Kategori: Artikler

Artikler og nettutstillinger om fotografer, fotografier og annet i fotografiets historie.

  • Lengselens bilder og Verden i 3D, del 3

    Lengselens bilder og Verden i 3D, del 3

    Stereofotografi til norske immigrantmiljø

    Også norsk-amerikanske fotografar vart engasjerte i stereofotografering. Denne tredje artikkelen har eksempel på fire som leverte stereofotografi til norske immigrantmiljø, både fotografiseriar med norske landskapsmotiv, og enkeltbilete. Fleire fotografar selde også private minnebilete som stereofotografi. Motiva var då mest alltid norsk-amerikanske familiar eller norske familiar og heimane deira. Desse er likevel svært få samanlikna med dei mange hundre stereofotografia med norske landskapsprospekt. Dei private stereobileta var nok alle bestillingsbilete. Dermed viser dette at det fanst stereoskop i mange innvandrarheimar på den tida, også i Iowa der desse eksempla er henta frå.

    I boka si er Sigrid Lien engasjert i dei norsk-amerikanske fotografane som historieforteljarar gjennom bileta deira. Dette temaet er ikkje minst aktuelt for stereofotografia som norske og norsk-amerikanske fotografar tok til immigrantmiljøa og til familiane deira her i Noreg. Kva slags bilete av heimlandet ville dei formidla til dei norske immigrantmiljøa, og kva slags bilete ville immigrantane senda til familie og slekt heime?

    Materialet til Sigrid Lien er først og fremst henta frå Wisconsin og Minnesota. Illustrasjonane i denne artikkelen er resultat av besøk i private norsk-amerikanske miljø i Iowa og Minnesota og på aktuelle institusjonar der, som Ames Historical Society, Story City Historical Society, og på arkivet og biblioteket ved Vesterheim Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa.

    Dei fire som stereofotograferte i delar av Rogaland og tidlegare Hordaland var Rasmus P. (R. P.) Thu, Martin Morrison, Peter Andrew (P. A.) Peterson og Kristen Pederson (Christ. P.) Myklebust. Dora Storaker var fotograf i Roland, Iowa. Me kjenner ikkje bevarte stereobilete etter henne.

    Peterson og  Myklebust kom til Noreg etter 1900, også Dora Storaker. Alle tre var fødde i Kvinnherad kommune, truleg i Skånevik, og alle budde i småbyar nord i Iowa. Alle returnerte til USA etter å ha fotografert familiar og landskap til utflytte frå Sunnhordland, indre Ryfylke og Haugalandet. Rasmus P. Thu og Martin Morrison var jærbuar, men dei hadde også ein stor del av kundane sine i Ryfylke og Sunnhordland.

    Den allsidige Rasmus P. Thu frå Klepp og Wisconsin

    Rasmus P. Thu (1864 – 1946) hadde den mest omfattande og allsidige produksjonen av dei fire, men han fekk ein svært lang fotografkarriere. Thu reiste til USA første gong i 1883. Han budde då i Marseilles, Illinois, ein liten by sørvest for Chicago, der han mellom anna arbeidde på sukkerplantasjar. Målet hans var å tena nok pengar til å kjøpa kamera for å arbeida som fotograf i heimlandet.

    Marseilles ligg eit godt stykkje søraust for Dave County, Wisconsin der den norsk-amerikanske fotografen Andrew Dahl (1844 – 1923) frå Valdres budde og praktiserte som reisefotograf i dei norsk-amerikanske miljøa i åra frå 1870 til 1880. Sigrid Lien har ein brei presentasjon av Andrew Dahl, også som produsent av stereofotografi. Kanskje hadde Rasmus P. Thu møtt Andrew Dahl, eller kanskje berre sett fotografia hans.

    Thu returnerte til heimlandet første gong i 1889 i lag med fotografen Martin Morrison frå Iowa. Då hadde han atelierkamera, ikkje stereokamera med seg, som Morrison. Thu kom sidan til å bu mesteparten av livet i Noreg med base i Stavanger. Han oppheldt seg likevel fleire periodar i USA, først og fremst i Chicago. Stereofotografia hans med norske motiv finst i dag i andre statar også, som i Iowa.

    Då Thu budde i Chicago nokre år etter 1892, kjøpte han  utstyr til produksjon av stereofotografi og etablerte forretningskontakt med norskamerikanaren John Anderson, forlagsmannen og redaktøren av avisa Skandinaven i Chicago. Forlaget til John Anderson produserte Thu-stereofotografi i slutten av 1890-åra med motiv frå Stavanger og fleire stader på Sørvestlandet, og etter 1900 ein eller fleire seriar med tilsvarande motiv. Målgruppa var først og fremst den norsk-amerikanske marknaden. Stereokorta hans finst også i Noreg, både hos private og i kulturverninstitusjonar. Svært mange av dei nummererte stereofotografia hans er bevarte, men så langt me kjenner til, ikkje som heile seriar. Motiva på kjende kort er frå Vestlandet, frå Bergen og sørover.

    Thu var kanskje den einaste av dei fire som samarbeidde med eit større forlag. Det finst ikkje oversyn over dei norske fotografane som selde stereobilete til John Anderson, og det er ikkje kjent om forretningsarkivet hans i Chicago er bevart. Det er ikkje unaturleg at John Anderson produserte tilsvarande seriar med motiv frå andre stader i Noreg.

    Norsk-amerikanaren Rasmus P. Thu hadde ein stor stereofotoproduksjon i Noreg. Her er eksempel på to nummererte kort med motiv frå Stavanger og Bergen publiserte i serien Norske Prospekter, Byer, Grupper Etc. Forlaget til John Andersson i Chicago produserte seriar med stereobileta til Thu. Desse to var produserte for den norsk-amerikanske og den norske marknaden rundt 1898. Dei høyrde truleg til i ein større serie med motiv frå Rogaland og tidlegare Hordaland fylke. Foto: R. P. Thu, Stavanger/John Anderson Publishing Co. Chicago. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    R. P. Thu selde stereofotografi til forlaget John Anderson Publishing Co. Chicago fleire gonger. Her er eit frå Bryne. Dette er eitt av tre kjende motiv frå Time og Klepp i ein serie, truleg frå 1906. Foto: R. P. Thu, Stavanger/John Anderson Publishing Co. Chicago. Privat eige.

    Martin Morrison – amerikafotografen i særklasse

    Både Rasmus P. Thu og Martin Morrison (1844 – 1916) var jærbuar. Dei var fødde i Klepp og Time. Morrison kom til USA rundt 1867 og vart fotograf i Ames, Iowa rundt 1884. Han hadde og fleire oppdrag i dei to småbyane Roland og Story City, ikkje langt frå Ames. Morrison kom tre gonger til Noreg som stereofotograf, i 1885, 1889 og i åra 1892 – 1900. I tillegg hadde han ordinært studiokamera som han særleg brukte dei åra han budde fast i Time, mellom 1892 og 1900.

    Det er enkelt å følgja reiseruta til Morrison i dag. Han både daterte stereofotografia, og skreiv namnet på staden han fotograferte. Dermed kan me følgja han som reisefotograf i Rogaland og i tidlegare Hordaland fylke i 1889. Dette året var det mest hektiske for han. Skal me tru informasjonen på biletkartongane, hadde han med seg minst fem hundre bestillingar eller oppdrag frå Iowa. Han var på reise mellom april og september 1889, frå Voss i nord til Egersund i sør, men var særleg aktiv i indre Ryfylke og Sunnhordland.

    Morrison kom ikkje tilbake som fotograf til Iowa i 1900 etter dei 8 åra i heimekommunen Time. Han flytte til staten Alabama der han budde til han døydde i 1916. Berre ganske små delar av arkivet er bevart i dag.

    Den nordvestre delen av Iowa der Morrison budde og praktiserte fram til 1892, hadde ei stor norsk immigrasjonsbefolkning. Fleire norskfødde fotografar førte arbeidet hans vidare, både som reisefotografar i Noreg, og som lokale studiofotografar. Dora Sandaker praktiserte i Roland, Peter A. Peterson i Ruthven og Christ. P. Myklebust i Eagle Grove, alle småbyar ikkje langt frå Ames og Story City nordvest i Iowa.

    Dette fotografiet frå Ames, Iowa 25. juli 1886 viser både kona og barna til Morrison, heimen i bakgrunnen, teltet i hagen som han brukte til atelier, og eksempel på fotografia og maleria hans. Morrison var både portrett- og landskapsmålar og fotograf. Fotografiet skulle truleg brukast til reklame. Kanskje skulle det også sendast heim til Time der han hadde vore året før. Foto: Martin Morrison. Privat eige, USA.
    Her har familien T. O. Birkeland i Story City stilt seg opp framfor heimen sin 8. juni 1886. Familien skulle kanskje senda fotografiet til slektningar i Noreg. Kartongbaksida viser at Morrison brukte adressa si i Noreg, frå då han budde der i 1885, og at han hadde om lag 500 stereokort med motiv frå Noreg for sal. Peterson og Idso, dei to agentane hans i Story City, var ikkje fotografar, men forretningsfolk der. Foto: Martin Morrison. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    Frå mai til september månad 1889 var Morrison travelt oppteken med oppdragsfotografering i Noreg. Familien på garden Øvre Sandvik i Skånevik fekk besøk av han 30. juli 1889 med bestilling frå slektningar i Iowa. Kanskje forklarar adressa hans på baksida av kartongen dette. Då var ikkje heimekommunen Time, men Ames, Iowa forretningsadressa hans. Foto: Martin Morrison, Ames, Iowa. Eigar: Vesterheim Norwegian-American Museum, Decorah, Iowa.

    Peter A. Peterson –  den ukjende av dei fire

    Ikkje mange år etter at Morrison returnerte for godt til USA hausten 1900, kom mellom anna Peter A. Pederson, Christ. P. Myklebust og Dora Storaker på besøk til fødelandet, alle frå gamle Skånevik kommune, nå Kvinnherad kommune.

    Etter Dora Storaker er Peter A. Peterson den mest ukjende av dei norsk-amerikanske stereofotografane frå denne nordvestre delen av Iowa. Det er uvisst om han spesialiserte seg på stereofotografi av familiar og heimane deira i Iowa, og kva motivgrupper som var ærendet hans då han besøkte Noreg og Vestlandet i 1903. Då var han i alle fall produsent av stereofotografi med denne informasjonen på fotokartongane: Publisher of Stereoscopic Views. Norwegian Scenes Specialty.

    Vesterheim Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa har to stereokort etter Peterson. Dette er dei einaste kjende fotografia hans til nå med motiv frå Noreg. Peterson hadde ikkje informasjon på kartongane sine om kor han fotograferte. Det eine er eit landskapsbilete frå Opheim sokn i Voss kommune. Det andre viser eit ukjent gardstun.

