Maria og barna er samla rundt eit bord med eit stort portrett av ektemannen og faren. Den lokale fotografen laga truleg først ei forstørring av eit lite portrett av Peter Hanson. Etterpå fotograferte han familien saman med portrettet. På denne måten fekk dei både eit minne om ektemannen og faren, og fotografiet kunne formidla den triste hendinga til familien heime i Noreg.
Dette biletet er ikkje manipulert. Det formidlar ein bodskap utan at noko er fotografert inn i biletet, fjerna eller flytta på. Sjølv om den som registrerer fotografiet i dag ikkje kjenner personane, forstår registrator kva dette fotografiet vil fortelja.
Var oldemor verkeleg i Amerika?
Fotografen kunne og forandra på eit bilete slik at det fekk eit nytt innhald og dermed ein annan bodskap enn den opphavlege. Han kunne til eksempel laga ein fotomontasje av to eller fleire ulike bilete. Då måtte fotografen gjerne både klippa ut delar av to eller fleire fotografi og setja dei saman til eitt nytt før avfotografering til ny negativ. Det var svært ofte nødvendig å skjula samanføyingskantar. Då måtte fotografen retusjera det nylaga biletet ved hjelp av pensel og maling før avfotografering.
Det er ikkje alltid lett å oppdaga slike manipulasjonar når fotografiet, den nye positiven, har eit lite visittkortformat (ca. 6 x 9 eller 7 x 10 cm). Mange av dei eldre atelierfotografane var uvanleg dyktige på dette området. Ofte ser me ikkje resultatet av arbeidet deira med fotografiet før dette vert skanna og blåst opp på dataskjermen.
Johanna Pedersdotter Vigrestad (1842 – 1918), ca. 1915. Foto: Pauline Wiig, Bryne. Negativ: Statsarkivet i Stavanger. Digital versjon: Fotoarkivet Hå folkebibliotek 1982/12 HÅ 57:1.Fire generasjonar. Johanna Pedersdotter Vigrestad til høgre med dottera Johanne Margrethe i Chicago til venstre. Ho har dotterdotter si på fanget og dottera bak. Reprofoto: Austin, Chicago, USA. Negativ: Statsarkivet i Stavanger. Digital versjon: Fotoarkivet Hå folkebibliotek 1982/12 HÅ 57:30.
Dei to kvinneportretta her er talande eksempel på biletmanipulasjon. Portrettet av den eldre kvinna er frå atelieret til fotograf Pauline Wiig på Bryne og firegenerasjonsbiletet frå studioet til fotograf Austin i Chicago, USA. Kvinna på portrettet er Johanna Pedersdotter Vigrestad (1842 – 1918). Dette fotografiet stod fremst i eit familiealbum frå garden Vigrestad. På fotokartongen finst firmanamnet til Pauline Wiig. Ho var styrar for fotoatelieret til broren Henrik Wiig på Bryne frå 1904 til 1911. I 1912 etablerte ho eige firma i nye lokale på Bryne. Dermed kan portrettet av Johanna daterast til åra mellom 1912 og 1918. Samanliknar me dette med andre portrett frå Pauline Wiig, ser me tilsvarande golvteppe og dekorasjonar på fondveggen i atelieret på portrett frå åra 1915 – 1916. Portrettet av Johanna er med andre ord ikkje ein reprokopi av eit eldre fotografi. Det var dermed ikkje så vanskeleg å tidfesta biletet, og albumeigaren visste kven kvinna var.
Lenger ute i albumet (foto nr. 30) finst biletet med dei fire kvinnene i Chicago. Var gamlemor Johanna verkeleg på besøk hos dottera Johanne Margrethe og resten av familien i USA? Me kan jo lett tru dette sidan ho hadde så å seia heile familien sin der. Johanna fekk 11 barn. To av dei døydde små. Av dei ni som voks opp, reiste åtte til USA, dei aller fleste til Chicago. Berre ei av døtrene var igjen heime. To av sønene kom tilbake. Barna i USA var flinke til å senda heim flotte portrett til foreldra, særleg dei tre eldste døtrene som kom til Chicago rundt 1890. Dei fleste portretta i albumet heime på Vigrestad var frå studioet til fotograf Anton Rohde i Chicago. Dette her av dei fire kvinnegenerasjonane er frå rundt 1920 (fig. 3). Det merkte seg ut, i første omgang sidan det var frå ein annan fotograf i Chicago enn Anton Rohde.
Nærare ettersyn viste at dette fotografiet var manipulert. Johanna Pedersdotter besøkte ikkje barna sine i USA. I Chicago monterte fotograf Austin saman fotografiet sitt med portrettet til Pauline Wiig på Bryne. Dette vart gjort på ein så bra måte at det var nærast uråd å sjå dette på biletet i albumet. Om me ikkje oppdaga samanhengen til portrettet av Johanna åleine (nr. 1 i albumet), ville nok dette konstruerte firegenerasjonsbiletet ført til at også Johanna Pedersdotter kom med i listene over utvandra frå Jæren til USA.
Når fotografnamn skapar forviklingar
Det var ikkje uvanleg at folk bestilte nye kopiar av portrett frå fotografen. Det var heller ikkje uvanleg at dei som reiste til Amerika, ville overraska familien heime med nye og flotte kopiar av eldre familiebilete som dei hadde hatt med seg i reisekofferten. Som i tilfellet med oldemor ovanom (fig. 2 og 3) kan slike fotografi i «ny drakt» lett føra til feilregistrering både når det gjeld tid og stad.
Peder Gundersen og Sissel Pedersdotter Haarr på fotografi laga i Chicago av originalportretta frå rundt 1870. Reprofoto: O. G. Jacobsen, 488 Milwaukee Ave, Chicago, USA. Negativ: Statsarkivet i Stavanger. Digital versjon: Fotoarkivet Hå folkebibliotek 1982/12 HÅ 36:32 og 33.
Dei to portretta her i kabinettformat (ca. 13 x 18 cm) finst i eit album med bilete frå 1860-åra og framover til ca. 1915. Då vart det umoderne med portrett i visittkort- og kabinettformat.
Desse to portretta merkar seg ut i albumet. Den gode kvaliteten på fotografia og det enkle og tilsynelatande tidlause preget på klede og hårfrisyre til dei avfotograferte, gjer det vanskeleg å tidfesta dei. Ein tilsynelatande sikker og handfast informasjon er fotografreferansen: O. G. Jacobsen, 488 Milwaukee Ave, Chicago. Men kven var dette unge paret i Chicago på slutten av 1800-talet?
Når me registrerer eldre fotosamlingar frå eit avgrensa område, til eksempel ein gard med fleire enkeltbruk og familiar som er slektningar, er det nyttig å studera fleire album under eitt. Eigaren av albumet med dei to Chicago-portretta, kjende ikkje personane. Det gjorde heller ikkje eigaren av eit anna visittkortalbum der dei same fotografia fanst, men i visittkortformat og med ein heilt annan fotograf, nemleg Erik Jensen, Hetlandsgata i Stavanger (Jensen Hetlandsgaden Stavanger). Format og type fortalde oss at dei to portretta var frå rundt 1870 då Jensen hadde atelier i Stavanger (1869 – 1874).
Dette lærte oss at dei to fotografia frå USA var langt yngre reprofotografi enn dei to frå rundt 1870. Nokon, kanskje dei to avfotograferte, hadde tydelegvis hatt med seg eit sett av dei små originalfotografia til USA og fått laga nye kopiar av dei på eit seinare tidspunkt.
Til sist fall alle brikker på rett plass. I eit tredje album var det også eit sett av portretta, også der i visittkortformat, men temmeleg bleikna og utan fotografinformasjon på kartongen. Desse to bileta var truleg resultat av ei etterbestilling lokalt. I dette tilfellet visste albumeigaren kven personane var: Ekteparet Peder Gundersen (1842 – 1918) og Sissel Pedersdotter (1849 – 1922 ) var aldri i USA, men levde begge på heimegarden Hårr heile livet. Det var med andre ord ikkje dei som sende desse nye, og etter norsk målestokk svært så flotte fotografia heim til familien, og heller ikkje dei som hadde fotografia med heim til Noreg etter opphald i USA.
Dermed vert det feil om ein registrerer desse fotografia som tekne i Chicago, og at desse viser to personar som utvandra dit. Ekteparet frå Hårr høyrer med andre ord ikkje til i utvandrarstatistikken.