    Peter Andrew Peterson var også norsk-amerikansk reisefotograf. Han budde i småbyen Ruthven ikkje langt frå Story City. Peterson kom på besøk til Noreg med stereokamera i 1903, kanskje også fleire gonger. Til forskjell frå Morrison og Myklebust hadde ikkje Peterson informasjon på fotokartongen om kor motivet var frå. Det fine gardstunet på dette fotografiet er derfor ikkje kjent. Peterson fotograferte også i Voss kommune i 1903. Foto: P. A. Peterson, Ruthven, Iowa. Eigar: Vesterheim Norwegian-American Museum, Decorah, Iowa.

    Christ. P. Myklebust  –  den mest kjende etter Morrison?

    Christ. P. Myklebust (1869 – 1936) eller Kristen Pederson Myklebust var frå Uskedal, ei av kyrkjesoknene i Skånevik. Han reiste til USA i 1891 og opna fotografatelier i Eagle Grove, Iowa i 1901. Myklebust fekk opplæring i faget i Illinois og praktiserte som fotograf i Eagle Grove like til han døydde. Kona hans selde då firmaet til ein annan fotograf. Det er uvisst om negativarkivet er bevart.

    Myklebust kom på fleire besøk til Noreg, truleg både i 1898/1899, 1905 og/eller 1907 og i 1914. Han fotograferte i heimtraktene og i resten av Sunnhordland, der det i dag finst fleire bevarte landskapsbilete etter han. Myklebust fotograferte også i Hardanger og i fleire kommunar i Rogaland, mellom anna i Stavanger og Haugesund, og i Hjelmeland, Sauda, Tysvær, Vindafjord og Karmøy kommune. Myklebust brukte både vanleg kamera, stereokamera og i 1914 også panoramakamera.

    Åra mellom 1900 og 1915 var den tredje store popularitetsperioden for stereofotografiet. Det var då svært mange stereoselskap, både i USA og i europeiske land. Ut frå informasjonen på biletkartongane til Myklebust, produserte han eigne nummererte seriar i denne perioden. Dette var foto som skulle seljast i det norske miljøet i Iowa, kanskje endå vidare. Myklebust fotograferte både landskap, historiske bygningar og familiar framfor gardsbruk, nett som Morrison. Men han hadde trykt informasjon om garden/plassen på baksida av kartongen.

    Minst to nummererte seriar merka Views from Norway er kjende frå besøk i bevaringsinstitusjonar i Iowa. Desse finst alle i arkivet til Museums of Story City, musea til Story City Historical Society. I tillegg finst det fleire slike Views from Norway-stereokort i private heimar i Sunnhordland.

    Myklebust vart også fotografen for fleire norske bygdelag i USA. Då brukte han panoramakamera. Han var mellom anna reisefotograf for Stavanger amt-laget på turen til Noreg i 1914 i samband med 100-års jubileet for Grunnloven.

    I dag finst fleire av fotografia til både Morrison og Myklebust i lokale bygdebøker i Sunnhordland, til eks. i seksbandsverket Skåneviksoga av Anders Haugland (sjå www.bokhylla.no).

    Utan tvil finst det langt fleire stereofotografi av dei fire fotografane enn dei me kjenner til i dag, både i USA og her i landet. Dei mange lokale småbyavisene i alle statar i USA representerer gode kjelder til den norsk-amerikanske fotograf- og fotografihistoria. Dette gjeld også dei norsk-amerikanske avisene, særleg Visergutten til eksempel for dei fire stereofotografane i Iowa. Visergutten vart grunnlagt i Story City i 1894 og heldt til der til 1918.

    Samla har det vore om lag 700 fotografar i USA med norsk bakgrunn (Sigrid Lien). Alle produserte ikkje stereofotografi eller besøkte heimlandet. Det ventar likevel mange forskingsoppgåver innan området «Lengselens bilder», også når det gjeldstereofotografiet. USA er eit kontinent med 50 statar. I alle budde og bur det mange nordmenn. For alle desse var og er fotografiet eit viktig minnebilete og bindeledd til familien og heimlandet.

    Det er ikkje kjent når Christ. P. Myklebust produserte stereokortserien Views of Norway No 14, eller kor mange fotografi serien inneheldt. Her er Åkra kyrkje i nåverande Kvinnherad kommune, med nr. 528 i serien. Informasjonen er trykt på baksida av fotokartongen. Foto: Myklebust Studio, Eagle Grove, Iowa. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    Det er uvisst om No 14-serien omfatta fleire kyrkjesokner enn Åkra og Holmedal i Sunnhordland. Her er nr. 517, garden Hillesdal i Åkra, med bruket til Østen J. Hillesdal. Myklebust trykte informasjon om staden eller namnet på familiefaren og garden på baksida av kartongane. Foto: Myklebust Studio, Eagle Grove, Iowa. Eigar: Story City Historical Society, USA.
    Myklebust fotograferte også i fleire kommunar i Nord-Rogaland, men nøyaktig tidspunkt og reisemønster er ikkje kjent i dag utover at han var i Sauda i 1907, og at han kom til Noreg til Grunnlovsjubileet i 1914. Dette fotografiet frå Hjelmeland har nr. 250 som serienummer og 620 som negativnummer. Det er ikkje kjent om det var eit bestillingsbilete, eller om han tok fleire i Hjelmeland. Foto: Myklebust Studio, Eagle Grove, Iowa. Eigar: Story City Historical Society, USA.

    Aktuell litteratur

    -Alsvik, Jan 1989: ”Martin Morrison. Fotograf, florist og filosof”. I Ætt og Heim 1989. Lokalhistorisk årbok for Rogaland, Stavanger.

    -Kollhøj, Jens Petter 2017: «Lenestolturisme i stereo». I Fotografi nr 4, 2017. Oslo.

    -Larsen, Peter/Sigrid Lien 2007: Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering. Oslo.

    -Lien, Sigrid 2009: Lengselens bilder. Fotografiet i norsk utvandringshistorie. Oslo.

    -Lien, Sigrid 2018: The pictures of longing. Photography and the Norwegian – American migration. Minneapolis/London.

    -Mathisen, Ola Matti, 2008: «Uskedeling vart fotograf i Iowa». I Uskedalsposten sommaren 2008 (www.uskedalen.no).

    -Risa, Lisabet 2001: ”Rasmus Pederson Thu – reisefotografen, friluftsfotografen og atelierfotografen”. I Svart hvitt – kulturhistorisk fotografi, nr. 1-2. Oslo.

    -Risa, Lisabet 2011: Fotografihistoria sett frå Rogaland. Stavanger.

    -Risa, Lisabet (red) 2018: Med blikk og kamera. Fotografihistoria i Time frå 1860-åra til vår tid. Bryne.

  • Lengselens bilder og Verden i 3D, del 2

    Lengselens bilder og Verden i 3D, del 2

    Stereofotografia og utstillinga Verden i 3D        

    I del 1 av Lengselens bilder og Verden i 3D vart me kjende med minnebileta som vart sende mellom utvandrarar og dei som var igjen heime. I del 2 skal me sjå på stereofotografi med norske motiv som også vart kjære minne for norsk-amerikanarane.

    Ei av dei to temautstillingane ved Preus museum, det nasjonale fotomuseet i Horten, er via historia om stereofotografiet. Utstillinga Verden i 3D presenterer både mange eksempel på stereobilete med norske motiv i seriar og enkeltvis. Dei fleste kjem frå amerikanske forlag, men også frå privatfotografar med interesse for dette mediet. Utstillinga presenterer også eit stort utval av stereoskop, oppbevaringsboksar for stereokorta og historisk litteratur om temaet i vid forstand.    

    Preus museum har ei samling på om lag 90 ulike stereokamera og av mange stereoskop. Her er dei flottaste, slik dei vert presenterte på utstillinga Verden i 3D. Utforming og kvalitet på stereoskopa varierte. I meir velståande heimar var dei som små, fine møblar eller bordmodellar som her. Vanlege folk greidde seg med det enkle stereoskopet som dei kunne halda i handa, lik den som stikk opp av nedste skuffe i oppbevaringskommoden for stereokort her på biletet. Foto: L. Risa, frå utstillinga til Preus museum, Horten.
    Stereobileta vart raskt samleobjekt. Oppbevaringsboksar for stereokorta kunne sjå ut som bøker. Eitt av stereokorta her viser bokhylle med oppbevaringsboksar. Publikum kunne også kjøpa spesialdesigna oppbevaringskommodar som me ser på eit av dei andre stereokorta. Til fleire seriar følgde også eiga guidebok med kart til. Dette kartet viser til eksempel Bergen by. Underwood & Underwood Publishers leverte boka og kartet til serien Norway through the stereoscope. Foto: L. Risa, frå utstillinga til Preus museum, Horten.

    Stereoskop- eller stereofotografering er kjent frå fotografiet sin barndom i 1840-åra. Mange eksperimenterte med å laga kamera som kunne ta tredimensjonale bilete, særleg i Storbritannia og Frankrike. I 1849 kom dei første kamera med to objektiv som laga tredimensjonale bilete, og i 1856 kom det første spesialkameraet med to faste linser for stereofotografering. Dei to bileta vart tekne med same avstand som mellom augo våre (6 – 7 cm). Dei to augo våre ser verda med litt ulik vinkel. Dermed er dei to fotografia ikkje heilt identiske. Fotografia vart monterte på kartong. Når me ser dei gjennom eit stereoskop, smeltar dei to saman til eit tredimensjonalt bilete.

    Dei to verdsutstillingane i London 1851 og Paris i 1855 gjorde stereobileta kjende og etter kvart svært populære hos eit større publikum. Å sjå på stereobilete vart ein ny fritidsaktivitet hos borgarskapet i Europa og USA. Mange profesjonelle fotografar frå ulike forlag i USA og europeiske storbyar fotograferte til stereokortproduksjon i dei fleste landa i Europa. Forlaga produserte også temaseriar frå ulike land. Desse vart både selde til turistar i Europa, og i dei mange europeiske innvandrarmiljøa i USA. Dermed vart stereobileta ein annan type minnebilete for immigrantane enn studioportrett av familie og slekt i heimlandet. I dag kan dei kanskje best samanliknast med flotte reiselivsreportasjar i fjernsyn og på internett.