I dette tilfellet var det hell som gjorde at me kom fram til opphav og bakgrunn. Sissel og Peder fekk ti barn. Tre døydde som barn eller i ung alder. Fem av dei andre reiste til USA rundt år 1900, men dei fleste kom tilbake etter ei tid. Då må det ha vore eitt av barna deira som hadde dei to små ungdomsportretta av foreldra meg seg i reisekofferten til USA. Kanskje sende vedkomande dei to nye frå Chicago heim til familien, eller kanskje laga han dei til seg sjølv for å ha to minnebilete av foreldra i større format og av langt betre kvalitet enn dei små originalbileta frå om lag 1870.
Konklusjon
Desse eksempla på fotografi frå USA og Noreg er nokre få av svært mange som byr på problem ved registrering nå i ettertid. Mange fotografi som vart sende frå Noreg til familie i USA, eller frå USA til Noreg, kunne vera manipulerte. Svært mange fotografi som emigrantane hadde med seg, vart reprofotograferte i USA, forstørra, kopierte på moderne, glansfullt fotopapir som ikkje fanst i Noreg då, og kanskje også kolorerte for hand. Dermed fekk dei også ein ny fotografreferanse. Alt dette er det ikkje lett å oppdaga nå i ettertid.
Tanken var likevel god hos dei som fekk forandra på fotografia sine. Dei ønskte at bileta dei sende til familien skulle ha så god kvalitet som råd. Fotografia skulle gje eit så godt, og vel også eit så flatterande inntrykk som råd var av livslagnaden deira, enten dette var i USA eller i Noreg.
Utviklingsdirektør Olav Njå i samtale med direktør Ole Gabriel Kverneland II rundt 1960. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.1374.01.
Kverneland Group er i dag ein global leverandør av landbruksreiskap. Konsernet blei grunnlagt som Kvernelands Fabrikk på Jæren i 1879. I dag har dei fabrikkar i Danmark, Tyskland, Frankrike, Nederland, Italia, Russland og Kina, men også i Noreg. Det blir fortsatt laga plogar på Jæren. Men eigarane sit ikkje lengre på Jæren. Det japanske selskapet Kubota eig Kverneland Group.
Jærmuseet har sidan 1990-talet teke hand om dei historiske arkiva til «moderselskapet» Kvernelands Fabrikk. I denne artikkelen skal eg presentera fotoarkivet, med vekt på arbeidet til fotografen som bygde det opp.
Kjell Time blei pensjonist frå Kvernelands Fabrikk i 1997. Då hadde han vore tilsett ved fabrikken i 40 år. I denne tida bygde han opp ein fotoavdeling. Han slutta på ei tid då den digitale fotograferinga så vidt var kome igang. Kjell Time fotograferte analogt. Då han slutta blei fotoavdelinga lagt ned. Jærmuseet fekk den første tilveksten av historisk arkiv frå bedrifta tidleg på 1990-talet. Då Kjell Time blei pensjonist overtok museet alt fotografisk materiale som ikkje var i bruk. Eg var på fabrikken på Frøyland og henta to fulle pallar med negativar, positivar, fotokatalogar og noko filmmateriale. I 2009 fekk museet ein ny stor tilvekst. Då blei Svein Gaute Oftedal pensjonist frå salsavdelinga. På det tidspunktet var alle aktuelle foto bedrifta brukte digitale. Svein Gaute Oftedal hjelpte oss i dei neste åra med ordning av fotosamlinga.
I Ambolten, Kverneland Fabrikk sitt bedriftsblad, blei Kjell Time presentert i 1970. Han begynte ikkje som fotograf, men som teknisk teiknar på konstruksjonsavdelinga i 1957. Då kom han rett frå to års ingeniørutdanning på motorlinja på Bergen Tekniske Skole. Men han hadde også interesse for fotografering, så han fekk gradvis fleire oppgåver på det feltet. Det var eit gammalt mørkerom for foto på bedrifta, men det var dårleg utstyrt. Han fekk gå på kurs i Oslo og bygga opp ei fotoavdeling. Då han snakka med oss på Jærmuseet om arbeidet sitt, la han vekt på at han også arbeidde med teknisk teikning i kombinasjon med fotografi. Han laga strekteikningar til reiskapskatalogar, produktmanualar osb.
Fotoavdelinga hadde både interne og eksterne oppgåver. Den interne fotograferinga var bilete som skulle brukast på huset; nedfotografering av teikningar ol., maskinar som skulle fotograferast for vedlikehald, fotografering av maskindeler som hadde gått i stykke. Det var til bruk for reklamasjon. Han fotograferte nykonstruksjonar til bruk i vidare utvikling. Rundt 1970 var han også begynt med mikrofotografering. Han fotograferte metallstrukturar i mikroskop for Kvalitetsavdelinga.
Kjell Time reknar arbeidet sitt for «Ambolten» – bedriftsbladet, som i grensa mellom internt og eksternt arbeid. Det eksterne arbeidet omfatta bilete til brosjyrar og bruksrettleiing, katalogar og bilete til utstillingsbruk. I 1970 låg hovudvekta fortsatt på svart-kvitt, men fargefoto blei stadig viktigare.
Når me ser på fotosamlinga frå Kjell Time sin periode i dag , så ser me ein fotograf som har farta rundt i alle deler av fabrikkane, i lokalmiljøet på Frøyland og han har følgt gjester på turar. Han har også filma på verdsmeisterskapen i pløying.
Film og video
På denne tida begynte han også å filma for bedrifta. Kverneland har eldre filmar, laga av eksterne fotografar, som filmen om plogens historie frå 1960-talet. Dette er film på 35 mm og 16 mm-format. Kjell Time laga 8 mm reklamefilmar av den enkelte jordbruksreiskapen. Filmane blei vist fram på messer i spesiallaga utstyr. Det var ein lukka boks med mattskive. Her gjekk filmklippa i loop, dvs. dei gjekk kontinuerleg. Museet har 80 slike filmar. Frå 1982 til 1999 produserte firmaet Fasett i Stavanger meir enn 40 reklamefilmar i høgkvalitet videoformat. Desse er også i museets arkiv.
Kjell Time med filmkamera i «Ambolten» nr 1-1970.
Fotograf ukjent.
Ordning og innhald i fotosamlinga
Jærmuseet har gitt samlinga fotonummer JÆF004. Vår nyaste oppteljing viser at det til saman er 50 000 foto. Omlag 50% av desse er nå registrerte i Primus-databasen vår. Berre ein liten del av motiva er digitalisert. Eit utval på vel 600 foto ligg på Digitaltmuseum.no
Samlinga inneheld lause papirkopiar i ulike format. Desse finst det stort sett negativ til, men det er tilfeldig om me klarer å kopla papirkopi og negativ. Derfor blir papirkopiane nummererte og skanna etter behov. Kjell Time fotograferte med svart-kvitt på 35 mm film. Filmane låg anten i originale fotokonvoluttar eller i ringpermar. I begge tilfelle har han skrive dato og stikkord for innhaldet. Museet bruker denne ordninga og har nummerert dei kronologisk. Her finn me foto som han har brukt i «Ambolten». Her er det også ein heil del repro av gamle fotografi som familien Kverneland har teke vare på.
Det er ulike seriar av dias. Her finn me faste seriar brukt som presentasjon av bedrifta, men også seriar av dei enkelte produkta. Svein Gaute Oftedal har hjelpt til med å identifisera dei ulike produktseriane.
Reiskapskatalogane
Ein vesentleg del av fotograf Kjell Time sitt arbeid var å fotografera til dei ulike salskatalogane. Jærmuseet har publisert meir enn 300 katalogar i ein database på nettet. Den finn du her: https://dokumentarkiv.jaermuseet.no/
I «Ambolten» i 1970 står Svein Kyrre Rostad (t.v.) og Willy R. Kristoffersen i smia til Kvernelands Fabrikk AS.
Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.0502.10.
Sekretær Liv Sandve finn me i «Ambolten» i 1975. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆ_F004.0530.02.
Den nye fabrikken til Kverneland på Øksnavad i forgrunnen, og den gamle fabrikken på Frøyland i bakgrunnen. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.F128.05.
Kvernelands plogar i ferd med å bli lasta ombord på fraktebåt i Sandnes i 1977. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.F0313.