    Dette fotografiet frå Haukeli har nr. 28 (Stabur paa Haukalid) i serien New Educational Series. Stereoscopic Views Det finst og fleire bilete frå Stavanger i denne serien, truleg frå fleire andre stader langs den nasjonale Turistrute nr. 7 etter at denne opna for trafikk i 1887. Foto: American and foreign Views. Sold by Canvassers. Privat eige.
    Interiørfotografiet frå St. Petri kirke i Stavanger høyrer til same serie som fotografiet frå Haukeli, New Educational Series. Stereoscopic Views. Det finst også tilsvarande interiørbilete frå Stavanger Domkirke i denne serien. Kvaliteten er ikkje førsteklasses.

    Fleire forlag produserte også kart og bøker med reiseskildringar tilpassa biletseriar med eksotiske motiv, store hendingar eller historiske landemerke som slott og katedralar i dei europiske storbyane som London, Roma og Paris. Norske motiv var naturleg nok i mindretal hos dei store stereokortprodusentane. Noreg med stavkyrkjene vart rekna som eit eksotisk land, også samanlikna med Sverige. Der var eksteriør- og interiørbilete frå det store kongeslottet i Stockholm eit kjent motiv i seriane med motiv frå ulike land.

    Dei mest vanlege norske motiva var først og fremst fjell- og fjordlandskap på Vestlandet, som på dei tidlege turistprospekta, papirbilete i større format til album, og seinare på postkorta mynta på turistane. Men etter kvart presenterte også dei store stereofotoseriane lokale norske folkelivsbilete, til eksempel frå samiske miljø og frå Setesdal for å nemna to populære motivgrupper.

    Dei største stereokortforlaga produserte fleire millionar kort i året. Eldst av desse var Underwood & Underwood Publishers. I 1881 grunnla brørne Elmer og Bert Underwood firmaet sitt i Ottawa, Kansas. I 1891 vart firmaet flytta til New York. Det fekk raskt underavdelingar i Canada og i fleire europeiske land.

    Den fotografiske kvaliteten på stereokorta varierte. Stereofotografia til E. W. Kelley har god kvalitet. Bokstaven U ved sida av negativnummeret kan kanskje tyda på at forlaget hadde kjøpt fotografia for publisering hos Underwood & Underwood. Dette kortet viser eit bryllaupsselskap i Setesdal. I serien finst det fleire fotografi frå same miljøet i Setesdal. Foto: E. W. Kelley Publisher, Studio and Home office, Chicago. Privat eige.

    Omkring år 1900 introduserte firmaet temaseriar i spesialkassettar. Tema kunne vera innan undervisning, men ikkje minst landskapsprospekt frå kjende turistland. Firmaet publiserte etter kvart seriar med motiv frå mange land og var på eit tidspunkt den største produsenten i verda med rundt 10 mill. stereobilete i året i seriar på mange språk. I norsk-amerikanske miljø vart serien på hundre landskapsbilete, Norway through the stereoscope (1906/1907), truleg eit verdifullt samleobjekt.

    I 1920 selde Underwood & Underwood Publishers stereofotoproduksjonen til Keystone View Company, eit av dei andre store kortforlaga i USA. B. L. Singley, ein tidlegare seljar i firmaet Underwood & Underwood, etablerte Keystone View Company i 1892. Omkring 1905 var dette det største firmaet som produserte stereoskop og stereobilete. Firmaet leverte også skap og kommodar til oppbevaring av store stereokortsamlingar.

    Dei amerikanske stereokortprodusentane hadde både eigne fotografar som vart sende på oppdragsreiser i Europa, og dei kjøpte enkeltbilete og bilete i seriar frå andre. Kanskje var det ein R. Y. Young som tok dette fotografiet frå Hardanger i 1898. Landsbyen (the hamlet) på biletet er Ulvik. Foto: R. Y. Young/American Stereoscopic Company, Manufacturers and Publishers. New York. Privat eige
    Dette stereofotografiet frå sildefisket ved Skudenes har og uvanleg fin kvalitet. Det vart publisert i same serien som fotografia frå Setesdal. Også dette vart kanskje kjøpt for publisering hos Underwood & Underwood. Foto: E. W. Kelley Publisher, Studio and Home office Chicago. Privat eige.

    Det var også ein ganske liten norsk stereofotoproduksjon frå midten av 1860-åra og framover. Fleire tidlege norske fotografar eksperimenterte naturleg nok med denne nye kameratypen. Ingen av dei produserte seriar med tanke på den norsk-amerikanske marknaden. Dette var før utvandringa til USA tok til for fullt etter avslutninga av den amerikanske borgarkrigen i 1864, og før turisttrafikken tok til i 1880-åra.

    Dei eldste stereobileta frå Rogaland er frå 1860-åra. Fotograf Carl Lauritz Jacobsen i Stavanger var den første som kunngjorde i avisa at han hadde stereoskopapparat. Annonsen fortel at han kom heim frå ei forretningsreise til Berlin sommaren 1865 med ”forskjellige nye Sager, henhørende til Photographien, saasom Album, Rammer, Stereoskop og Visitkortbilleder, Alt til billige Priser” (Stavanger Amtstidende og Adresseavis 12. juni 1865). I dag finst det ikkje kjende stereobilete frå Stavanger med Jacobsen sitt firmastempel.

    Men den unge kollegaen Knud Baade Mathisen produserte fleire stereobilete med gatemotiv frå Stavanger tidleg i 1860-åra. Stavanger maritime museum har negativsamling etter han. Kvaliteten er ikkje særleg god. Kanskje ville Mathisen først og fremst eksperimentera med eit nytt medium.

    I Haugesund stereofotograferte både Knud Knudsen og Marcus Selmer frå Bergen frå sildefisket. Det same gjorde Jan Greve. Han var då fotograf i Haugesund og tok både bilete frå byen og frå sildefisket i åra rundt 1870.

    Det rike sildefisket på 1800-talet sette verkeleg den nye byen Haugesund på kartet. I slutten av 1860-åra fotodokumenterte Jan Greve hamneområdet under vårsildfisket. Det originale stereobiletet frå kaien ved gjestgjevargarden Kronå har tittelen «Et salteri i Norge, i Haugesund». Dette er eit av dei aller eldste stereobileta frå Rogaland. Det var nok i første omgang mynta på den tidlege britiske og tyske turistmarknaden. På eit seinare tidspunkt kjøpte kanskje også amerikanske stereokortforlag dette og fleire av fotografia til Jan Greve, Knud Knudsen og Marcus Selmer frå sildefisket ved Haugesund. Foto: Jan Greve, Haugesund. Eigar: Haugalandmuseet, Haugesund.

    I 1872 gav Marcus Selmer ut Catalog af Norske Nationaldragter, Landskaber og Stereoskopbilleder. Både han og Knud Knudsen selde stereofotografi med norske landskaps- og folkelivsmotiv til utanlandske forlagshus. Knudsen og fotofirmaet han grunnla i Bergen, nådde lengst i USA.

    Fotograffirmaet til Knudsen må ha etablert forretningskontakt med den kjende norskamerikanaren John Anderson, forlagsmannen og redaktøren av avisa Skandinaven i Chicago. Firmaet John Anderson Publishing Co. Chicago produserte stereobilete av Knudsen i serien Norske Prospekter, Byer, Grupper Etc. Forlaget produserte nummererte seriar med norske motiv både i slutten av 1890-åra og rundt 1906. Desse var mynta på den norsk-amerikanske og den norske marknaden. Det er ikkje kjent ennå kor mange Knudsen-bilete som finst der, eller kor mange norske fotografar som leverte stereofotografi til dette forlaget. Ein av dei var i alle fall norsk-amerikanaren Rasmus P. Thu frå Klepp. Han var berre ein av mange slike fotografar. I neste kapittel møter me fire av dei som fotograferte i Rogaland.

  • Lengselens bilder og Verden i 3D, del 1

    Lengselens bilder og Verden i 3D, del 1

    Amerikabilete, utvandrarbilete og minnebilete er eksempel på at kjært barn har mange namn, som det heiter. Det er uråd å definera eit amerikabilete. Det nærmaste me kjem, er å sjå amerikabileta som fotografi norsk-amerikanarar sende til familien i heimlandet. Amerikabilete og amerikabrev er i dag to ord som har gått ut av bruk hos folk flest.

    Fleire reknar amerikabileta som ei breiare gruppe. Profesjonelle fotografar i USA, mellom dei også mange med norsk bakgrunn, kom til Noreg med bestillingsoppdrag frå norske immigrantar eller frå store forlag, såkalla Publishing Houses. Slike norske minnebilete i immigrantheimar var også ei form for amerikabilete.

    Her skal me presentera eksempel på denne bilettypen i tre artiklar. Den første omhandlar det tradisjonelle amerikabiletet slik me også møter dette i bøkene Lengselens bilder. Fotografiet i norsk utvandringshistorie og i den engelske versjonen The pictures of longing. Photography and the Norwegian-American migration.

    Den andre artikkelen presenterer stereofotografiet eller 3D-biletet. Ei av temautstillingane på Preus museum for tida har tittelen  Stereofotografia  – Verden i 3D. Utstillinga har ein brei presentasjon av historia til stereofotografiet. Motiva er først og fremst generelle turistprospekt, men også bilete med eit pedagogisk innhald, eller eit reint underhaldningsinnhald. Turistprospekta var vanlegast og viktigast. Dei med norske motiv vart kjende og kjære minnebilete i mange norsk-amerikanske heimar.

    Den tredje artikkelen har eksempel på fleire norsk-amerikanske fotografar som leverte stereofotografi til immigrantmiljø, både seriar med norske landskapsmotiv og enkeltfotografi. Fleire fotografar selde nemleg frå 1880-åra og framover også private minnebilete som stereofotografi. Motiva var mest alltid norsk-amerikanske familiar eller norske familiar og heimane deira. Desse er likevel svært få samanlikna med dei mange hundre stereofotografia med norske landskapsprospekt.

    Del I Amerikabileta og boka Lengselens bilder

    «Send mig Deris Portrait», skreiv immigrantane til familien heime på 1800-talet. Dette er ei vanleg setning i amerikabrev frå dei to siste tiåra av 1800-talet. Men det var like viktig for dei heime å få tilsent bilete frå dei som reiste. Kva slags fotografi fekk dei? I denne første delen av artikkelen presenterer me dei eldste og vanlegaste fotografia immigrantane sende heim.

    I 2009 gav professor Sigrid Lien ved UiB ut boka Lengselens bilder. Fotografiet i norsk utvandringshistorie. Fotonettverk Rogaland har omtale av boka ein anna stad her på nettsida. I 2018 kom Lengselens bilder i engelsk versjon; The Pictures of longing. Photography and the Norwegian-American migration tilpassa den amerikanske marknaden.

    Den engelske utgåva av boka Lengselens bilder (2018). Forfattaren Sigrid Lien viser her kor viktig fotografiet er som kjelde til historia om den norsk-amerikanske migrasjonen.