Pløying med 5-skjærs semimontert automatplog bak en Case-traktor på Nærbø, i bakgrunnen bunkeren på Hanaberget.
Foto frå ein serie om denne plogtypen frå omkring 1970. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.A05486.
Effektiv høyberging ! Høysvansen var ein av dei store suksessane til Kvernelands Fabrikk frå 1950-talet. Her er utstyret montert både foran og bak på traktoren. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.R01047.
Plansje over selde jordbruksprodukt i 1964 blei fotografert for å formidlast på møter.
Her ser me at høysvans og silosvans er blant toppselgarane. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.F015.09.
Elevane i avisgruppa på Frøyland skule fekk også bilete i «Ambolten» i 1975. Fotosamlinga inneheld mange motiv frå lokalmiljøet rundt fabrikken. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆ_F004.0530.05.
3. juni 1975 var det brannøvelse ved Kvernelands Fabrikk AS på Øksnevad. Då blei det reportasje i «Ambolten» etterpå. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆ_F004.0531.17.
Uvanlege hendingar er godt stoff til «Ambolten». Heigren i fabrikklokala til Kvernelands Fabrikk AS på Frøyland finn me i nr.1-1970. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆ_F004.0646.04.
Bedrifta hadde ofte besøk frå kundar eller forhandlare. Svenske gjester er på rundtur ombord i båten «Clipper» i Vågen i Stavanger, 1960. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.F0514.
Dette utstyret brukte Kvernelands Fabrikk for å visa 8 mm film på landbruksmesser. Filmen var montert som ein loop, ei samanhengande sløyfe, i kasett. Fotograf: Kjell Time.
Jærmuseet, JÆF004.A13013.
Vik er ein sjøgard i Klepp kommune. Det er flatt lende og sandstranda går over i sandblanda jord, så fast åkerjord og myrlende. Dei eldste bruka på Vik ligg ut ved sjøen. I åra rundt 1900 blei både innmark, utmark og tarestrand utskifta, og det blei etablert sju nye bruk på Øvre Vik. I 1908 blei Opheim eit av desse. I år 2000 var det denne garden Jærmuseet dokumenterte. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, JÆ12462
Då eg var etnologstudent på Universitetet i Oslo på 1970-talet kom samtidsdokumentasjon opp som nytt tema. Etnologistudiet hadde til denne tid fokusert på tida i «manns minne», dvs. den tida vi kunne fanga gjennom intervju med den eldste generasjonen i samtida. Biletmessig er vi då avgrensa til dei fotografia som blei tekne for til dømes 40-50 år sidan. Då er det den som kjenner motivet i ettertid som kan formidla kunnskap om kva det er og kvifor fotografiet blei teke.
Men når fokus blei retta mot vår eiga samtid, for ikkje å sei dagen i dag, då gjev det oss eit grenselaust utval av kjelder. Det gjer ikkje alltid oppgåva lettare. Det må gjerast eit utval, ut frå ei vald problemstilling. Som etnolog tilsett på Jærmuseet fekk eg mulighet til å driva samtidsdokumentasjon. Då år 2000 nærma seg var det stort fokus på å dokumentera samtida ved dette skiftet mellom to hundreår og to tusenår.
24.mars 2020: Kveldstemning frå hagen på Opheim mot sjøen og det gamle klyngetunet på Vik. Dei to høge siloane er eit velkjendt landemerke. I forgrunnen veks kinakål under plast. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, JÆ12436
Jærmuseet valde å dokumentera jordbruket på Jæren. Det valde me å gjera i eit mikroperspektiv, dvs. sjå på ein enkelt gard. Jæren er kjend for husdyrbruk, men også for stor grønsakproduksjon og gartneri med tomat og agurk. Museet sitt ønskje var å finna ein gard der me fekk ein variert produksjon. I tillegg var det viktig å få med nyare element i gardsdrifta; gartneridrifta er eit element, ei ny gruppe jordbruksarbeidare, gjestearbeidare, var eit anna element. Bruket Opheim på Vik i Klepp kommune dreiv mjølkeproduksjon, korn, frilandsdyrking av fleire slag grønsaker og dyrking av tomat og agurk i veksthus. Det var ein gard driven av to generasjonar i lag, saman med rundt 20 ungdommar frå Aust Europa. Dei var her tre månader kvar og budde då på garden.
1.mars 2000: Såing av kinakålfrø med frømaskin. Torunn Wiig gjer klar pluggplantebrett, Jarle Wiig legg i pottejord, Jone Wiig tar av ferdige brett. Med dette utstyret sår dei 50 000 frø på ein time. Då hadde dei sett opp utstyret på førehand. Rommet dei står i er heilt nytt. Det er ein del av utvidinga av veksthuset. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, JÆ1196129.mars 2000: Det meste av frilandsgrønsakene på Opheim blei sådd som pluggplanter. Då får kvar plante kvar sin vesle jordklump med seg ut på åkeren. Denne dagen plantar dei kålrabi i Sauahagen. Eit arbeidslag på fem vekslar om å kjøra traktoren, sitta på plantemaskinen og å gå bakom for å sjå til at det blir nok planter i fårene. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, JÆ12462
Museet har gjennomført ulike samtidsprosjekt. Sauenæringa har me dokumentert både i 1994 og i 2015 – 2017. Då var det sauebonden og arbeidet med sauen som stod i fokus. Men dei fleste sauebøndene driv også med annan produksjon, som me ikkje fanga opp. I år 2000 var me interesserte i alt som blei produsert på garden, og me ville fanga samspelet mellom alle som arbeidde her.
Dette var eit lågkost prosjekt frå museet si side. Eg var einaste medarbeidaren. Metoden var å dokumentera det som skjedde på garden gjennom eit år ved å observera arbeidet og intervjua deltakarane. Matproduksjon er syklisk. For planteproduksjon vil det sei å planta, luka, hausta, lagra og selja. Videokamera, analogt fotoapparat, eit lite digitalt fotoapparat og notatblokk var utstyret. Sidan eg var åleine, så veksla eg mellom å filma og fotografera. Det meste av arbeidet på garden var repeterande oppgåver, så det hindra ikkje dokumentasjonen. Tida til gjennomføring måtte eg tilpassa mine andre oppgåver på museet. Når dette let seg gjera, så var mykje av grunnen det gode samarbeidet med folka på garden. Foreldra Jarle og Torunn Wiig dreiv saman med sonen Jone og svigerdotter Tone Lise. Dei og alle andre på garden var særs imøtekommande. Eg kunne gjera avtalar med kort varsel, eller komma uanmeldt. Dei ga seg tid til å svara på spørsmål og kom med framlegg til kva som kunne vera aktuelt.
24.mars 2000: Gulrotfrøa blei sådd direkte på friland. Jone køyrer såmaskina. Denne dagen var jorda først pløydd og harva. Etter såinga kom Jarle for å sprøyta med plantevernmiddel, før han køyrde over og dekka kvart såbedd med plast. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, JÆ12180Sommaren 2000 var våt. 15. august er gulrotåkeren for blaut for maskinar, så her er Dino frå Bulgaria i ferd med å skylja buntar som han har henta opp for hand. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, Dcp01981
«Mjølk eller gulrot» var namnet eg gav prosjektet. I dagboka frå 23. januar 2001 skreiv eg: «Eg er fornøgd med tittelen på prosjektet — av to grunnar. 1) Jarle som er ein intensiv grønsakbonde tenkjer heile tida på korleis han skal klara å halda på mjølkekvoten sin. Han ønskjer å driva jorda like intensivt som han gjer nå , ved å veksla mellom grønsaker og grasproduksjon, men han ønskjer ikkje å ha kyrne på beite heime. 2) Stadig fleire jærbønder sel mjølkekvotane sine og satsar t.d. på rein grønsakproduksjon. Dei som held på mjølka satsar meir einsidig på husdyr og sluttar med andre vekstar enn gras.» Jarle fann si løysing på kravet om å ha kyrne ute på sommarbeite. Han flytta kyrne til eit fjøs på ein annan gard. Andre bønder går saman om samdriftsfjøs.
Nå, etter 20 år, har dette årets dokumentasjon blitt historie. Gardsdrifta på Vik held fram, men mykje er endra.