    I åra før 2008 var Sigrid Lien og kollegaen Eva Reme på fleire studiereiser i norske innvandrarområde i USA, først og fremst i Wisconsin og Minnesota. Der kartla dei norsk-amerikanske fotografar og produkta deira i private samlingar, arkivinstitusjonar og museum. Dette var tilsvarande fotografi som vart sende heim til Noreg.

    Sigrid Lien skildrar eit norsk-amerikansk fotografmiljø i USA som er ukjent for dei fleste av oss, sjølv om mange med slektningar i USA ennå har eit nært forhold til eldre amerikabilete i album og brev. Sigrid Lien set amerikabileta inn i ein fotografihistorisk samanheng i det norsk-amerikanske miljøet i USA, men formidlar også ny, interessant kunnskap om kva slike bilete hadde å seia i norske lokalmiljø med stor utvandring. I boka konsentrerer ho seg om Setesdal men har også eksempel frå Jæren.

    I tillegg til sjølve fotografia er Sigrid Lien særleg oppteken av det ho kallar dei tapte samanhengane, om forholdet generelt mellom amerikabrev og bilete. Fotografia kom mest alltid med brev til eller frå Noreg. Der fanst det informasjon om fotografia. I dag er det langt fleire bevarte fotografi enn brev. Dermed er ein vesentleg del av kjeldematerialet til fotografia borte nå. 

    Ektepar frå Jæren framfor første heimen sin på prærien i Minnesota, truleg i 1880-åra. Aadne Aadneson frå Re i Time og gifta seg og reiste til USA i 1872. Dette er eit godt eksempel på det tradisjonelle utvandrarfotografiet folk sende heim frå 1880-åra og framover, til svært mange av dei fekk eigne kamera i 1920-åra. Foto: Ukjend. Privat eige.

    Sjølv om amerikabileta representerte ulike teknikkar og typar, var motiva temmeleg einsarta. Dei aller eldste var tradisjonelle atelier- eller studioportrett. Motiva var enkeltpersonar, brurepar, barn og familiar. Omreisande fotografar tok og bilete av heimane og farmane til norsk-amerikanarane. Det var langt færre slike enn studioportrett.

    Unggutar frå Jæren med blekkslagararbeid hos studiofotograf i Chicago i 1890-åra. Dei ville visa familien heime at dei hadde fått eit godt levebrød i den amerikanske storbyen. Foto: Ukjend, Chicago. Statsarkivet i Stavanger/Fotoarkivet Hå folkebibliotek.
    Unggutar slappar av med sigarar, god drikke og ein gitar i atelieret hos fotografen. Dei ville visa familien heime at dei fekk nye fritidsaktivitetar etter at dei kom til USA og Chicago. Dette var eit arrangert fotografi som skulle imponera familien heime. Foto: Ukjend, Chicago. Statsarkivet i Stavanger/Fotoarkivet Hå folkebibliotek.

    I 1920-åra vart det meir vanleg med amatørkamera i heimane. Ei ny motivgruppe vart til eksempel fotografi av store landbruksmaskinar, den første bilen i familien og av større familiesamkomer ute. Då var det ikkje lenger nødvendig å bestilla fotograf til å ta bilete av familien på terrassen, eller framfor bygningane på farmen. Heretter kunne norsk-amerikanarane gjera dette sjølv. Reisefotografane mista då ein viktig oppdragstype.

    Frå 1920-åra kom det langt fleire fotografi i amerikabreva heim til Noreg. Om kvaliteten ikkje alltid var så god på amatørfotografia, var motiva langt meir realistiske enn på bileta til dei profesjonelle fotografane. Dei viste ofte arbeidslivet i kvardagen. Først då kom fotografia frå det norsk-amerikanske kvardagslivet for fullt til Noreg.

    Men på den same tida var det ikkje berre kamera i heimane. Det var ofte også stereoskop og bunker med stereofotokort av norske landskap, og gjerne også av heimbygda, eller av garden og familien i Noreg.

    Då norsk-amerikanarane fekk eigne kamera vart det meir realisme i fotografia dei sende heim. Dette fekk Valetta Ree i Time rundt 1926 frå sonen Arnt Ree. Han og familien var då på veg med flyttelasset frå Nord-Dakota til Oregon. Brevet som følgde fotografiet, er ikkje bevart. Det ville gitt oss verdifull, utfyllande informasjon om flyttinga til Vestkysten. Foto: Arnt Ree. Privat eige.

  • Otto Floor: bokhandler og amatørfotograf

    Otto Floor: bokhandler og amatørfotograf

    Statsarkivet i Stavanger fikk sommeren 2016 inn et større fotoarkiv på flere hundre glassplater etter bokhandlerfamilien Johannes og Adolfine Floor i Stavanger. Paret er avbildet på fotografiet nedenfor (Pa 176). Store deler av samlingen har motiver fra landskap og turer i Rogaland, samt typiske stavangermotiv og mange fine familiefoto. Søstrene Margrethe og Jane Floor avleverte samlingen på vegne av familien. Foreløpig er det familiemotivene som er digitalisert og registrert. Disse vil om kort tid bli publisert på Arkivverkets fotoweb.

    Johannes og Adolfine Floor (Statsarkivet i Stavanger)

    Floor-familiens historie i Stavanger startet i 1846 da københavneren Christian Floor kom til Norge og Stavanger for å åpne bokhandel i byen. Han flyttet imidlertid til Bergen i 1853 hvor han overtok enda en bokhandel. Christians bror, Johannes, dro da fra København til Norge for å drive forretningen i Stavanger videre. Han ble i Stavanger som bokhandler livet ut.

    Flere av barna til Johannes og Adolfine fotograferte, men det antas at det er sønnen Otto Floor (1885-1942) som står bak kamera for de fleste fotografiene. Her er Otto Floor som ung mann, fotografert hos Figved & Eide i Stavanger (Pa 176).

    Otto Floor (1885-1942), fotografert hos Figved & Eide i Stavanger (Statsarkivet i Stavanger)

    Bokhandelen Johs. Floor produserte og solgte postkort med lokale motiv hvor byens fotografer var engasjert. Senere ble mange av motivene for postkortproduksjonen fotografert av Otto Floor. Artikkelen gir noen smakebiter på fotografiene hans fra familieliv, Stavanger og friluftsliv.

    Otto Floor må tidlig ha vært interessert i lys og komposisjon i fotografiet. Særlig interiørbildene fra hjemmet viser en fin utnyttelse av naturlig lys gjennom et vindu eller som siles gjennom en gardin.

    Bildet viser Ottos søster Dagny som 10-åring i 1899 (Pa 176).

    Otto Floors søster Dagny i 1899 (Statsarkivet i Stavanger)

    Otto startet som sine søsken tidlig å arbeide i bokhandelen. Etter farens død i 1911 driver moren, Adolfine, butikken fem år før hun i 1916 lar brødrene Carl og Otto ta over virksomheten. Bildet gir et inntrykk av butikkinteriøret fra den tid Johannes selv styrte bokhandelen.

    Butikkinteriør fra Johannes Floors bokhandel i Stavanger før 1911 (Statsarkivet i Stavanger)

    Otto var som sin bror Carl og søsteren Ågot, svært glad i turer og friluftsliv. De var aktive medlemmer av Stavanger Turistforening. Otto Floor var også engasjert i foreningen både som styremedlem og formann fra 1912 til 1937. Fotoarkivet etter Stavanger Turistforening (Pa 135 hos Statsarkivet i Stavanger) viser at Otto Floor var en ivrig fotograf også for Turistforeningen. Antagelig samarbeidet bokhandelen og Stavanger Turistforening om produksjon og salg av prospektkort fra Rogaland. Otto Floor leverte også bidrag til Stavanger Turistforenings årbok, både i form av tekst og bilder.

    Otto Floor døde tidlig på tragisk vis som 57-åring i 1942. Han druknet i en ulykke under laksefiske i Suldalslågen. De fotografiske sporene han har satt er imidlertid omfangsrike og viktige som dokumentasjonsmateriale av friluftslivet og samfunnet han levde i. Etter hans død gav konen Marie fra seg Ottos negativsamling til Stavanger Turistforening som finnes på Statsarkivet i Stavanger.

    Et av Otto Floors bilder i Stavanger Turistforenings arkiv viser Sauda Turisthotell med skiturister. Fotografiet ble antagelig også trykket som postkort (se tekst i nederste venstre hjørne), og kan ha vært et samarbeid mellom Turistforeningen og bokhandelen.

    Sauda Turisthotell med skiturister. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger

    Slettedalen i Sauda kommune. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger

    Motivet med dalføret en vakker sommerdag er fra Slettedalen i Sauda kommune (Pa 135). Stavanger Turistforening drev hytta på bildet til inn på 1960-tallet, og vi mener det var ei betjent hytte. Hytta ble revet i 1970, og i dag er kun ruiner igjen. Bildet viser at Otto Floor var opptatt av storslått natur, og bruk av linjer og det gyldne snitt gir dybde og spenning i motivet.

    Tysværvåg med Tysvær kirke. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger

    Turistforeningen arrangerte turer også til nordligere deler av Rogaland. Her har Otto Floor fotografert fra Tysværvåg med Tysvær kirke (Pa 135). Veien var hovedvei til Haugesund fra de sørligste delene av Tysvær før Statoil bygde gassanlegget på Kårstø på 1980-tallet.

    Polarskuta «Fram» ved kaien i Stavanger, 1902. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger

    Otto Floor dokumenterte både begivenheter, dagligliv og typiske trekk ved Stavanger. Noen av fotografiene var nok ment for postkortmarkedet. En populær begivenhet i 1902 var da polarskuta «Fram» la til kai i Stavanger som første offisielle stopp i Norge etter den fire år lange ekspedisjonen langs Canadakysten. Vi ser at skuta er stappfull med folk, og et av bildene i arkivet (Pa 176) viser skipet med polarhundene til Fritjof Nansen som var om bord.

    Til slutt et fotografi av det dagligdagse Stavanger langs Breiavatnet. Det er Ottos søster Margrethe han fotograferer på sykkel.

    Otto Floors søster Margrethe på sykkel langs Breiavatnet i Stavanger. Foto: Otto Floor/Statsarkivet i Stavanger

  • En fotosamling utenom det vanlige

    En fotosamling utenom det vanlige

    Av og til må vi klype oss i armen for å være sikre på at vi ikke drømmer. Det var tilfellet utpå ettermiddagen 17. januar 2018. Foranledningen for hendelsen fant sted en måned tidligere. 13. desember 2017 fikk Jærmuseet en telefon fra Øystein Bloch Johnsen. Han henvendte seg til museet på vegne av arvingene etter Johnny Jenssen med spørsmål omkring museet var interessert i å overta fotosamlingen etter Johnny. Den skulle visstnok bestå av flere hunder tysktatte foto fra lokalområdet under andre verdenskrig, foto fra kronprinsens trondheimsbesøk i oktober 1945, fra 333 skvadronens virke fra Sola Sjø mellom 1946 og 1950, fra aktiviteten ved Vatneleiren mellom 1950 og 1957, samt mye mer. Dette vakte selvsagt umiddelbar interesse. Det ble avtalt at museet og arvingen etter Johnny skulle møtes utpå nyåret for å se nærmere på samlingen – og for en samling det viste seg å være snakk om! Samlingen bestod av mangfoldig hundre bilder, av usedvanlig god kvalitet. Både hva angår bildenes fotografiske kvalitet og motivutvelgelsen.

    Da vi så igjennom bildene var det spesielt de tyske bildene som skapte forundring. Et større antall av dem hadde brente kanter. Noen var til og med halvveis brent opp. Fremfor å ha ødelagt bildene gav disse brennmerkene dem større verdi! I hvert fall om du ser på bildene med museale øyne. Da arvingene etter Johnny fikk spørsmål omkring brennmerkene på bildene fortalte de nemlig den dramatiske historien til den tyske delen av fotosamlingen.

    Johnny Jensen ble født i Stavanger 3. august 1923. Gjennom oppveksten bodde han på Sølvberget i Stavanger. Da krigen kom til Norge 9. april 1940 jobbet han med løssalg av aviser. Under krigen begynte han etter hvert i lære som fotograf hos Fotograf Norland.

    Som fotograflærling fikk han tilgang til et omfattende fotomateriale tatt av de tyske styrkene i Norge, ettersom tyskerne rett som det var kom innom fotoforretningen for å fremkalle filmene sine. Rett som det var fremkalte Johnny bildene dobbelt opp for å snike unna et eksemplar til seg selv. Disse bildene oppbevart han i skjul hjemme til seg selv hvor han bodde med sine foreldre. Ved enkelte anledninger ble bildene på kveldstid tatt frem for skjulestedet for gjennomsyn. Ved en slik anledning ringte det på døren til familiens leilighet. Faren åpnet døren. Utenfor stod det Johnny oppfattet som en politimann. Av frykt for at den fremmede skulle komme inn og se de høyst ulovlige fotografiene hev han dem umiddelbart i ovnen. Like etterpå viste deg seg at det hele var en uskyldig henvendelse. Politimannen forlot stedet uten å gå inn i leiligheten. Bildene ble da reddet ut av ovnen, men en del av disse var for alltid merket av varmen og ilden.

    Jærmuseet ønsker med dette å takke Johnny Jenssens datter, Bjørg Bloch Johnsen, og hans svigersønn, Thor Inge Enoksen, for den flotte gaven. Øystein Bloch Johnsen fortjener også en takk for å ha fungert som kontaktperson mellom arvingene og museet.

  • SJØMANNSPASS, MØNSTRINGSBØKER OG ID-PAPIRER FRA FØRSTE VERDENSKRIG

    Hvordan et arkiv med kasserte sjømannspass bidrar til nye fortellinger om krigsseilere fra Stavanger.

    Anne Tove Austbø og Anna Helgø, Stavanger maritime museum

    Passet til Nicolaj Malenius Abrahamsen, skipsfører, med kassasjonsstempel fra Politimesteren i Stavanger.

     

    Kravene til identifikasjon av utenlandske sjøfolk ble skjerpet i løpet av 1. verdenskrig. Fra 1916 forlangte Storbritannia at alle utenlandske sjøfolk og andre reisende måtte ha pass for å gå i land på De britiske øyene og Irland. Alle måtte søke om tillatelser før de dro, og de måtte ta passbilder og levere fingeravtrykk. Passene var gyldige i ett år.

    Sjøfolkene hadde dermed ofte med seg både personlige mønstringsbøker og offisielle pass som viste hvilke skip de hadde hyre på, hvilken stilling de hadde og hvor lenge de arbeidet om bord. I tillegg utstedte britiske myndigheter papirer på at de hadde tillatelse til å gå i land i Storbritannia.

     

    Politimesterens samling av kasserte sjømannspass havnet på Stavanger maritime museum

    I samlingene til Stavanger maritime museum finnes det ulike privatarkiver og personlige dokumenter, blant annet pass, mønstringsbøker og id-papirer som har tilhørt sjøfolk fra Stavanger-regionen. Et av disse arkivene ble gitt til museet av Politimesteren i Stavanger og omfatter pass og id-dokumenter fra rundt 20 personer. Disse dokumentene er tydelig merket med «kassert». Dette kan tyde på at de egentlig skulle gått til destruksjon, men at noen har sett den kulturhistoriske verdien, og dermed sørget for at de heller kom til museet.

    Dokumentene er interessante på mange vis, ikke minst fordi de ble utstedt i årene 1915-1918 og dermed også knyttes til 1. verdenskrig (1914-1918) og årene umiddelbart etterpå. De fleste av passene i samlingen fra Politimesteren er fra tiden rett etter at de nye kravene ble innført.

    Hvert enkelt dokument er knyttet til en bestemt person, og i noen tilfeller er det flere ulike typer id-papirer om samme person. Samlingen viser dermed den store bredden i ulike typer dokumenter utenlandske sjøfolk måtte frambringe, alt etter hvilke land skipene deres gikk til.

    Passet som Harald Olsen fikk utstedt for å ta hyre på et skip som skulle til England i september 1916.

     

    Dette id-papiret fra Northhumberland County Police viser at Bernt Flørenes fra Norge ble registrert som utenlands sjømann av Blythe Country Police Office 11. november 1916. Foto er på plass, men de glemte å ta fingeravtrykket.

     

    Id-papirene til Andreas B. Skjæveland. I oktober 1915 fikk Skjæveland fra Stavanger både id-papir fra det norske konsulatet i Newcastle og sertifikat fra britiske myndigheter i Tynemouth på at han var registrert som utenlandsk sjømann. Her er fingeravtrykket kommet med.

     

    Både dokumentene og fotografiene viser imidlertid at det tok litt tid før kravene førte til en standardisering av hvordan dette ble ordnet i praksis. Noen av id-papirene er ikke pass i vanlig forstand, men offisielle id-papirer utstedt av norske konsulater i utlandet. Noen av disse er skrevet på konsulatets offisielle brevpapir med trykt brevhode, mens det i andre tilfeller er brukt ordinært brevpapir. Fotografiene er stiftet på papiret. Fingeravtrykkene er ikke med på alle dokumentene.

    Flere av fotografiene viser at sjøfolkene har gått til fotografen kledd i sine fineste klær, mens andre ser ut til å være tatt i en mer improvisert situasjon, trolig mens de var på reise. Noen av bildene viser også hvor hjerteskjærende unge noen av disse sjøfolkene var da de dro til sjøs for første gang.

     

    Asbjørn Martin Lundbergs id-papir fra det norske konsulatet i København har blitt stemplet i passkontroll ved Arendals politikammer. Asbjørn Lundberg var 18 år da han fikk id-papiret sitt.

     

    Passet til Anders Magnus Nilsen, kokk. Stemplene viser at han har vært i land både i Hull og i Penarth i Storbritannia.

     

    Passene bidrar til at Stavanger maritime museum kan fortelle nye historier om sjøfolkenes opplevelser under første verdenskrig

    Norsk pass og britisk id-papir fra Hull for Arthur Ernst Berg, jungman.

     

    Samlingen fra Politimesteren i Stavanger ble nylig gjennomgått og digitalisert, men er foreløpig ikke utforsket i sin fulle bredde. I utstillingen Sjøfolk i krig forteller vi om hvordan de to store krigene i Europa på 1900-tallet påvirket livene til sjøfolk som arbeidet om bord i norske handelsskip under de to krigene, og om samfunnet hjemme i Norge.

    Både under første verdenskrig og andre verdenskrig havnet skip fra Stavanger midt i skuddlinjen. Historiene til krigsseilerne under første verdenskrig er imidlertid mindre kjent enn fortellingene fra andre verdenskrig. Det er lengre tilbake tid, og Norge deltok heller ikke aktivt i krigen – vi var et nøytralt land.

    Sjøfolkene som seilte for norske rederier opplevde imidlertid krigshandlingene på nært hold. Svært mange norske skip ble bordet av tyske krigsskip og mistenkt for å føre kontrabande i lasten. Dette var last som ble regnet som ulovlig å frakte for nøytrale stater, fordi det ville bidra til å styrke en av de krigførende statene. Norge var som nøytral nasjon forpliktet til å følge internasjonale avtaler og behandle alle krigførende land upartisk. Til gjengjeld var de krigførende partene forpliktet til å la de nøytrale skipene få seile uten angrep. Likevel gikk mer enn 900 norske skip tapt i krigshandlingene og om lag 2000 sjøfolk mistet livet.

    Stavanger-skipet D/S» Langfond» tilhørte rederiet Sigval Bergesen og ble skutt i senk av en tysk ubåt 28. april 1917 på vei til Island. Lasten med kull og stykkgods gikk til bunns, men mannskapet gikk i livbåtene og ble reddet. Arthur E. Berg arbeidet om bord.

     

    Arthur Ernst Bergs rekonstruerte livshistorie

    Ved å bruke opplysningene fra passet til Arthur Ernst Berg som utgangspunkt for å grave videre i hans historie, kunne vi fortelle bruddstykker av livet hans. Stempler i passet ble satt sammen med opplysninger i mønstringsruller som kan leses på digitalarkivet.no, sjøforklaringer over skipsforlis under første verdenskrig, folketellinger, dødsannonser, kirkebøker og annen informasjon. Han ble en representant for de mange unge sjøfolkene fra Norge som gjennomlevde første verdenskrig.

    Passet til Arthur E. Berg, jungman. Signalementet viser at Arthur var en 16-åring på 160 cm, med gråblå øyne og mørkt hår.

     

    Passet til Arthur E. Berg, jungman. Innførselen fra det norske konsulatet viser at han 22. mars 1917 fikk fri hjemreise etter å ha vært med da M/S «West» ble torpedert.

     

    Arthur Berg Jungman. I mai 1917 ble han på ny innvilget fri hjemreise.

     

    Arthur Ernst Berg ble født i Stavanger i 1899, foreldrene forsvant tidlig ut av livet hans, og i 1915 hadde han som 16-åring fått hyre som byssegutt og steward. Han arbeidet seg opp til lettmatros/jungman om bord i flere norske skip som fraktet varer over Nordsjøen til Storbritannia.