13.april 2000: I dag har dei rive ut 7 200 agurkplanter i dette veksthuset. Nå sopar dei opp restane, før dei skal setta ut nye planter. Ein agurkplante veks 10-12 m på 1,5 månader. Dei kan hausta 6 kg agurk på kvar plante. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, JÆ1226528.april 2020: På Jæren bles det alltid, så her gjeld det å halda faste tak. I fleire veker har kinakål og kålrot vekse under dekke av plastfilm. Men dagane blir varmare og plantene større. Så dei treng både luft, vatn og meir gjødsel. Her har dei fjerna plastfilmen som låg over kvart såbed med kinakål. Nå legg dei på fiberduk. Han slepp luft og vatn gjennom, men held insektene unna plantene. Foto: Målfrid Grimstved/Jærmuseet, JÆ12523
Museet fekk eit materiale på meir enn 1000 digitale foto, 1200 dias, 5-6 timar analoge videoopptak i tillegg til intervju og notat. Dei digitale fotografia er tatt med eit Kodak DC210 kamera som hadde 1152 pix x 864 pix. Pr. dato er omlag 200 dias digitalisert. All video er digitalisert. Artikkelen i Jærmuseet si årbok: «Gulrot eller mjølk – ja, takk, begge delar» frå 2001 presenterer prosjektet – også med historia til bruket Opheim .
Dette er eit materiale som blir meir historisk ettersom tida går. Ved tusenårskiftet var me ennå i den analoge foto/film tida. Dei digitalt fødde fotoa var i dårleg oppløysing. Sjølv brukte eg dei som suplement til dias. Dei var nyttige for å halda oversyn over arbeidet undervegs.
Jarle og sonen Thomas i ferd med å få ei kvige inn i dyretilhengaren. Kviga protesterte mot å forlata fjoset, så her måtte dei både lokka, leia og pressa ho til å vera med. Det er 2. februar 2001 og kviga skal vera med mjølkekyrne som flyttar frå Vik til mjølkefjoset på garden som Thomas driv på Orre. Dette er siste dag det var mjølkekyr på Opheim. Nå, 20 år seinare, er fjoset også borte. Foto: Målfrid Grimstvedt/Jærmuseet, Dcp03383Det blei 9. april 2001 før eg fekk filma pløying. Det var gått litt meir enn eitt år sidan prosjektet mitt starta. I løpet av 2001 filma og fotograferte eg arbeid som eg ikkje hadde fått med året før. Foto: Målfrid Grimstved/Jærmuseet, Dcp04280
Til utstillinga “Traktorliv” på Vitengarden i 2015 laga me ein film over bruken av traktor gjennom tida. Frå Vik er det nærare 30 ulike arbeidsoperasjonar der traktoren er i bruk. I år blir eit redigert utval av filmmaterialet publisert i ein artikkel på Digitalt Museum på dagen 20 år etter opptaket. Eit utval av foto er publisert på Digitalt Museum og fleire vil komma.
Det vil bli publisert omlag 30 ulike filmsnuttar frå året på Vik. 22.august var eg på garden frå 7.30 til 10.00. Oscars frå Latvia er her igong med å henta agurk saman med fire andre. Etterpå filma eg dei i pakkeriet. Der blei agurkene plasta og pakka i kassar klare til levering til butikk. Fotoet viser oppstarten frå det publiserte filmkuttet frå denne dagen. Det finn du på Digitaltmuseum.no: Det vil bli publisert omlag 30 ulike filmsnuttar frå året på Vik. 22.august var eg på garden frå 7.30 til 10. Oscars frå Latvia er her igong med å henta agurk saman med fire andre. Etterpå filma eg då dei i pakkeriet. Der blei agurkene plasta og pakka i kassar klare til levering til butikk. Fotoet viser oppstarten frå det publiserte filmkuttet frå denne dagen. Det finn du på Digitaltmuseum.no (klikk på bildet).Det blir også publisert artiklar som presenterer dei ulike grønsakene som blei dyrka på garden dette året. Første artikkel «Gulrot på Vik år 2000» ligg no på Digitalt Museum (klikk på bildet).
Litteratur:
Grimstvedt, Målfrid: Gulrot eller mjølk. Ein jærsk sjøgard ved tusenårskiftet. I Sjå Jæren. Årbok for Jærmuseet 2001, s. 48-84.