    Underveis opplevde han trolig to torpederinger, kanskje flere. Vi vet at han var om bord i M/S «West» fra Tvedestrand da skipet ble senket 12. februar 1917, og vi finner ham som vitne i den offisielle skipsforklaringen som ble avholdt i London noen dager etterpå. Videre forteller en innførsel i passet 22. mars 1917 fra det norske konsulatet i London at han var «shipped today on board the Norwegian steamer Langfond of Stavanger 22». Dette tolker vi til at han fikk fri hjemreise fra England etter å ha vært med på torpederingen av M/S «West», og deretter vitnet i høringen i London. Stemplet fra Langfond samme dag viser at han var påmønstret. Dermed var Arthur heldig, og slapp å gå lenge og vente på hjemreise etter en torpedering. I norske aviser fra denne tiden kan vi lese om mange tilfeller hvor norske sjøfolk måtte vente i ukevis i britiske byer på å få komme videre.

    Stemplene viser imidlertid at han trolig ikke dro hjem, men ble med videre. 30. mars 1917 melder han seg hos politiet i South Shields nær Newcastle. 2. april har han stempel som påmønstret på Langfond, og 18. april går han i land i Liverpool.

    Kort tid før dette, den 1. februar 1917, hadde den tyske krigsmakten innført «uinnskrenket ubåtkrig». Nå fikk ikke nøytrale norske skip varsel før skipene ble angrepet av ubåter og torpedoer, og tapene av både menneskeliv og skip økte dramatisk. Var kanskje dette grunnen til at han foretrakk å bli i England? Eller var det ikke så mye som trakk ham hjemme i Stavanger? Eller valgte han å følge med skipet han var om bord i? Vi har ikke funnet bekreftelse på at han var med under torpederingen av Langfond 28. april 1917, men det er ikke usannsynlig.

    Vi følger ham videre med hyre på minst ett annet skip før krigen var over. Han fikk deretter tillatelse til å returnere til Norge som passasjer som «Repatriated Seaman» på S.S Låtefoss 15. mai 1917. Ca. en drøy måned senere torpederes også dette skipet.

    Passet til Arthur utløp i oktober 1917, så deretter må vi ty til andre kilder for å følge ham videre. Mønstringsrullene for sjøfolk viser at Arthur fortsatte som sjømann etter krigen, fram til han i 1922 rømte fra skipet D/S «Porsanger» mens det var innom Boston i USA. Vi har en teori om at han noen år senere arbeidet på en gård i Wisconsin, men det er ikke helt bekreftet. Så vet vi ikke mer om livet til Arthur Ernst Berg.

    Gjennom media har vi kommet i kontakt med familiemedlemmer, men vi er ikke kommet lengre i arbeidet med å spore opp flere opplysninger. Vi tar gjerne imot henvendelser som kan utdype denne historien.

     

    Arthur Ernst Berg

    09.12.1899:        Født og bosatt i Stengaten.

    14.01.1900:        Døpt i Domkirken.

    1910:                  Bor hos fosterfar og morfar, tolloppsynsmann Ljovat Olsen i Brønngata 11.

    09.10. 1916:       Får utstedt pass til England i Stavanger, som gjelder til 9. oktober 1917.

    20.01.1917:        Arthur Ernst Berg går i land i Hull og får stempel i passet.

    11.02. 1917:       Arthur er lettmatros om bord på M/S «West» som går fra Hull med destinasjon Treport i Normandie, Frankrike.

    12.02. 1917:       M/S «West» blir stanset av en tysk ubåt og blir skutt i senk.

    15.02. 1917:       Passtempel fra East Suffolk Police.

    16.02. 1917:       Sjøforklaring for M/S West avholdt i London. Arthur Ernst Berg er vitne.

    21.02. 1917:       Passtempel fra Metropolitan Police. K. Division og fra sjømannshjemmet Scandinavian Home Poplar.

    22.03. 1917:       Innførsel i passet fra det norske konsulatet i London: «Shipped today on board the Norwegian steamer Langfond of Stavanger».

    22.03. 1917:       Passtempel om påmønstring om bord i Langfond.

    30.03. 1917:       Passtempel fra politiet i South Shields.

    02.04.1917:        Påmønstring på D/S Langfond.

    28.04. 1917:       Langfond forliser.

    30.04.1917:        Arthur Ernst Berg går i land i Liverpool.

    14.04 1917:        Mønstrer på et ukjent skip i Liverpool.

    15.05 1917:        Stempel fra D/S Laatefos med innførsel i passet fra den norske konsulatet: Permission parted to embarcas passenger (Repatriated Seaman), returning to the home in Norway.

    21.06. 1917:      D/S Laatefos torpederes uten varsel mens skipet var på reise Drammen – Manchester.

    18.01.1922:       Anmeldt for rømning fra skipet D/S «Porsanger» mens det var i Boston i USA.

     

  • Industriens estetikk –  Tor Brekkes bilder

    Industriens estetikk – Tor Brekkes bilder

    I 2013 mottok Karmsund folkemuseum de første fotografiene fra fotografen Tor Brekke. Bildene ble tatt i perioden 1970-1990 ved HMV (Haugesund Mekaniske Verksted). I 1990 ble HMV kjøpt opp av Umeo, deretter ABB og eies i dag av Aibel. HMV har tidligere blitt dokumentert av flere fotografer som museet i dag har arkivet etter. Bildene fra Tor Brekke kompletterer dermed dokumentasjonen av Haugesunds største arbeidsplass. Tor Brekke tok bildene i en periode hvor verkstedets fokus skiftet fra skip til offshore plattformer og dekker en periode hvor verkstedet gikk fra lokalt eierskap til styring utenfra.

    Bildene viser arbeidet ved verkstedet, skip og plattformer ved verkstedet og ansatte i arbeid og på fritiden. Brekke tok også bilder fra verkstedsområdene, men også fra fly og båt. I 2016 fikk museet en større del av Brekke sitt fotoarkiv. Her er det også bilder fra andre mindre og større bedrifter i regionen fra 1960. Hydro Alnor, dagens Hydro Aluminium Karmøy, er dokumentert på lik linje med HMV, mens hoteller, datafirmaer, skip med tilknytning til Haugesund og andre lokale foretak også ble dokumentert. Det er også bilder fra fiskeflåten i Haugesund på 1960-tallet, både ved kai og under fiske ute på feltet. Gjennom bildene får vi unik innsikt i fisket i regionen, mens det ennå var synlig i bybildet. Brekke har også dokumentert mange av fergesambandene i regionen. Fra kaianlegg med fergekøer til ferger. Mange av sambandene eksisterer ikke lenger og utgjør dermed en viktig dokumentasjon av kommunikasjonen i regionen de siste tiårene før 2000-tallet. Bildene hans dekker en periode med få bilder i museenes fotosamlinger. Hans dokumentasjon av Haugalandet fra rundt 1960 til 1990 er derfor svært verdifull for historieskrivingen. Arkivet består av positive lysbilder, samt negativer i svart hvitt og i farge. Det er også noen positiver på papir. For mer informasjon om Tor Brekke og arbeidet for HMV, se artikkelen «Industrifotografen Tor Brekke» fra Grethe Paulsen Vie (2016).

    Tor Brekke var en industrifotograf med blikk for de gode motivene. Han har selv gitt uttrykk for å ha jobbet ekstra med personbildene, men det er tydelig at han har lagt mye innsats inn i flere av bildene. Industrihaller er vanskelige steder å få frem gode bilder i. Brekke skal ha brukt ulike filmmerker for å få frem de rette lysforholdene. Bildene hans er skarpe og preges ofte av spesielle lysforhold og gode komposisjoner. Relasjonen mellom det lille mennesket og de store maskinene er i mange tilfeller slående. Mange av bildene gir et inntrykk av å ha blitt tatt i arbeidssituasjonen, samtidig som det er tydelig at han har lagt en innsats i å finne rett plass for fotograferingen og ventet på rett øyeblikk for at situasjonene skal være fint komponert. Brekke tok også noen kunstfoto. Disse er ikke knyttet til industrifotograferingen og er derfor ikke tatt med her.

    Bildene hans er i sjangeren Straight Photography. Straight Photography kjennetegnes av kontraster, rikt toneomfang og skarpt fokus. Retningen kan gjerne ses i kontrast til piktoralismens manipulerte bilder med uklart fokus. I samlingen er det bilder med utelukkende dokumenterende hensikt, men også bilder hvor det kan se ut som han vil uttrykke noe mer. Brekke har god sans for linjer, former og lys. Straight Photography og flere av retningene innenfor denne sjangeren kjennetegnes av at bildene ikke har blitt manipulert, hverken under fotografering eller i mørkerommet. Det gjelder også de fleste bildene til Brekke, med unntak av noen personbilder, som ser ut til å ha vært iscenesatt.

    Karmsund folkemuseum arbeider med digitalisering og katalogisering av arkivet hans. Museet har foreløpig lagt ut 916 bilder på digitaltmuseum.no. Her kommer noen smakebiter av hva som finnes i arkivet fra Tor Brekke.

     

    Å fange stemningen

    Tor Brekke er en mester med lys. Ved hjelp av spesiell lyssetting og rett valg av film får han frem en dyp stemning i bildene. Bildene under er gode eksempler på dette. De to første bildene har en fin balanse mellom grønt, gult, rødt og svart. Legg merke til det avlange speilet til venstre i bildet fra Hydro Alnor. Kan Tor Brekke ha satt det opp for å oppnå en større dybde i bildet? Blåfargen og båtene i forgrunnen gir bildet av Hotel La Mer en maritim stemning og står i kontrast til det varme rødgule lyset fra hotellet (dagens Scandic Maritim).

    Foto: Tor Brekke, 1979. Lysbilde i farge. Hydro Alnor. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-043.

     

    Foto: Tor Brekke, 1980. Lysbilde i farge. «Tracteuren» på Hotell Saga, Haugesund. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-140

    Foto: Tor Brekke, 1971. Lysbilde i farge. Hotel La Mer i Haugesund. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-137

     

    Industriens estetikk

    Noen industrifotografer klarer det kunststykket å gi et vakkert bilde av arbeidssituasjoner som rør som heises på plass, eller av en propell under installasjon. Tor Brekkes bilde av søsterskipene «Audax» og «Vivax» er det første eksempelet jeg har sett på en vakker fremstilling av buksérbåter. Ferdigstillelsen av roret og propellen på et stort skip er en lek med farger og former.

    Foto: Tor Brekke, 1990. Lysbilde i farge. Søsterskipene «Audax» og «Vivax» var nye da bildet ble tatt og de er fremdeles en del av rederiet Østensjøs flåte. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-012.

    Foto: Tor Brekke, 1981. Lysbilde i farge. Propellen til «Wilnora» under bygging på HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-8106-16

     

    Mennesket og maskinen

    Noen av bildene, spesielt fra Haugesund Mekaniske Verft (HMV), gir et inntrykk av at Brekke har ønsket å få frem dimensjonene på de store skipene eller plattformene i relasjon til menneskene som jobber på dem.

    Foto: Tor Brekke, ukjent år. Materiale? Arbeid på kjølen til et skip på HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum


    Foto: Tor Brekke, 1980. Lysbilde i farge. To personer støtter et rør som heises på plass på HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-8022-1_1

     

    Portretter

    Arkivet inneholder ikke mange portretter, men de som finnes er ofte av høy kvalitet. Portrettene under er gode eksempler på de portrettene vi har fra Tor Brekke. Her er det enkeltpersonenes identitet som industriarbeidere som står i fokus.


    Foto: Tor Brekke, ukjent år. Lysbilde i farge. Portrett tatt på Hydro Alnor med tittelen «Truckførerske». Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-085


    Foto: Tor Brekke, 1990. Lysbilde i farge. Mekaniker Tor E. Fahlvik ved HMV. Tilhører Karmsund folkemuseum

     

    Fiske

    På 1960-tallet var Haugesunds fiskeflåte i fokus hos Tor Brekke. Han tok bilder av flåten ved kai i Haugesund, og han dro ut på fiskefeltet og tok bilder av båtene i aksjon. Bildene fra denne perioden er hovedsakelig i svart hvitt.

    Foto: Tor Brekke, ant. 1967. Råkopi av negativ film. Fiskebåten «Klaring» drar inn snurpenota på fiskefeltet utenfor Haugesund. Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-129

    Foto: Tor Brekke, ukjent år. Råkopi av negativ film. Bildet har tittelen «Tre måker» og har antagelig blitt bruk som omslag til en trykksak (kommunevåpenet til Haugesund viser tre måker). Tilhører Karmsund folkemuseum, MHB-F_TB-275-1

     

  • Fotosamlingen etter Finn Johannesen

    Fotosamlingen etter Finn Johannesen

    I 2010 fikk Ryfylkemuseet tilbud om å overta fotosamlingen etter Finn Johannessen, en lokal fotograf fra Stavanger. Samlingen kom inn i en brun koffert som inneholdt konvolutter med negativer. De var nummererte, med påskrift om motiv og datering. Det kom også inn en bærepose med samme innhold, et negativalbum og to små pappbokser med ruller med negativer. De hadde påskrift på baksiden.

    Av positiver var det 7 pappkartonger med fotokonvolutter og mange løse foto, med påskrift om motivet bakpå de fleste bildene. 9 hvite konvolutter med foto, de fleste med påskrift på baksiden.

    Motivene virker tilfeldige, og retter seg mot det fotografen selv var interessert i privat. Tidsperioden er 1917-1953.

    Samlingen medførte en del utfordringer som skyldtes lagringstid, kvaliteten på forpakningsmaterialet, dårlige lagringsforhold etc. Fotonegativer som var innpakket i konvolutter hadde klistret seg fast på papiret. På negativfilmene hadde nedbrytningsprosessene begynt.

    Madli Hjermann (fotoarkivar for museene i Rogaland) ble på et tidlig tidspunkt i prosessen bedt om hjelp, både med sikring av fotomaterialet, systematisering og digitalisering.

    I konvolutt 62 med påskrift «Isbryteren «Krasseie», august 1928» lå 5 negativer som viste et russisk skip liggende i Vågen, Stavanger. Og her begynner historien:

    Den italienske polarforsker og luftfartsingeniør Umberto Nobile (18851978) startet i 1926 sammen med Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth en ekspedisjon fra Svalbard med luftskipet «Norge» for å bli først til å passere Nordpolen. Ekspedisjonen var vellykket. Nobile ble verdenskjent, og en bølge av begeistring over teknologiske framskritt gikk over hele verden.

    Nobile følte seg inspirert, og med støtte av Mussolini og med hjelp av industri fra Milano fikk han bygd seg sitt eget luftskip, nå kalt «Italia». I 1928 startet han med 16 mann og en hund, igjen fra Svalbard, sin andre arktisekspedisjon – noe som denne gangen skulle gå skikkelig galt.

    Han havarerte i mai 1928, og i juni 1928 klarte han og 9 overlevende å sende ut et nødsignal, som ble fanget opp av en radioamatør i Sibir. Dette satt i gang en internasjonal redningsaksjon uten like. Alle nasjoner med ære i Nordishavet trådte til.

    USA, Sverige, Norge, Russland, Tyskland og Finland, alle ville hjelpe. Alle ville markere seg. Et slags kappløp ble satt i gang med bred dekning i internasjonale medier.

    Dette lukter kaos!

    Det første prominente offeret for redningsaksjonen var Roald Amundsen, som forsvant sporløst med flyet sitt i juni 1928. Plutselig ble entusiasmen lammet, og flere nasjoner trakk sine redningsplaner. Men ikke Russland, eller Sovjetunionen som det het da. Her så man sjansen til å markere hvor moderne og overlegen sosialismen hadde blitt, 11 år etter revolusjonen.

    Til slutt var det den russiske isbryteren «Krasin» som reddet mannskapet til Nobile, 12. juli 1928. Like etter, på vei til Stavanger for å utføre reparasjoner, hjalp også isbryteren det tyske skipet «Monte Cervantes» som hadde fått hull i skroget, og reddet slik 1800 mennesker. Cirka én måned seinere var «Krasin» inne til reparasjon hos Rosenberg i Stavanger, da det ble fotografert av Finn Johannessen.

    Красин (Krasin), russisk isbryter, fotografert i Vågen i Stavanger 1928. Foto: Finn Johannesen/Ryfylkemuseet (RFF2010-069-062-503)

    Красин (Krasin), russisk isbryter, fotografert i Vågen i Stavanger 1928. Foto: Finn Johannesen/Ryfylkemuseet (RFF2010-069-062-499)

    Красин (Krasin), russisk isbryter, fotografert i Vågen i Stavanger 1928. Foto: Finn Johannesen/Ryfylkemuseet (RFF2010-069-062-501)

  • Glasskuler som hagedekorasjon for 100 år siden

    Glasskuler som hagedekorasjon for 100 år siden

    Når man tenker på hagedekorasjon er kanskje statuer, figurer og fontener det man først og fremst forbinder med emnet. I fotografier og kunst fra Norge ser man fra rundt århundreskiftet 1800-1900 at det i en periode må ha vært ganske vanlig at glasskuler ble brukt som hagedekorasjon. Glasskulene, som ser ut til å ha et metallbelegg som gjør dem like reflekterende som et speil, sto ofte på en stang på et godt synlig sted i hagen. Denne artikkelen er en kort omtale av fenomenet. Kanskje du finner en glasskule i dine gamle familiebilder om du ser nøye etter?

    Man kan forstå at glasskulen som dekorasjon var attraktiv på flere plan. Man kunne se seg selv og omgivelsene rundt reflektert og fordreid i glasskulen, og den var skinnende og blank slik at den skilte seg godt ut f.eks. mellom vekster i hagen. Det var derfor en gjenstand som fikk en prominent plass, gjerne på en stang eller pidestall.

    Det finnes en del fotografier av kulene, bl.a. på digitaltmuseum.no hvis man søker etter fotografier med teksten «glasskule». Det finnes også noen slike fotografier i Dalane Folkemuseums samlinger. Nedenfor har jeg tatt med to av disse. Begge er tatt av Erik Hadland Torjusen (1855-1935). Det første er fra hagen utenfor familien Bøes feriested på Slettebø utenfor Egersund, det som før hadde vært sorenskriver Christian Feyers gård, og som i dag utgjør kjernen i Dalane Folkemuseums anlegg på Slettebø. Om man ser etter, vil man kunne se glasskulen i hagen foran boligen. Fotografert rundt 1900.

    Slettebø cirka 1900, familien Bøe. Glasskule i hagen. Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0157).

    Nedenfor et utsnitt av det samme fotografiet. Her er glasskulen tydelig å se. Familiens overhode står bakenfor og til siden for glasskulen, nesten som for å vise fram kulen.

    Glasskule i hagen. Fra venstre:  Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0157) (utsnitt).

    Fotografier har ofte mange små detaljer, der man ikke alltid oppdager alt den første gangen man ser på dem. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg for noen år siden at det var en glasskule i det følgende bildet fra dampskipskaien i Egersund rundt 1900:

    Dampskipskaien i Egersund, ca. 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0304)

    I fotografiet ovenfor er det vanskelig å se noen glasskule, men om vi går mye nærmere inn i bildets midtre del, ser vi glasskulen tydelig på en stang utenfor restauranten «Gibraltar».

    Glasskule utenfor restauranten Gibraltar, ovenfor Strandgaten i Egersund, ca. 1900. Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum (DFF-EHT0304) (utsnitt)

    Glasskulen har alene på grunn av sin runde form et nivå av skjønnhet og perfeksjon som gjør den attraktiv for kunstnere. Speilbelegget gjør også at kulen skiller seg tydelig fra omgivelsene, den er åpenbart ikke naturskapt.

    Christian Krohg – Haven med glasskulen (1918, Nasjonalmuseet)

    Maleren Christian Krohg har laget to malerier med glasskuler, «Selvportrett i glasskulen» og «Haven med glasskulen», som han malte på Tromøya sommeren 1918. «Selvportrett i glasskulen» viser Krohg selv stående i en hage mens han titter inn i en glasskule som reflekterer og forvrenger kunstneren og omgivelsene. I «Haven med glasskulen» ser vi også at hageeieren har lagt ut en annen type hagedekorasjon; konkylier langs kanten av gjerdet. Det kan hende det indikerer nære tilknytninger til sjøfolk og havet.

    Maurits Cornelis Escher – Hand with Reflecting Sphere (1935).

    Fordreiningen glasskulen lager av omgivelsene fasinerer kanskje enda mer når vi betrakter den innendørs. I 1935 lagde den nederlandske kunstneren Maurits Cornelis Escher et litografi, «Hand with Reflecting Sphere», hvor speilbildet av kunstneren ses mens han holder en kule med speilbelegg. Om dette kan betraktes som et selvportrett har han tatt seg visse kunstneriske friheter; mens han tegnet dette må han ha sittet med tegnesaker, men i speilbildet ser vi at han sitter avslappet i en stol.

    Pieter Claesz – Vanitas with Violin and Glass Ball (1628) (utsnitt).

    Ideen om å male eller tegne speilbilder i glasskuler var ikke ny da disse kunstverkene ble laget. Det har vært et tema i malerier i flere hundre år før disse kunstverkene, bl.a. har en annen nederlender, maleren Pieter Claesz, laget et maleri i 1628 av stilleben, hvor kunstneren selv kan ses reflektert i en kule mens han sitter lengst bak i rommet og maler ved staffeliet. Jeg kjenner ikke til om Claesz hadde noen hagedekorasjoner, men det han hadde til felles med hageeiere nesten 300 år seinere var fasinasjonen for reflekterende kuler.

  • Bedehusbyen Stavanger

    Bedehusbyen Stavanger

    «Jesus – verdens lys»- neonskiltet i Bergelandsgata.
    Foto: Alfred Aase/Rogalands Avis, 1993.

     

    «Jesus – verdens lys», står det å lese på det digre neonskiltet i Bergelandsgata som lyser ut over byparken og Breiavatnet. Skiltet ble først satt opp av Menigheten Apostolisk tro i 1926, en av mange frimenigheter som florerte i Stavanger.

    Stavanger har sine staselige kirker: Domkirken med både romanske og gotiske elementer, den nygotiske Petri kirken, Johannes kirke i lekker jugendstil, og den hvitmalte Hetland kirke i tre. Stavanger er imidlertid også full av bedehus, som alle bidro til å sette sitt preg på miljøet i byen med sitt sosiale engasjement, basarer, barneforeninger m.m. Noen av disse forsamlingshusene er i bruk fremdeles, men de fleste er i dag tatt i bruk til andre formål. I Stavanger byarkivs rikholdige fotosamlinger vil du kunne finne mange av dem avbildet. Her følger et lite utvalg:

    Bethania

    Bethania
    Foto: T.O/Byantikvaren, 1985

    Bedehuset Bethania ble reist i Vaisenhusgata 37 i 1874 – 1876 på initiativ av presten Lars Oftedal. Tilstrømningen til bedehuset var stor i over hundre år. Lokalene med sitt store galleriareal var fleksible til bruk for mange formål. Her foregikk ikke bare bedehusvirksomhet og vekkelsesmøter. Huset ble også benyttet som forsamlingssted for menigheter uten egne lokaler. Lars Oftedal sørget også for at Bethania var sentralt for sosial omsorgsvirksomhet. Waisenhusbasaren for eksempel holdt til her i over hundre år. Inntekten gikk til driften av Bethaniastiftelsens Waisenhus, barnehjemmet som først holdt til i nabolaget, men som i 1927 flyttet til Emmaus. Akustikken i lokalene var optimale for ulike typer kulturarrangementer, kongresser, foredragsvirksomhet og politiske møter. Bedehuset var byens største bedehus helt fram til 1960-årene. I løpet av 1990-årene ebbet aktivitetene gradvis ut, og Bethaniastiftelsen solgte Bethania til en gruppe investorer som la grunnlaget for Stavanger Kultur- og Revyscene AS i 1997.

    Folkesamling på Bethania i anledning Spaniahjelpen,.
    Foto: Hans Henriksen, 1939.

    Varaordfører L.W. Hansen på talerstolen i Bethania i anledning utstillingen «100 års kommunalt selvstyre»
    Foto: Hans Henriksen, 1937

     

    Bethel

    Bethel i Løkkeveien.
    Foto: Kjetil Alsvik/Rogalands Avis, 1987

     

    Forsamlingshuset Bethel i Løkkeveien 59 var bedehus og menighetssenter for Domkirkens menighet og domprostkontor fra det ble oppført i 1910. Bygget er i pusset mur med nyromansk hovedform, og med jugenddetaljer av arkitekt Knud Øgreid. Bethel ble rehabilitert i 1997 slik at bedehuset har blitt tidsmessig bygg for menighetsarbeid og andre aktiviteter. Salen har rundt hundre sitteplasser. Ellers finnes det kontorlokaler, lillesal, peisestue, møterom, to kjøkken, hybel og toaletter. Det var Brødremenigheten, eller herrenhuterne som finansierte oppføringen av bedehuset, og de var eiere frem til Domkirkens menighet overtok i 1958. Domkirken hadde likevel disponert bedehuslokalene siden 1917 mot en årlig leie.

    Auksjon på Bethel.
    Foto: Ernst S. Knudsen/Rogalands Avis, 1987

     

    Nygatens forsamlingshus

    Nygatens forsamlingshus.
    Foto: Anne Midtrød, 1981

     

     

    I Nygata 11 ble bygd i 1845 av haugianere og brødrevenner som forsamlingslokale med navnet Haugianernes Opbyggelseshus i Nygaden. Det er i dag landets eldste aktive forsamlingshus. I dag leier Den kinesiske kirke i Stavanger, Nytt Liv og Sjømannsmisjonens kvinneforening lokalene. Bedehuset er bygd etter forbilde av tilsvarende brødremenigheten Christiansfeldt i Sønderjylland. Bedehuset er vernet.

    Nygatens forsamlingshus sett fra Klubbgata.
    Rivningsarbeid pågår i forgrunnen.
    Foto: Ommund Lunde, ca. 1965

     

    Stavanger Indremisjon

    Eiendommen tilhørte Dr. Mohr før den ble kjøpt av Stavanger Indremisjonsforening i 1909 og innredet til møtelokale med plass til ca. 800 mennesker. Fikk tilnavnet ”Bedehuset.” Innviet i 1909.
    Foto: Gabriel Espedal, 1937

     

    Stavanger Indremisjon ble stiftet 11. september 1876. De første årene ble møtene holdt i forskjellige lokaler, men i 1891 oppførte medlemmene eget bedehus «Betesda» i Harald Hårfagresgate 8. Denne eiendommen var i bruk frem til 1968. Hovedsenteret ble likevel Bedehuset i Brødregata 7 fra 1909.Foreningen drev i mange år Indremisjonsheimen på Torget og Indremisjonshospitset på Holmen. Sammen med Ryfylke og Jæren Indremisjon åpnet foreningen Indremisjonens Bokhandel i Nygata. Virksomheten i Bedehuset i Brødregata opphørte i 1987 da Indremisjonen bygget nytt stort forsamlingslokale i Bergelandsgata 30.

    Stavanger Indremisjons bedehus «Betesda» i Harald Hårfagres gate 8, innviet fjerde søndag i advent 1891. Bygningen ble oppført i 1891 etter tegninger av byggmester S. Bærheim.
    Foto: Gabriel Espedal, 1930

     

    Salem

    Nors Luthersk Misjonssamband, Salem i Bergelandsgata 38.
    Foto: Roy Storvik/Rogalands Avis, 1993

     

    Salem Misjonsforsamling i Bergelandsgt 38 ble stiftet i 1890. I bedehuset drives forsamlingsvirksomhet som møter, bibelundervisning og menigheten misjonerer i flere land for alle aldersgrupper. Salems Misjonsforsamling het tidligere Stavanger Fellesforening av Norsk Luthersk Misjonssamband. Først i 1906 kjøpte foreningen Bergelandsgata 45 som fikk navnet «Kinahuset». Virksomheten foregikk her helt frem til Bergelandsgata 38 ble innviet i 1924. Gjennom årene foregikk flere vekkelsesmøter i lokalene i Bergelandsgata.

    Zion

    Zion i Kirkebakken 34
    Foto: B.A.O./Byandikvaren, 1985

     

    Pinsemenigheten Zion i Kirkebakken 34 ble stiftet i april 1916. Dette er en frikirkelig evangelisk menighet med utgangspunkt i pinsebevegelsen. Menighetshuset ble oppført og innviet i 1936. Den første tiden holdt pinsevennene møtene sine i Totalen, Frisinnhuset og Samhold. I 1924 kjøpte de skolehuset i Stiftelsesgata 9. Her var virksomheten frem til 1936. I 1989 ble menigheten splittet. En gruppe dannet Karisma Senter i nye lokaler på Lassa. En mindre gruppe beholdt de gamle lokalene og beholdt navnet Pinsemenigheten Zion. Zion er modermenigheten til Evangeliesenteret Kontakten i Stavanger.

    Interiør, Zion
    Foto: Gabriel Espedal, 1937

    Zion forsamlingshus sentralt i dette flyfotografiet over Bergeland.
    Foto: Widerøe, 1962

     

    Stavanger Baptistmenighet

    Folkesamling utenfor Bergelandsgata 45 på hjørnet ved Stiftelsesgata.
    Bygget var menighetslokale for Stavanger Babtistmenighet fram til 1934 og deretter Adventistsamfunnet fram til 1978. Foto: Hans Henriksen, ca. 1930-40

     

    Babtistmenigheten holder til i Bergelandsgata 24, og ble stiftet i juni 1913. I noen år holdt menigheten til i Bergelandsgata 45, men i 1932 kjøpte baptistene huset til Stavanger Arbeiderforening i dette bygget. Menigheten driver et variert arbeid med gudstjenester, bibelgrupper, søndagsskole, speidere og ungdomsarbeid. Menigheten er tilknyttet Det norske baptistsamfunn og støtter baptistsamfunnets misjonsprosjekter.

    Evangelisk Lutherske Frikirke, Stavanger Menighet

    Bedehuset Betlehem like til høyre for midten med Jåttånuten i bakgrunnen. Bygningen står nå på Norsk Bygdemuseum på Bygdøy. Foto: Hans Henriksen, ca. 1930-40.

     

    Denne menigheten ble stiftet i 1918 på Betlehem bedehus på Jåtten. Bedehuset er et av landets eldste bedehus som ble oppført i 1875/76. Presten Lars Oftedal var initiativtaker også til dette bedehuset med formål at det skulle være et kristelig forsamlingshus. Men det fungerte også i mange år som bygdesenter. Menigheten som til vanlig omtales som Frikirken, ble stiftet som en avlegger av Egersund Frikirke som ble stiftet 30 år tidligere. Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Stavanger Menighet er tilknyttet Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge som ble stiftet i 1877. I 1923 ble et eget kirkebygg oppført i Sandeidgata 10 som senere ble solgt til Stavanger Døvekirke i 1996. Da flyttet menigheten til leide lokaler på Hinna. Bedehuset Betlehem er i dag gjenreist på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.

    Bedehuset på Kalhammaren

    Bedehuset ved Dusavikveien
    Foto: Gabriel Espedal, ca. 1930-40.

     

    Bedehuset på Kalhammaren stod ferdig i 1897 som forsamlingshus for Stavanger Indremisjon. Det ble startet søndagsskole og kvinneforening. Gjennom årene har det vært møter, utlodninger, barnemusikkforening, pikeforeningen «Daggry» og Yngres. I dag er bedehuset overtatt av frimenigheten «Den lutherske bekjennelseskirke».